Nærhetens skjerpede blikk

11.10.2018

Ved å rette blikket mot det helt nære, makter prosadiktene i Behold meg å utvide perspektivet på mennesket i naturen.

 

 

 (Foto: Oktober)

 

Tora Sanden Døskeland

Behold meg

Prosadikt

Forlaget oktober

 

Tora Sandens Døskelands debut, en samling prosadikt, er ved første gjennomlesning en bok det er godt å være i. Språket er vakkert, flyten behagelig, og kanskje nettopp derfor tar jeg meg selv i å lese den raskt – så raskt at jeg, etter å ha fullført, først og fremst vil beskrive den som fin. Jeg har fått med meg at den skildrer en ung kvinne, og at hun lever sammen med en kjæreste. Når forholdet tar slutt, drar hun hjem til sin far. Jeg kunne latt det være med dette. I så fall ville jeg gjort meg selv en bjørnetjeneste. Selv om det nok er lett å lese Behold meg raskt, som en slags lyrisk page-turner, er det først og fremst en bok som bør leses med et oppmerksomt blikk.

 

Et uskarpt blikk

Er det noe dikterjeget, som vi følger gjennom bokens seks deler, er i besittelse av, er det nettopp dette. Allerede i bokens første dikt, gis blikket en helt særegen plass, og første setning lyder: «Uten briller er blikket uskarpt.» Blikket tematiseres gjennom hele diktet, der jeget holder en stige mens en mann, som leseren etter hvert forstår er kjæresten, leter etter lekkasjer rundt et vindu. Diktet rundes av: «Blikket uten briller reflekterer hjernen, den konsentrerer seg også om det nære: om den tørre huden rundt neglene, om smulene.»

 

Både hjernen og blikket konsentrerer seg om det nære: «Det er unaturlig å kunne se langt.» Leseren kan også, allerede her, ane blikkets sanselighet: Den tørre huden og smulene minner leseren på at også hud kan smuldre, bli til smuler. Blikket for det helt nære er blikket for det som ikke nødvendigvis sees av andre; det er fint innstilt, både uskarpt og skjerpet. Slik skrives også det som er gjenstand for blikket frem med en varhet for skjørheten – i mennesket, i naturen.

 

Forsøk på nærhet

Dikterjegets blikk er også blikket for nærheten, for å forsøke å nærme seg et annet menneske. Den unge kvinnens relasjon til kjæresten tematiseres gjennom hele boken, men det er særlig i begynnelsen, der kjæresten figurerer også som fysisk nærvær, at relasjonen skrives frem. Også friksjonen i forholdet kan spores tilbake til det uskarpe blikket. Kjæresten ser ikke slik jeget ser, og tidvis innebærer hennes blikk på ham en grad av fordømmelse: «Ofte sørger jeg over hans høylytte omgang med omgivelsene.» Hun vet at hun eksisterer i verden på en annen måte enn ham.

 

Kanskje er hennes kontinuerlige forsøk på å være nær så umulige fordi hun leter etter en nærhet som rett nok ikke er grenseløs, men som vil utforske grensene: «Hvor går grensen, er det huden.» Ordene opptrer som et ekko gjennom hele boken. Kanskje fordi spørsmålet er så bevisst naivt, peker det også videre ut, forbi det fysiske: Huden er en tingliggjøring av en grense som det ikke egentlig er mulig å se.

 

Mennesket og naturen

Døskeland skriver frem den konstante bevegeligheten i menneskelige relasjoner. Det vi er for hverandre, er aldri statisk. Dette speiles i bokens oppbygning, der vi også følger de ulike årstidene. For vel så interessant som utforskningen av grensene mellom mennesker, er utforskningen av grensene mellom mennesket og naturen. Det bevegelige i menneskelige relasjoner og sammenstillingen av mennesket og naturen virker slik inn under en større helhet. At jeget kaller sin tidligere kjæreste for «lille sønn, ekle elsker», kan leses som en parallell til at hun i et tidligere dikt tenker på seg selv som en bølge som sliper vekk hans spisse kanter:

 

Bølger hviler ikke nattestid. Han er dum, sover enkelt, glemmer drømmene sine. Huden hans jevnes raskere enn min. Det myke kan ikke skilles fra barnet han har vært, den gamle han skal bli. Jeg skummer opp, faller fra side til side. Ruller innover med hele kroppen, den er all min nærhet. Hvilke andre verktøy har jeg til rådighet. Jeg har tatt de spisse kantene hans. De sliter på fordøyelsen.

 

Hvor går grensen, er det huden. 

 

Dikterjegets varhet for egen og andres kropp står side om side med varheten for naturen. Plantenes skjøre rotsystem blir et bilde på den unge kvinnens solbrente hud. Naturens mulighetsrom sammenstilles slik med kroppens – også mennesket er materie; også mennesket er natur. Slike sammenhenger er sjelden forseggjorte. Snarere skrives de frem i et språk som ofte er likefrem, enkelt konstaterende. Døskeland lar ofte konklusjonene være opp til leseren:

 

På de urene dagene fyller jeg meg med bomull, legger meg ned og kjenner hvordan alt som flyter på innsiden, suges opp, koagulerer.

 

Rennesteinen og jeg, ligger flatt og transporterer.

Kumlokkene tar mindre vann enn våren gir. 

 

Et syklisk perspektiv

Jegets forsøk på å nærme seg kjæresten synes å være uløselig knyttet sammen med forsøkene på å eksistere i overensstemmelse med seg selv, og med sin egen kropp. Når forholdet tar slutt, er dikterjeget alene med denne kroppen. Hva den skal ta seg til når han som har vært nær ikke lenger er der, blir presserende. Sentralt i tapserfaringen, som danner grunnlaget for bokens andre halvdel, står dermed forsøket på å kontrollere kroppen: «Øvelser i å åpne seg opp slik blomstene gjør om morgenen».

 

Det er også i denne delen at faren for alvor kommer inn. Den gjensidige omsorgen mellom far og datter må tidvis vike for det faren representerer: ved å betrakte sin fars ansikt, blir dikterjeget mer bevisst sitt eget. Fordi hun ser seg selv i ham, blir blikket på egen kropp satt inn i et større, syklisk perspektiv. Her står minnene fra barndommen sentralt:

 

Stå der borte ved treet, sier pappa. Jeg blir ikke lenger foreviget i nærbilder. Blikket viker fra linsen. Det er rart å se inn i øyne jeg har arvet. Pappas utsnitt, mitt minne. Leter i hjernen etter bilder utenfor albumet. Letter etter erfaringer knyttet til kroppen.

 

Slik utvides blikket på kroppen, og på mennesket. Selv om jeg tror en skal passe seg for å hevde at en bok dypest sett handler om å være et menneske, vil jeg driste meg til å påstå at Behold meg dypest sett handler om å være et menneske i en natur som er bevegelig, med en natur som er bevegelig. At fokuset hele tiden kretser omkring det som er helt nært, gjør om mulig inntrykket sterkere.

 

Tora Sanden Døskeland har skrevet en bok som fortjener at leseren tar seg tid til å være i den. At den har mottatt usedvanlig mange, og jevnt over nokså strålende, anmeldelser, håper jeg kan bidra til akkurat det.

 

 

 

Thea S. Baugstø

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: