Himmel og angst

04.10.2018

Tematisk rik og svært kontrollert diktdebut.

 

 

 

 

Alexander Bertin Øyhovden

Nå solen med en finger

Dikt

Tiden forlag 2018

 

 

Det er noe eget med å komme til nye bøker uten forventninger eller et på forhånd dannet bilde. Som i dette tilfellet, der alt jeg vet om boken i det jeg begynner lesingen er hvordan omslaget ser ut, og det forlaget har skrevet om den på baksiden og i presseskrivet. Ikke har jeg lest intervjuer med forfatteren, ikke har jeg sett andre anmeldelser av boka, ikke har jeg hørt noen snakke om den. Å debutere i de smalere sjangere har åpenbart sine bakdeler, men det har også den fordelen at verket kan leses ut i fra en posisjon der utgangspunktet faktisk er vid-åpent.

 

Gult som solen

Nå solen med en finger er en knallgul bok, med et solid svart fingeravtrykk plassert på o-en i ordet sol. Baksideteksten sier at dette er en bok om ensomhet, sorg og angst. Boken er delt inn i seks deler, bestående av seks til ti dikt hver. Delene heter «dagene», «hytta», «ledestjerne», «vakuum» og «nedslag». I de fem første delene har diktene titler, som f.eks. «demring», «buss», «barna», mens i den sjette delen («nedslag») er diktene utitulerte, og begynner alle sammen med «det er å». Den delen som ved første gangs lesning gjør størst inntrykk er del tre («ledestjerne»), som handler om en bror som har tatt livet av seg. Det første diktet i denne delen heter «Død bror», og begynner slik (s. 27):

jeg hadde aldri sett en død bror

 

aldri kjent beina slepe etter meg

mot den åpne kista

som om to barn

klamret seg til dem

som om barna var oss to

og vi forsøkte å holde meg igjen

 

Berikende forbindelseslinjer

Selv om diktene er avsluttet og selvstendige har de også veldig tydelige forbindelseslinjer, og henter temaer og resonanser fra hverandre, på måter som jeg opplever som berikende for samlingen. Det gjelder både innad i hver enkelt av de seks delene, og i boken som helhet. Det er en kompositorisk modenhet over denne boken som man ikke så ofte ser hos debutanter, rett og slett. Kvalitetsmessig er den også svært jevn, men mangler etter mitt syn de virkelig gode enkeltdiktene.

 

Gud og ensomhet

Når det kommer til det tematiske er jeg ikke helt enig med baksideteksten, som altså fastslår at det handler om ensomhet, sorg og angst. Disse begrepene ligger der, de danner kanskje på sett og vis utgangspunktet for mange av diktene, men retningen i samlingen, det den peker mot, er noe annet. Det som slår meg når jeg leser boken både første og andre gang er først og fremst det jeg i mangel av et bedre ord er nødt til å kalle en religiøs lengsel. Ønsket om at livet og jorden skal være noe større, romme noe mer. «under en himmel / som bare snakker / til de som tror» (s. 59). Den stadige vertikale bevegelsen fra jord til himmel og omvendt – «og ei jente med kritt / som tegner et øye i skolegården / så jorden kan få se himmelen». Blikket som vender seg fra det minste innerste rommet og ut til verdensrommet, jeg leser det som et ønske om mening; og som et ønske om å hvelve noe større over tilværelsen. Kanskje er det det som er botemiddelet for en eksistensiell ensomhet – tanken på at det finnes noe annet enn oss mennesker, noe som er utenfor oss selv. Kanskje er det feil å benevne dette som noe religiøst, kanskje det vi snakker om er et menneskelig grunnpremiss, et slags psykologisk imperativ? Men det er uansett slående at Øyhovden i møte med sine påståtte temaer (sorg, angst, ensomhet) så tydelig vender seg til ord som konnoterer mot det religiøse i jakten på lindring.

 

Enhetlig

Selv om kvaliteten jevnt over er god, og dette som ovenfor nevnt er en svært helhetlig samling dikt, er det også svake linjer og tekster her. Det tipper stedvis over i det fikse, spesielt når dikteren vil dele sin livsvisdom med oss, med linjer som «gratulerer / du er en levende entitet / med et så komplekst sentralnervesystem / at du kan reflektere / over din egen eksistens» (slutten på diktet «observasjon», side 20.) Diktene er generelt bedre der de viser oss noe eller beskriver en tilstand, snarere enn når de skal fortelle oss noe klokt eller smart. Her kan det smettes inn en linje om at dette er anmelderens egen kjepphest når det kommer til lyrikken, og at jeg noterer at andre diktlesere har høyere toleranse enn meg for slikt, innsmett slutt.

 

Solid

Alexander Bertin Øyhovden har levert en solid diktdebut. Den er god og gjennomarbeidet, og føles som et enhetlig verk snarere enn en samling enkeltdikt. Forfatteren har et klart språk og en evne til å tegne situasjoner, samtidig som han har evnen til å utvide situasjonene og begrepene og få dem til å romme mer enn det som står på papiret. Diktene oppleves som åpne og tilgjengelige, uten å være enkle eller entydige. Samtidig er det noe i overkant kontrollert og konvensjonelt over denne boken, som gjør at den ikke etterlater seg det helt store avtrykket hos denne leseren, til tross for mange gode tilløp.

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: