Ødeleggelse og kjærlighet

27.10.2017

Marlen Ferrers Krater er en sterk roman som håndterer potensielt kontroversiell tematikk på en stilsikker måte.

 

 

 

 

Marlen Ferrer

Krater

Roman

332 sider

Gyldendal 2017

 

 

Sannhet

Det finnes noen romaner hvis personer og situasjoner virker så ekte at det er fort gjort som leser å tenke at de på et eller annet plan faktisk må være det. Karakterer som nærmest stiger frem fra sidene, scener som fremkaller en følelse av gjenkjennelse som er så sterk at det er vanskelig å akseptere at det «bare» er tekst på en bokside, bare et påfunn fra en forfatter. Det er på en måte motsatsen til virkelighetslitteraturen, der forfatteren påstår at alt er sant – når denne effekten inntrer er det derimot leseren som påstår at alt er sant. Det skjer ofte med virkelig gode bøker, og man kan høre det når enkelte av de beste forfatterne diskuteres. Selv profesjonelle lesere kan gå i fellen med å omtale forfatterens biografi og det som står i bøkene som mer eller mindre samme sak.

 

Marlen Ferrer har, i sin andre roman, skapt et knippe karakterer som er så tydelige og komplekse i sin troverdighet at jeg tar meg i å tenke, underveis i lesningen, at dette er nødt til å være modellert etter virkelige personer, basert på i hvert fall delvis sanne hendelser. Og mot slutten er det faktisk som om forfatteren ser at denne tanken vil komme hos leseren, for hun imøtekommer en slik lesning ved å både halvveis bekrefte den samtidig som hun understreker at den er tvers gjennom fiksjonalisert. Dette er snedig og smart gjort, og er med på å løfte en allerede meget god roman ytterligere ett hakk. Er den basert på noe sant? Det får vi sikkert aldri vite, og det er strengt tatt overhodet ikke viktig. Men at den føles ekte og sann mens man leser, det er et kvalitetstegn ved denne romanen.

 

Bombe

Marlen Ferrer har skrevet en roman om terrorisme. Hovedpersonen Bo opplever at leiligheten hans blir sprengt av en bombe, midt i Oslo, og blir mer eller mindre husløs. Han kjente naboen som laget bomben, en ung mann fra Kosovo, og de to hadde et mer enn alminnelig nært naboforhold. Samtidig er Bo en mann som har problemer med å knytte seg til mennesker, og som bærer på en hel del egne arr og sår fra en barndom med en delvis psykotisk kunstnermor. I dagene som følger reker han blakk rundt i Oslos gater og forsøker å forstå hva som har skjedd, og ikke minst hvordan den milde og vennlige Aldin kunne radikaliseres.

 

Ferrer har skrevet én roman før, De bortkomne (2015). Hun er altså temmelig fersk som forfatter, men besitter allerede en form- og språksans som langt mer erfarne forfattere kan misunne henne. Det er noen steder Bos tankestrøm blir en anelse ordrik, og andre steder der forfatteren lar ham velge merkelig gammelmodige uttrykksmåter, men alt i alt er dette skrevet i stilsikker prosa. Romanens komposisjon og håndtering av sine ulike temaer er også meget godt utført – det eneste negative jeg har notert meg underveis i lesningen er noen vel skjematiske og litt klønete overganger enkelte steder mellom handlingens nåtidsplan og gjenfortellinger av ting som har skjedd tidligere. Men det er to, i den store sammenhengen ganske små, innvendinger mot det som alt i alt er en usedvanlig velkomponert og sterk roman. Her er et utdrag der Bo tenker på moren sin:

 

Det finnes ikke noe mer smertefullt enn å være en guttunge som ser moren sin være vakker og lykkelig det ene øyeblikket og så bli heslig, ødelagt i det neste. Å skjønne at det berømte monsteret under senga befinner seg i skyggen moren legger bak seg, noen ganger bortgjemt der, men alltid til stede. I fortellingene hennes. Kanskje stirret Sartre aldri på henne den gangen i Paris, men hun trodde det selv. Samme historien, år etter år, først troverdig og sann, men gradvis skjønte jeg at den muligens bare var en del av en psykotisk mytologi.

 

Og tross alt, den var en kosehistorie i forhold til alt det andre som kom, for mor fortalte alt til meg, absolutt alt, historier om gjenferd, voldtekter og bisarre overgrep, og det var mange av dem. Fra jeg var i elleveårsalderen ble disse en del av hverdagen. Noen ganger fortalt til meg over en tekopp på kjøkkenet etter skoletid, andre ganger overhørt når hun febrilsk prøvde å overbevise far. Det mest slitsomme var å ikke vite hva som var sant og usant.

 

Tematikk

Bokens spektakulære utgangspunkt er én ting, men dette er ikke en roman bare om radikalisering og terrorisme. På 332 sider håndteres et stort antall temaer. Boken selv oppgir dem på et tidspunkt til å være kjærlighet og ødeleggelse, og det er et godt ordpar å starte med, men her er det også snakk om slike ting som familiebånd, tilknytning, miljøspørsmål, kunstens rolle i samfunnet, hvordan best leve livet. Og det er også en utforskning og beskrivelse av Oslo som by. Så mange temaer ville gått i surr for en mindre sikker forfatter, men her fungerer det. Det henger sammen, det ene temaet leder over i det neste, som kaster lys på det forrige, og ingen av dem føles presset inn, de har sin naturlige plass i hendelsesforløpet, alle sammen. Trioen av hovedpersoner – Bo, Aldin og den lett mystiske kvinnen Leonora, er alle runde, fullt ut realiserte personer, og deres psykologiske kompleksitet gjør, tror jeg, at vi også aksepterer den tematiske rikheten i romanen. Det er tross alt ingen av oss som går rundt og bare tenker på én og samme ting konstant, det store og det små hekter seg i hverandre hele tiden. Plottet henger sammen, beskrivelsene av både byen og menneskene i den er plausibel.

 

Jeg tror faktisk ikke jeg skal røpe noe mer av selve hendelsesforløpet i romanen, for selv om dette ikke er noen thriller der hovedspenningen ligger i «hvordan det ender» eller en krim der spenningen ligger i «hva som egentlig har skjedd» er dette også til en viss grad en plotdrevet bok, og jeg unner alle som skal lese den å ha gleden av å se det utfolde seg gjennom boksidene. Krater er en roman som fortjener å nå ut til riktig mange lesere.

 

Ola Jostein Jørgensen

 

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: