Fryd og fare

07.11.2018

Diktdebut som er best der det tenkte oppretter en forbindelse mellom jeget og verden utenfor.

 

 

Lisa Him-Jensen

Den sanne horisonten

Dikt

Cappelen Damm

 

Den sanne horisonten er billedkunstner Lisa Him-Jensens debut som forfatter, etter at hun var med i Signaler i 2016. Forlaget beskriver samlingen som en skildring av ubestandighet, språkløshet og tvil, lengsel, lyst og muligheten til forandring som rommes i et annet menneske. Det skimtes en slags fortelling her, i det minste en narrativt beskrevet tilstand hos jeget, som har reist til et landsted og forholder seg til naturen, til døgnets og årstidenes gang, snarere enn til en larmende by:

 

I stedet for den larmende byen:
landskapet utenfor
det gamle huset inni
Når jeg tror at noen kommer
er det et eple som faller fra treet
Så skiller kjensgjerningen lag
med det jeg holder for sant

 

Disse verselinjene åpner samlingen, og etter et par gjennomlesninger, er åpningsdiktet relativt illustrerende for samlingens veksling mellom dikotomier: det ytre og det indre, det håndfaste og det flyktige, jeget og verden, objektet og speilbildet. Man kan lese samlingen som en mulig reflekterende rekonstruksjon av verden, opp mot det som "faktisk" er sant, som finnes der utenfor. Him-Jensen utforsker eksplisitt hvilke muligheter som ligger i språket, her er hun ute i et ærend mange har gått opp før henne:

 

Ingenting av det som skjer kan nedtegnes etterpå

Som en drøm man ønsker å bli igjen i

endrer det form med en gang viljen rører ved det

 

Oppsummert er ikke diktsamlingen tydelig i sine bilder og assosiasjoner, men der den kan forbli lukket, finnes det likevel noe i mangelen på den umiddelbar forståelsen: et glimt, en åpning eller assosiasjon. Satt sammen, er disse stedene verdifulle i seg selv. Samtidig kan den kanskje leses som en protest på en umiddelbar kartlegging av verden og fortiden. 

 

Jeg pleier å tenke at poesien er den litterære formen som ligger nærmest vår evne til å tenke, og måten vi tenker på: bilder, mer eller mindre uklare, legger seg over hverandre, springer over hverandre i tid og rom, uavhengig eller avhengig av den forbindelsen de måtte ha til hverandre. Dette synet forsterkes med en diktsamling som denne; den har ingen kausal handling, ikke et umiddelbart narrativ (slik mange diktsamlinger utgitt for tiden har). Den lener seg på språket, og har samtidig en eksplisitt tanke om at den som forteller ikke alltid forteller det som er sant, eller om tanken og tingen henger sammen. På den måten er den best der den problematiserer bruken av språket som en åpning mot omgivelsene:

 

Heret og nået er ikke for oss
som orienterer oss mot morgendagen
og mot de kommende katastrofene
og de kommer
Signalene kroppen sender: hvem kan si
om de er tenkte eller ekte?
Hvem kan si
om det er forskjell mellom ekte og tenkt?
Det indre er en ukjent
et formløst noe
Unge lønnetrær river i husveggen
og høstsolen skinner
nøkternt, trøstende

 

Noen steder er dette både godt tenkt og godt skrevet, andre steder tenker jeg at tråden slippes for lett.

 

Det mest interessante aspektet ved denne samlingen, slik jeg leser den, er utforskingen av tidsaspektet. Det manifesterer seg i beskrivelsen av  årstidene, men også i tematiseringen av øyeblikket, et før og et etter. Her er det som om jeget ikke stoler på noe her og nå, eller ikke tillater seg å være i det: 

 

Selv når uroen er savnet
er det ikke vanskelig å sette pris på roen
Selv når det man tidligere tenkte var lidelse
blir meningsfullt
Det vil alltid skje først etterpå
Øyeblikket forblir hult

 

Den sanne horisonten er best der det ligger en form for henvendelse i teksten, og der det tenkte tar en form som rommer både jeget og verden.

 

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: