Tynn bok med stort innhold

29.04.2019

 

Skissepreget og merkelig rørende bok om det store og det små i livet.

 

 

 

Å bera nakne nyklar
Per Helge Genberg
Biografisk roman

Vigmostad og Bjørke
64 sider

 

Per Helge Genberg debuterte med den fine boka Finna kyrkjedøra i meg i 2018, og i år følger han opp med den relaterte og omtrent like tynne boka med tittelen Å bera nakne nyklar. Dette er lyrisk prosa, kortfattet og ganske enkelt i formen, med mye luft og mye som er usagt. Genberg skriver om
barndom og oppvekst på en sauegård, om besteforeldre og foreldre, og om livet som voksen. Som i debuten er det nærliggende å lese dette som selvbiografisk skriving. Det er jordnært og nedpå, svært konkret om gårdsliv og arbeid og liv som ikke blir slik man skulle ønske, om relasjoner som er
vanskelige, men og om de plutselige fine stundene og gledene.

 

Romanen åpner med skildringer av foreldre og besteforeldre og av det harde livet på en gård, med voksne folk som ikke har det noe bra sammen, men heller ikke har noe annet valg enn å leve tett på hverandre. I disse delene kan man kan lure på hvor mye av stoffet som er dikting og hvor mye av det indre livet til besteforeldrene forfatteren faktisk kjenner til:
 

Det var ei enkel verd, der folk steig ut i vegkanten og stod stille medan ein bil passerte, der konene
gjekk til grannegarden for å få ein skvett syrnekultur til tettemjølka, og der dei fleste skreiv etter
klede frå svenske postordrekatalogar.

 

Det vesle avfallet ein ikkje lenger kunne brenne, grov ein ned i jorda, og draumane og lengslane
likeins. Einaste utvegen for det enda ikkje navngjevne var å tenkje ut nye spitord til nokon av dei ein
var idømd livsvarig fellesskap med.

 

Som dikt

Boka er bygget opp av korte avsnitt, som hopper rundt i tid og tematikk. Noen av dem er satt opp
som korte dikt, og språket er billedrikt, sanselig, og det er fristende å kalle det «poetisk». På knappe 64 luftige sider skisseres personene og omgivelsene mer enn de beskrives, men de rissene vi får servert er akkurat nok til at det stiger frem for oss: det harde livet, alt det vanskelige mellom
menneskene som forblir usagt, den store kjærligheten, lykken i å finne seg til rette i det lille og
hverdagslige. Mange ting bare antydes, en del andre sies rett ut, og mye av den litterære spenningen ligger i kontrasten mellom de to.

 

Skisser
Vi beveger oss fremover i tid, barnet vokser, de gamle dør: «Pappa pustar. Nokre små rykk i hendene, akslene og føtene stundom. Eg er einaste barnet hans og tenkjer at eg aldri har sett eit døyande menneske, men eg kjenner att dette frå uboteleg sjuke dyr. Den same fastfrosne stilla.» Og tiden forsetter å gå, vi kommer frem til livet jeg-stemmen lever nå, på en annen gård, fortsatt med sauehold, men nå i et samliv der de som bor sammen faktisk vil ha hverandre. Ved å bore slik i det helt spesifikke og stedbundne oppnår forfatteren å åpne teksten mot noe allment og gjenkjennelig.

 

Det er som om selve den nakne menneskelige essensen får skinne igjennom, og viser frem noen
menneskeskisser slik at det er mulig å gjenkjenne seg selv, eller noen man har i sin nære krets.
Sammenlignet med debuten, som denne boka tydelig henger sammen med både i stil og tematikk, er Finne kyrkjedøra i meg en litterært enda mer rendyrket og finpolert roman. Genberg skal ha all ære for å forfølge sitt eget prosjekt, ikke falle for fristelsen til å dramatisere eller «fortelle en god historie», men i stedet skrive det som er nødvendig å skrive, og ikke noe mer. Denne korte, lille romanen er rik på innhold, og er på sitt stillferdige vis en både raus og modig utgivelse.

 

Ola Jostein Jørgensen

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: