Benektelsens kraft

28.03.2019

 

Dysfunksjonell familiedynamikk i lavmælt roman.

 

 (foto: Tiden)

 

Døtre
Eva Aagaard
Roman
Tiden forlag 2019
219 sider

 

Hovedpersonen i Døtre er Mira, ei jente som går siste året på ungdomsskolen i København, der hun bor. Moren hennes heter Brit og er av den nervøse og overbeskyttende typen. Brits søster het Mona, og var «kunstnerisk», slet psykisk, og tok livet av seg. Romanen starer i Monas begravelse. Mira sitter i kirken og drar i strømpene, lager et hull i dem, mens hun følger med på foreldrene og
besteforeldrene, fokuserer på små handlinger, som om hun ikke orker å tenke på hvorfor de egentlig er der.


Fortellingen er fortalt i presens. Språket er klart og enkelt, det er en lettlest roman, fortalt i tydelige
scener. Delene om Mira, som er lengst og flest, er fortalt i tredjeperson. På nåtidsplanet følger vi
Mira gjennom et års tid, der hun på ulike vis forsøker å løsrive seg fra morens kvelende omsorg Hun treffer en voksen mann på rundt 30, Jesper, og de innleder et forhold:


Noen ganger tar hun på ham for å se om det virkelig er sant at han liker kroppen hennes og har lyst til å være nær den. Hun tror aldri skikkelig på det før det har begynt å skje, før han har begynt å kysse henne og dra blusen hennes over hodet. Og da er det for sent å ombestemme seg, for det er allerede i gang, og hun må bare vente på at det går over igjen.
 

Mira har i begynnelsen ingen venner på sin egen alder, og er ensom på den måten man bare kan
være det som følsom tenåring. Etter hvert får hun en venninne, selv om det heller ikke er uproblematisk. Denne ungdommelige utprøvingen av ulike relasjoner er godt beskrevet.

 

Perspektivskifter
Søstrene Mona og Brit får i noen korte kapitler innimellom komme til orde som jeg-personer, uten at
det utgjør noen større forskjell for språk eller stil – de ulike stemmene er mer eller mindre identiske.
Mona hører stemmer, og har gjort det siden hun var ung. Mørke stemmer, som ber henne om å gjøre farlige og skadelige ting. Brit er den nervøse søsteren, som liksom har blitt «normal» og «lykkelig», men det er veldig tydelig at hun er alt annet enn det. Historien om søstrene Mona og Brit skisserer for oss i disse korte kapitlene, fra de vokser opp med en far som forskjellsbehandlet dem og en mor som var unnvikende, inn i et voksenliv der Brit ble den som fikk mann og barn, mens Mona drev inn destruktiv oppførsel og innlegginger i psykiatrien. Og over det hele hviler det en motvilje i familien mot å snakke om hva som har skjedd, og i stedet forsøke å glatte over alle problemer og uoverensstemmelser.

 

Holdningen blant de voksne bidrar til å gjøre situasjonen vanskelig for Mira: «I virkeligheten sluttet
Mona å leve lenge før hun døde, har Johan sagt. Derfor synes han det er best at de ikke snakker om Mona når Brit er til stede.»

 

De voksnes manglende forståelse blir noen steder gjort overtydelig. Det beskrives for eksempel
hvordan bestemor Inga lar Mira få et hjørne i hagen hennes:

 

(…) hvor hun kunne plante akkurat hva hun ville. Inga kom med forskjellige hageblader, pekte på bilder av stauder og stemorsblomster med svarte striper som spredte seg som lys fra blomstenes fruktemner. Mira sa at hun ville la bedet stå urørt, la alt vokse uten å klippe gresset eller luke ugresset. – Er du sikker? spurte Inga, og Mira nikket.

 

Hagehjørnet vokser vilt og høyt, med ugress og tilfeldige blomster om hverandre. Og så: «En dag Mira kom på besøk, var villniset borte. Gresset var klippet, ugresset luket.» De voksnes uvilje mot å forstå det som er annerledes blir i lengden vanskelig å svelge. Underveis i lesningen tenker jeg at det bare er Mira og Mona og til dels Brit som har noe eget indre liv, de andre er utelukkende overflate. På den måten inviterer også boken til en viss romantisering av psykisk sykdom, som om de menneskene som har det er mer ekte og autentiske enn de «normale».

 

Lag på lag

Etter hvert oppstår en større dybde i teksten: de ulike scenene, perspektivene og tidsplanene legger seg på hverandre, lag på lag. Personene trer frem med en større dybde. Vekslingen mellom nåtid og fortid fungerer godt, og skiftene mellom scener, tanker og dialoger er effektivt utført.

 

Dette er en roman som er gjennomarbeidet og som ikke tværer ut eller roter seg bort. Den forteller historien om søstrene Mona og Brit, og særlig om Brits datter Mira, på en likefrem og god måte. Ved endt lesning kjenner jeg at jeg håper det skal gå bra med Mira, når hun står på terskelen til å flytte hjemmefra og komme seg vekk fra besteforeldrene og morens lange skygger. Men Døtre er også en roman om arv og miljø, og hvordan vi alle formes av de vilkårene vi har vokst opp og levd under, og det er som om den sier at ingen helt kan ta full skyld for at de har blitt som de har blitt.

 

Ola Jostein Jørgensen

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: