Farlig begjær

03.04.2019

Stilsikker debut med franske aner

 

 

 

Langs det utslåtte håret

Sofus Greni

Roman

Cappelen Damm 2019

106 sider

 

Begjær, sjalusi, overgrep og vold! Motivene går som en mørk understrøm i Sofus Grenis debutroman om et komplisert kjærlighetsforhold mellom to unge mennesker. På overflaten er det krusninger av mer prosaisk karakter, detaljerte skildringer av hverdagsliv, av kropper og gjenstander.

 

Er det et trekantforhold vi er vitne til? Et ménage à trois, den nyroman-inspirerte debutanten Greni viser oss i disse minutiøse skildringene? Hun er på vei ut av et kjærlighetsforhold, på vei mot en ny mann. Kjærlighet og begjær går over til en voldelig sjalusi hos den navnløse hun forlater. Det er intenst og godt beskrevet i sterke følelser som finner feil løp.

 

Skjult forteller

Jeg leste ganske mange sider av denne korte romanen før det ble klart for meg hvem synsvinkelen ligger hos. Hvem aktørene er.  Hvem den tilsynelatende allvitende tredjepersons fortelleren er.  Tilsynelatende, fordi han er den tredje aktøren i forholdet. Først etter en stund viser han ansikt i noen korte voldelige glimt, for så å forsvinne ute av syne igjen. Eksplisitt tilstede er han først i romanens del 2, da er det han som forteller, i en mer handlingsdrevet og oppklarende tekst. Noe av intensiteten forsvinner i denne delen,  korthugde og beskrivende setninger om jegets bevegelser.

I begynnelsen er han et pågående og observerende blikk som  dveler og kjæler ved ulike detaljer hos den kvinnelige hovedaktøren med det symboltunge navnet, Nora:

 

Fletten slår fra side til side mellom skulderbladene. Musikk strømmer fra skjulte høyttalere. Hun har på seg nye treningsklær. En kompresjonstights strammer seg oppover lårene og skrittet. Små refleksjonsstreker teger kryss på hvert bein. En svettestripe kommer til syne på ryggen.

 

Diskret gir forfatteren oss en pekepinn om blikkretningen: «Gjennom gangen fra guttegarderoben er det mulig å få øye på Nora». Men blikket fortsetter å følge henne, som kameraet i en thriller, en stalker som invaderer privatlivet: « Barberhøvelen glir over skrittet og huden rødmer i irritasjon»…. «Hun samler håret i en strikk og tar på seg kjolen foran helfigurspeilet. Forsiktig gnir hun ut en liten skrukk i tekstilet».

 

Forfatteren skildrer overgangene og skiftene i perspektiv sømløst, og uten at det lugger. Men, de detaljerte beskrivelsene av Noras bevegelser, utseende og omgivelser blir til tider enerverende. Ja, det er sensuelt og taktilt og det skaper nærvær gjennom lukt, smak, hud som nupper seg, og hyller med glutenfrie produkter i butikken. Men det kan og lett få et skjær av skrivekurs og «Show don’t tell!» Etter hvert får jeg trang til å rope: -Snakk! Gjør noe! Beskrivelsene og bildene de skaper hoper seg opp. Her er ingen dialog, kun beskrivelser som driver handlingen.

 

Vendepunkt

Så snur det. Detaljene får betydning. Paradoksalt nok tenderer det prosaiske mot det poetiske. Nå er det detaljene som skaper stemning, som viser hvor vi er,  som sier noe om stand og generasjoner. Hun hos mor. «Det ligger surkålrester og kotelettbein på tallerkenene.»

Leseren holdes på avstand, men vi ser skarpt, som gjennom en kameralinse, et objektiv som zoomer ut og inn. Slik skapes på samme tid distanse og intimitet til aktørene. Det er ubehagelig og det er bevisst og godt gjennomført.

 

Et vendepunkt i romanen inntreffer da Nora leser denne teksten på laptopen eks-kjæresten har latt stå igjen. Seg selv har han utelatt av fortellingen:  «Det er bare en historie. Nei, skriker hun. Det er ikke det, det er meg du skriver om!» «…Hun ler av de intetsigende skildringen, hvor pinlig sentimentalt det er, hvor pinlig bruken av fremmedord er.»

 

Nyromanen

Beskrivelsene og fraværet av tradisjonell handling peker mot den franske nyromanen på 1950 og 60-tallet. Det som gjaldt da var form; språk stil og struktur. De ville beskrive ikke fortelle, eller fortolke. At Sofus Grenis roman har franske aner bekreftes ytterligere ved oversikten bak i boka der han lister opp ulike verker det er sitert fra. Deriblant flere av nyromanens representanter som Marguerite Duras, Alain Robbe-Grillet og Roland Barthes.  Ikke minst er Langs det utslåtte håret tematisk sterkt beslektet med Alain Robbe-Grillets roman Sjalusi, (1957, norsk oversettelse 1966) som også handler om et trekantforhold og alt vi får vite farges av den sjalu ektemannens blikk.

 

Sofus Grenis lek med forbildene fungerer godt. Han mestrer kunsten å låne fra nyromanens stil og struktur, men tilfører også sitt eget både i form og handling. Greni har en historie å fortelle som det er verdt å lytte til. Og han forteller den godt!

 

Anne Schäffer

 

 

 

 

 

 

 

 

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: