Foreldreløst mareritt

12.05.2018

Langvas debut er som en dramatisk fabel for voksne, fortalt av barn.

 

 

 

Gjertrud Langva

Vi spring ikkje slik vi sprang

Roman

Samlaget

 

Susanne Sundførs sang med M83 "For the kids" lå av en eller annen grunn som et soundtrack i bakhodet da jeg leste denne lille romanen, som også på mange måter er bygget etter mer poetiske prinsipper i sin form og billedbruk. I Sundførs tekst heter det:

 

This is the day. This is our day, mom
If we believe it, it will happen
I am everywhere, you remember?
I'm in the water, on the mirror
The strange flower you saw in the forest
I'm the morning dust tickling your neck
I am the wind, mommy
And the wind is never sad

 

Debutant Gjertrud Langva korresponderer åpenbart med flere enn Sundfør i sin første roman. I eventyr og annen barnelitteratur er det et velbrukt grep å sende små barn ut på eventyr alene. I denne romanen er det imidlertid foreldrene som er borte, og barna som blir igjen. Allusjonene til litterære figurer og skikkelser er mange, fra Hans og Grete, de foreldreløse barna i Astrid Lindgrens univers, til mer klassiske mytologiske skikkelser som Orfeus:

 

Mor og far gjekk på stien som fører bort frå huset. Dei gjekk og gjekk, det var morgonturen, og med eitt visste dei begge at dei ikkje burde snu seg, dei burde ikkje sjå tilbake mot huset. Om vi snur oss no, vil barna våre bli borte med det same. Dei torde ikkje snu seg, for dei var redde for at barna skulle forsvinne, og dei heldt fram med å gå bort frå huset. Medan dei gjekk, byrja dei begge å håpe at det er sant det dei har høyrt om at jordkloten er rund, og at dei derfor på eit tidspunkt vil vende tilbake til der dei starta. No gjeld det, sa far. No må vi gå i ei rett line.

 

Fortelling som overlevelse

To barn våkner i et hus i skogen og oppdager at foreldrene er borte. De leter overalt, men kan ikke finne dem. Fra dette punktet skapes romanen: de to søsknene, en storesøster og en lillebror blir fullstendig avhengig av hverandre. Og mest av alt: de blir avhengige av fortellingene de skaper som forklaringer på hvor foreldrene er, hvorfor de er borte, og hvordan de kommer tilbake. Barn er ekstreme i å skape fortellinger når det er noe de ikke forstår, og fagpersoner vil derfor ofte også si at det er bedre at barn får høre sannheten "ellers lager de seg historier som er mye verre". Litterært er det gull, og det fungerer svært godt i Langvas fortelling.

 

Like mye som romanen er en beskrivelse av et fravær, er den også en utforsking av et nærvær: de to søsknene må balansere godt for å holde sammen, de har bare hverandre. Det er rørende lesing, beskrivelsene av hvordan de selv ser sin utilstrekkelighet:

 

Vaskekluten som heng på badet, har vi slutta å bruke. Vi vaska ansiktet kvar morgon, det gjer vi ikkje lenger. Vi vaska hendene før kvart måltid. Det gjer vi ikkje lenger. Mor pla vaske over bordet. Det er smular der og flekker av syltetøy.

 

Far pla henge opp jakkene i gangen. Jakkene våre ligg på golvet. Når vi skal finne den jakka vi vil gå med, må vi leite i haugen av klede..

 

I en fortelling lagt i munnen på barn, er alt mulig, tenker jeg. Barns forestillingsverden har langt færre begrensninger enn det voksne perspektivet. Dette underbygger den mytiske og fabulerende stemningen i romanen, teksten åpner seg stadig mot noe uventet. Fortellingen er trist, og som voksen leser søker man jevnlig etter rasjonelle forklaringsmodeller om omsorgssvikt, kidnapping og andre løsninger. De uteblir, og de romanens univers bygges også opp på mer drømmeaktige og fabulerende prinsipper enn de rasjonelle. En nærliggende fallgruve kunne være at fortellingen ble trist og sentimental, men selv om Langva beskriver en voldsom hendelse, går hun ikke i disse fellene. Mye av forklaringen ligger i barnas evne til å dikte, og fortellingens evne til å ta dem på alvor i språket: den sier noe grunnleggende om barns tro på foreldre som udødelige vesener, og den sier noe om å være en del av et fellesskap, som en grunnleggende menneskelig erfaring.

 

 

Hermetisk

I denne familien er beskyttelsen borte, og jeg leser den som en beskrivelse av  et søskenforhold der alt står på spill: de to er helt avhengige av hverandre for å klare seg, for her uteblir verden utenfor totalt. Det er ingen naboer, ikke noe omkringliggende samfunn. Slik kan fortellingen bli forholdsvis hermetisk, om man leter etter markører fra et samfunn som ligner vårt eget. Slik jeg ser det, er denne fortellingen ikke avhengig av noe utenfor det lille huset i skogen for å være god, det er de diktende og forlatte barna som gir oss hele blikket, det er det eneste vi får, og det er godt skrevet og godt skildret. 

 

Å være en del av en familie er et grunnleggende menneskelig vilkår. Det skrives mange romaner om hva som skjer når den går i oppløsning, men Langvas fortelling er definitivt en som skiller seg ut. Ved hjelp av barnets fantasi, mytisk grunnstoff og hint til fabler og eventyr, har hun skapt en lukket, men svært fabulerende fortelling som på en nokså merkelig måte gir den leseren en thrilleraktig leseropplevelse. Gjennom fortellingene de to barna setter seg selv inn i for å forstå, skildres alt en familie består av: nærhet, bindinger, fravær, isolasjon og kjærlighet. 

 

Mari Nymoen

 

 

 

 

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: