Littkritikk-eksperimentet: To kritikere, én roman

06.06.2018

Av og til lurer man på hva kolleger tenker om boka man akkurat har lest ut. Vi lot to av våre kritikere anmelde samme roman: "Fjellfolk" av debutant Ellen Emmerentze Jervell.

 

 

 

 

Ellen Emmerentze Jervell

Fjellfolk

Roman

288 sider

Gyldendal

 

Det uønskede mennesket

Fjellfolk anmeldt av Ine Sunde Lavik

 

Fjellfolk er en tidvis sterk debut om å være for mye og for lite på samme tid.

 

 

"Venner er de som vet hvem du egentlig er, og likevel ikke forlater deg", stod det i en skoledagbok jeg hadde som tenåring. I glitterpenn, så klart, innimellom bilder av Leonardo DiCaprio og one hit wonder-gruppen Cleopatra. Banalt, ja visst. Sikkert ment å ha en viss humoristisk snert. Og full av veslevoksen klokskap. Likevel kommer jeg til å tenke på sitatet når jeg sitter og leser Ellen Emmerentze Jervells alt annet enn banale debutbok, Fjellfolk. Vi er nok mange som har kjent på det en eller annen gang i løpet av livet: frykten for å bli veid og funnet for lett, frykten for å bli forlatt hvis man blir gjennomskuet, mistanken om at man ikke er verdt å bli elsket, sånn egentlig. For menneskene i Fjellfolk er denne frykten til stede i alt de gjør, i alle forhold til andre mennesker.

 

Historien dreier seg rundt tre hovedkarakterer – Katrine, Frida og Edvard – og perspektivet skifter mellom dem i korte kapitler. Alle tre lever med en nærmest kroppsliggjort visshet om hvordan det er å bli forlatt og sviktet av noen de elsker, og de har en overveldende følelse av ikke bare å gjøre feil, men å være feil. De tar for mye plass, vil for mye og krever for mye av andre, på samme tid som de kjenner seg små og ubetydelige, og er livredde for å bli gjennomskuet. Ingen av dem føler at de har en stabil identitet. For eksempel opplever Frida at hun "forsvinner" når hun blir overmannet av følelser:  "Noen ganger kommer de, tårene, og da er de umulig å stoppe, det er som da hun var liten, hun er ikke lenger et menneske som føler seg trist, hun er bare tristheten, uten mennesket (...)." Den enkle påstanden om at det bare er å "være seg selv", så ordner det seg, problematiseres i romanen. For når man ikke vet hvem man er, eller om man er noen i det hele tatt uten andres konstante bekreftelse: hva betyr det da å "være seg selv"?

 

Naturen som frihet og død

Fjellfolk er, som den noe vage baksideteksten kan fortelle, en bok "om menneskene og naturen og det som binder dem sammen." Og nasjonalromantiske forestillinger om fjellheimen som noe urnorsk, erkesunt og forfriskende finnes til gangs. Her er beskrivelser av fjell og vandreruter, av menneskers lengten mot naturen og friheten, og idylliske familieøyeblikk i høyfjellet.

 

Men disse forestillingene møter også motstand, og her er flere faktorer som kompliserer forholdet mellom menneske og natur. Når familieidyllen slår sprekker og samboeren Fredrik forsvinner, tar Katrine med seg datteren deres på fjelltur i et forsøk på å finne tilbake til ham. Men det blir ikke som hun hadde sett for seg: "Det hadde vært feil å dra hit, tenkte Katrine, det var ikke det samme, barnet vendte seg bare vekk fra henne, og vinteren på vidda var rå og fremmed og ikke for dem."

 

Den friheten i naturen som flere av bokens personer søker  mot, er ikke bare en frihet til å vandre med freidig mot blant bakker og berg. Det er også en frihet fra livet, et ønske om å flykte fra samfunnet og forsvinne. Det er noe destruktivt i menneskenes søken mot naturen. Når fjellet blir så tett koblet til frihet og lykke på ene siden, og selvutslettelse og død på den andre, får tittelen etter hvert en mørkere klang.

 

Møtet mellom mennesker

Det er dramatiske ting Jervell beretter om. Seksualitet, overgrep, selvmord, rusproblemer, psykisk sykdom, spiseforstyrrelser, vold og omsorgssvikt. Dette er temaer som lett kan bli for mye å håndtere i en debutbok, og man skal ha stødig skrivehånd for å klare å turnere alt dette på en gang uten at det tipper over. Jervell er ikke langt unna å få det til.

 

Hver for seg virker karakterene noe overlessede av lidelser og eksesser. Vi møter for eksempel pensjonisten som er så fiksert på en sommerkjæreste fra ungdommen at han har innrettet hele livet etter håpet om å få se henne igjen, selv lenge etter at all fornuft tilsier at det ikke kommer til å skje. Disse eksentriske karaktertrekkene føles unødvendige og kunne godt ha vært tonet ned noen hakk uten at det hadde gjort karakterene mindre interessante.

 

Men det skjer noe når karakterene får spille seg ut mot hverandre. I møtene mellom fortapte, lengtende mennesker viser Jervell hva hun er god for: Her er det sårt og stygt og håpefullt om hverandre. Med stødig penn beskriver hun hvordan menneskene forsøker å nærme seg hverandre: forsiktig, vaktsomt, lengtende. Og hvordan det blir feil, alltid feil.

           

Her finnes øyeblikk av håp, steder og stunder der menneskene ser ut til, tross alt, å klare å nærme seg hverandre. Det ligger en forsiktig optimisme i den skjøre og merkelige nærheten mellom en forsømt jente og en eldre mann som livet har gått fra. Og det er i slike svingninger mellom håp og maktesløshet – kan det være at det likevel skal ordne seg til slutt? – at boken er på sitt såreste og beste.

 

Jervell skriver i det store og hele både sikkert og smidig. Språket er lavmælt, kontrollert – og eksplosivt når det trengs. Innimellom blir fristelsen til å ta leseren pent i hånden og lede henne på riktig vei litt for stor: Her finnes både overforklarende passasjer og en i overkant dramatisk språkbruk. Jeg skulle ønske at Jervell hadde visst å holde litt strammere i tøylene, og vært mer kritisk til klisjéer og overdrivelser i både språk og handling. Men for en debutant er dette tilgivelig, og samlet sett gir boken et stødig inntrykk. På tross av noen skjønnhetsfeil har Ellen Emmerentze Jervell med Fjellfolk begått en sterk debut.

 

 

 

 

På ustø grunn

Fjellfolk anmeldt av Live Lundh

 

Ellen Emmerentze Jervells debutroman kartlegger en stor familietragedie.

 

Ellen Emmerentze Jervell

Fjellfolk

Roman

Gyldendal, 2018

 

Fjellfolk åpner med at en utmagret mor sitter på huk i kjellerboden sin. Hun har åpnet alle lukene i datterens julekalender fordi hun ikke kunne slutte å stappe i seg av den billige sjokoladen. Dette er noe av det Ellen Emmerentze Jervell gjør best i sin debutroman: Ikke bare dytter hun karakterene sine nådeløst langt ut mot kanten av stupet, hun lar dem dingle etter fingertuppene mot avgrunnen. Det er medrivende lesning. Spørsmålet er bare om ikke bokas mening også blir hengende litt i løse lufta.                                                               

 

Moren vi møter i prologen er Katrine. Fjellfolk er strukturert slik at tre ulike fortellinger flettes inn i hverandre, og Katrine er «Det første barnet». De to øvrige fortellingene tilhører Frida, som er «Det andre barnet», og Edvard. Etter hvert skjønner vi at Frida er Katrines datter.                                                                                                                

 

Katrine fremstår som en grunnleggende utrygg person. Hun kommer fra enkle kår, men har gjort en god, gammeldags klassereise og blitt oversetter og litteraturkritiker. Det virker som om hun har funnet veien sin, ikke så mye ut fra interesse som en slags street smartness. Hun skjønner tidlig at bøker gir status og signaliserer stabilitet. Når hun treffer Fredrik, en ung og tilsynelatende sunn Ap-politiker som er glad i fjellet, blir han også en del av støtten hun bygger opp rundt seg selv, utenfra. Så skal de være fjellfolk: Sterke mennesker, både mentalt og fysisk, som tilbringer feriene på Hardangervidda og hverdagen med å være viktige og innflytelsesrike. De får en datter, som fra Katrines perspektiv bare omtales som «barnet» gjennom mesteparten av romanen. Hun har ikke de følelsene hun burde ha overfor datteren. Frida gjør bare Katrine sliten: «Barnet ga ingenting. Det ville bare ha». På en fatal fjelltur, et slags siste desperat forsøk på å være en lykkelig familie, forlater Fredrik dem på dramatisk vis.

 

Et fast punkt

Parallelt følger vi Frida som voksen. I likhet med moren, finner hun ikke feste i seg selv, men er avhengig av å inneha roller overfor andre. En av kjærestene Katrine hadde etter Fredriks død, misbrukte Frida som barn. Som voksen er han legen hennes. Det ser ikke ut til å være et mennesker i verden Frida kan stole på.  Bekreftelsen hun så sårt trenger, søker hun hos en mann som har en annen samboer, en poet som ikke egentlig gir henne stort annet enn småvoldelig sex når det passer ham. «Hun tenker at hun må være søtere neste gang. At hun er i ferd med å skli ut, at hun tar seg for mye til rette når hun snakker med ham, glemmer å være kvinnelig og mild.» Frida har åpenbart sklidd ut for lengst. Nå handler alt om å opprettholde en fasade for ikke å miste den lille tryggheten hun har til låns.                                                      

 

Edvard er en aldrende mann, og kanskje den mest sympatiske karakteren i romanen. Han og Fridas veier krysses. Selv om vennskapet som oppstår mellom dem kanskje er av det usannsynlige slaget, er det likevel noe av det mest troverdige og fine i boka. Ikke fordi det er vanskelig å tro at mennesker i virkeligheten blir så ødelagte og elendige som det Katrine, Fredrik og Frida etter hvert blir - det skal ikke engang så veldig mye til. I fiksjonen virker det likevel litt overdrevent, kanskje fordi vi ikke får tilstrekkelig innsyn i hva som driver karakterene, hva de egentlig lengter etter, hvem de innerst inne er. Og ja, hva som er meningen med alt sammen. Jeg savner i alle fall et slags stabilt orienteringspunkt i romanen. Noe som får meg til å håpe at karakterene skal finne styrken til å trekke seg opp etter stupet de dingler fra, noe som gjør at jeg heier på dem.                                                                          

I relasjonen mellom Edvard og Frida oppstår det et stille rom som ikke hele tiden må fylles med ord eller handling. Det begynner helt enkelt med at Frida går tur med Edvards hund. Men til slutt er det også hos Edvard hun søker tilflukt i når hun ikke har noe annet sted å gå. Han tar henne imot, uten dramatiske gester eller bravur. Edvard lar henne simpelthen få plass fordi han har plass til overs. I det trygge, stille rommet mellom Frida og Edvard får jeg følelsen av at karakterene endelig er i kontakt med et orienteringspunkt i seg selv. De trenger ikke å gjøre seg til eller late som. Det er å få et glimt av dette «egentlige» jeg etterlyser i de andre karakterene, og i resten av boka. Det som oppstår mellom Frida og Edvard er ikke tilstrekkelig bygget ut til å bære det hele. Kanskje er fjellene et bilde på det samme: Noe stødig og fast, naturlig og enkelt. Problemet er selvsagt at fjellene ikke redder noen av karakterene i boka, tvert imot. Fjellene forblir en utopi.

 

Kartet og grunnfjellet

Jervell imponerer med hvordan hun strukturelt har full kontroll på fortellingene. De tre tidsaksene og perspektivene rullerer i intervaller på noen få sider og er intelligent sammensatt: Jo verre det går med Katrine, jo sterkere blir leserens behov for at det skal gå bra med Frida. Slik driver historiene hverandre framover. Noen steder stusser jeg imidlertid over fortellerperspektivet. Det virker noe inkonsekvent hvor stor nærhet eller distanse fortelleren har til handlingen og karakterene. For eksempel kan et kapittel avsluttes slik: «Frida hvisker noe mot sengen. Hun får ikke svar,» eller slik: «Katrine visste, og hun visste ikke. Hvis noen spurte, hadde hun svaret klart». Hva Frida hvisker mot sengen og hva slags svar Katrine har klart, virker like skjult for fortelleren som for leseren. Følelsen jeg sitter igjen med er at dette «noe» ikke er noe som helst.

                                                                                                            

Før romandebuten har Jervell jobbet som journalist, blant annet i det prestisjetunge Wall Street Journal. Hun har en klar og sikker språkføring, og kanskje aner man noe av det journalistiske blikket i det grundige detaljarbeidet, i kunnskapen om rutene på Hardangervidda, eller i viljen til å utforske de ulike historiene i én familietragedie. Fjellfolk vitner i alle fall om en uvanlig kapasitet til å utforske det store bildet. I et av rommene i leiligheten sin, det han kaller «kjærlighetsrommet» har Edvard tapetsert veggene med kart over fjellet. Han har tegnet inn de ulike rutene han har gått. Det er noe av det samme Jervell gjør i sin roman: Hun har det store overblikket, og skriver uanstrengt ut de ulike karakterenes bevegelser og skjebner. Jeg skulle bare ønske hun i større grad tillot seg å zoome inn enda mer. Ikke bare for å se benflørtinga under bordet og alkoholen i skapet, men inn til grunnfjellet i menneskene (uansett hvor tåkefullt, rasert eller bratt de måtte være der inne); karakterenes egentlige erfaringer av å være i verden.

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: