Kunstnerdrømmen

30.10.2018

Interessant roman som til en viss grad mangler individuelt særpreg.

 

 

 

Bendik Wold

Canada Dry

Roman

Gyldendal  2018

 

 

Noen debutanter er mer profilerte enn andre. Bendik Wold er et navn flere vil dra kjensel på. Han har blant annet vært medstifter og redaktør i Flamme Forlag og er nå kulturredaktør i Klassekampen. Han har også tidligere gitt ut en bok i sakprosa-sjangeren: Den tredje vei, sammen med Magnus Marsdal (2014). Nå debuterer han altså som skjønnlitterær forfatter i romanform, i en alder av 39 år.  Det er ikke til å legge skjul på at det at han er såpass meritert allerede medfører noe større forventninger, og dermed også en større fallhøyde, enn det den gjengse debutant møtes med.

 

Handling

Boken følger en kunstner som etter en liten påkjørsel får ideen til sitt neste store kunstverk: han skal bygge noe i drømme. Denne ideen setter ham i kontakt med en underlig gruppe mennesker, og hovedplottet tar form av en serie stadig mer bisarre møter og scener. I tillegg driver kunstneren og kona forsøk på å adoptere et barn, og romanens aller sterkeste og mest originale kort er noen kostelige scener fra et adopsjons-kurs de to må være med på. Et annet sekundærplot i fortellingen er attraksjonen til en mor som bor i samme bygg som han har atelier. Fortellingen er springende, og veksler mellom realisme og det karikerte, nesten-surrealistiske, på en måte som kanskje er ment å speile en slags drømme-logikk.  Underveis er det flere riktig så gode scener, så som starten, med bilulykken og tre venninners umiddelbare oppfølging av hovedpersonen.

 

Romanens beste deler foregår på et adopsjonskurs, og det er noen fornøyelige bikarakterer som godt kunne fått mer plass. Trådene slippes like fort som de er innført, og ved romanens ende sitter vi igjen uten å ha fått noen ordentlig avklaring av noe som helst. På veien har vi dog vært både underholdt og adspredt i ganske rikt monn, først og fremst på grunn av språket Wold fører.

 

Det språklige

 

Ideen til mitt neste kunstverk kom en ettermiddag i desember, da jeg ble påkjørt av en Opel Astra to kvartaler unna atelieret. Om selve påkjørselen er det ikke stort å si: Jeg tok et skritt ut i fotgjengerfeltet – en bil akselererte – posene mine flakset hjelpeløst – i neste øyeblikk lå jeg med leppene mot den flekkete frontruta. Jeg rakk å se sjåføren i øynene før bevegelsen ble reversert. Bilen skuflet meg bort, med et lite gys, mener jeg bestemt, som en gartner når han vipper en spesielt slimete brunsnegl av blomsterspaden.

 

Dette er bokens stil – pratsom, spesifikk, full av innskutte bisetninger. Det er et språk som er fritt for klisjeer og ekstremt gjennomarbeidet, ofte treffende og godt, men ikke hele tiden. Til sammen utgjør nemlig handlingen og fortellerstilen noe som føles  velkjent, særlig for den som har lest nyere amerikansk skjønnlitteratur. Selve den utløsende handlingen i romanen bringer umiddelbart tankene hen til Tom McCarthys Remainder, og boken får meg videre til å assosiere til forfattere som Davvid Foster Wallace, Ben Lerner og Tao Lin. Og, ikke minst, til Flamme Forlag-katalogen fra de siste ti årene eller så. Forfattere som Audun Mortensen, Olav Løkken Reisop, Viktoria Durnak og Anders Malm er bare noen av navnene som tankene streiker innom under lesningen, forfattere som har skrevet ting som slekter på dette – antagelig fordi de har lest og beundret mange av de samme forfatterne som Wold selv. Det er ikke noe galt i det, men språk og stil får meg flere steder til å føle at jeg leser en pastisj eller en stiløvelse snarere enn en tekst som har noe å fortelle meg. At det til og med er Aslak Gurholt, Flammes faste omslagsdesigner, som har laget omslaget til denne boka, bare understreker slektskapet enda mer. Denne boka ville vært en perfekt Flamme Forlag-utgivelse for ti år siden.

 

Oppsummert

Det aller beste i Canada Dry er altså noen enkeltscener i fortellingen, særlig de fra adopsjonskurset. Disse sidene er originale og særegne, de beskriver noe jeg ikke kan huske å ha lest om tidligere. Det nest beste er det tidvis store språklige overskuddet. At Bendik Wold har mer å fare med er jeg sikker på, men dette første forsøket kommer ikke helskinnet over den lista de beste delene av den selv legger.

 

Ola Jostein Jørgensen

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: