Stovnerliv - mellom moskeen og Blindern

04.10.2017

 

 

Velskrevet og usminket om flerkulturell oppvekst i Groruddalen

 

(Foto: Gyldendal)

 

Zeshan Shakar

Tante Ulrikkes vei

Roman

Gyldendal, 2017

 

Samtidig med at jeg skriver på anmeldelsen av romanen Tante Ulrikkes vei, en av høstens beste og viktigste bøker, oppfordrer den statsstøttede organisasjonen Human Rights Service  (HRS) folk til å fotografere muslimer på gaten for på den måten å dokumentere framveksten av Islam i Norge.

I stedet for ulovlig å fotografere og publisere bilder av privatpersoner på HRS’ hjemmeside, og det med et usmakelig og straffbart kartleggingsformål, burde folk lese Tante Ulrikkes vei, debutromanen til Zeshan Shakar. Den gir et autentisk bilde av Norge det siste tiåret.

 

Dette er en oppvekstroman, om barn av 1. generasjons innvandrere i Groruddalen i et stadig mer tilspisset politisk klima i Norge. Det er også en velskrevet skjønnlitterær bok med et uhyre godt grep om fortellerteknikken. Boka gir et unikt innblikk i og en forståelse for det å vokse opp på Stovner som barn av innvandrerforeldre på begynnelsen av 2000-tallet.

 

Groruddalssatsingen

Zeshan Shakar (f.1982) vokste selv opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner. Han har selv foretatt klassereisen fra Stovner til Blindern og han kjenner miljøene han skildrer fra innsiden. Som spesialrådgiver i byrådsavdelingen for oppvekst og kunnskap i Oslo kommune kjenner han også godt til ”Groruddalssatsingen”.  Et samarbeide mellom stat og kommune som begynte i 2006, for å bedre miljø og levekår i Groruddalen.  Prosjektet er nå utvidet i 10 nye år.  Romanen tar opp i seg eksempler fra Groruddalsatsingen og viser hvordan slike prosjekter kan feile, selv om intensjonen er god. Her er også eksempler på hvordan media kan være med på slå beina under gode intensjoner når de er utført på klønete vis: Folkelige politikere som gjorde det til nyhetssak å ta T-banen til Stovner for å møte nye landsmenn. Det synlige resultatet av satsingen ble ”verdens største lampe” på Haugenstua. Lampen fikk plass i Guinness rekordbok, men den slukker før siste side er vendt i boka. Den ble for dyr å drifte. Lampen er fortsatt slukket, men Groruddalssatsingen føres videre med nye gode intensjoner og midler. Det handler fortsatt om integrering, og utfordringene har blitt større med årene.

 

NOVA

Romanen starter i juli 2001. En seniorforsker fra NOVA (Norsk institutt for forskning på oppvekst, velferd og aldring) skal kartlegge unges hverdagsliv i Groruddalen. Det  sendes ut forespørsler til ulike ungdomsgrupper via mail. Jamal og Mo er to gutter i 16- års alderen som svarer ja til å bli med på undersøkelsen som betyr fortelle jevnlig fra hverdagen sin. Guttene bor i den samme blokka i Tante Ulrikkes vei på Stovner, men ikke i samme oppgang. Begge er muslimer, født i Norge av innvandrerforeldre, men der stopper likheten.

 

Mo, eller Mohammed, som alle muslimer ifølge tradisjonen skal kalle sine førstefødte, er flink på skolen, god i norsk, sønn av hardt arbeidende foreldre som er ambisiøse på barnas vegne,  og eldst av tre søsken. De bor i en treroms i åttende etasje i Tante Ulrikkes vei:

 

Faren min kom hit på slutten av 70-tallet. Moren min kom noen år etterpå. Jeg er født i Oslo. På Aker sykehus. Bodd på Stovner hele livet. Jeg kjenner ikke det landet foreldrene mine kom fra. Ikke i det hele tatt. Jeg kjenner Stovner. Gutter i hettegensere foran store blokker. Damer med hijab og barnevogn. Gamle nordmenn som røyker og spiller bingo. Det Stovner. Blokk-Stovner. Ikke hus-Stovner. Det er forskjell. Alle på Stovner vet det.

 

Mo husker også en annen oppvekst, da et fargerikt fellesskap var målet i bydelen, før avisene skrev om slum, gjengdannelser og vold på Stovner. Før drabantbyen  var blitt ”..noen bloddråpe på noen kart”. Den barndommen tok for alvor slutt da han overhørte to eldre lærere på Rommen skole som nesten ikke kunne vente med å gå av med pensjon: ”Mye av det gikk over hodet på meg. Men det var ting som ikke var til å misforstå, og det var hvor sterkt de mislikte oss, og hvor sinte vi gjorde dem.”

 

Jamal er streetwise, har droppet ut av videregående skole, han røyker hasj, digger hiphop. Han snakker inn tilbakemeldingene sine til NOVA på kassetter et slags kebab-norsk som kan være vanskelig å forstå. Sånn lyder det:

 

Shit ass, jeg veit ikke ass. Hva skal jeg si? Jeg bare starta og snakke liksom. Ingen plan.

Men  ok, jeg  er  Jamal. Svarting,  muslim,   fra  Stovner, T.U.V., Tante Ulrikkes vei,  du veit, representerer alltid. Bor her med moren min og lillebroren min, Suleiman, eller vi sier bare Suli. Faren min …  Tssk.  Glem han, han er borte,  han tisharen der. Jeg veit folk sier det ikke er bra å si sånne ting om faren sin.  Jeg gir faen. Faren min er en tishar.

 

Vekselvis forteller Mo og Jamal om smått og stort fra hverdagen sin til forskeren på NAV, gjennom fem hele år. Utelukkende ved hjelp av monologene tegner forfatteren opp troverdige mangefasetterte karakterer og et autentisk miljø som avisoppslagene ikke får med seg.

Mo tar videregående med glans, får utdanningsstipend (takket være Groruddalprosjektet) og han kommer inn på samfunnsøkonomistudiet på Universitetet. Klassereisen fra T.U.V til Blindern går ikke smertefritt. Utenforskapet han kjenner på blant vennene til den etnisk norske kjæresten er skildret med følsomhet. Sinnet og frustrasjonen som bygger seg opp når han ser på politiske diskusjonsprogram på TV om ”innvandringsproblemene” , er vond  å lese.  

 

Jamal dropper ut av skolen, jobber svart for et bilvaskefirma, røyker hasj, men han vasker sengetøyet til lillebroren som tisser på seg, stiller opp på skolens foreldresamtaler og kjenner på redselen for at det norske barnevernet skal blande seg inn. Jamals raseri mot den norske staten som avslår morens søknad om uføretrygd og skviser den lille familien over på sosialstønad, er sterk.  Beskrivelsene av de elendige selger-, gallup- og vaskejobbene ungdom uten utdannelse må ta, er sjokkerende  lesning og skremmende troverdig. Du kan ikke leve av jobbene , heller ikke med dem eller uten dem. Og i bakgrunnen hører vi Carl. I. Hagen messe over innvandrerne som skor seg og lever på trygd.

 

Zeshan Shakar bygger mesterlig opp spenningen i en roman med et komplekst tema og en politisk bevissthet. Både Jamals muntlige kebabnorsk og Mos en anelse stive språk er gjennomført. Nysgjerrigheten min trigges, jeg blir glad i Jamal og Mo, jeg vil vite mer om  hvordan det går med guttene fra T.U.V.  Her er dop, arbeidsledighet og omsorgssvikt, men også omsorg, varme, humor og stolthet over hjemstedet. De ”representerer”, som det heter i boka. Og her er skarp ironi over potetene, de etnisk norske.

 

Etter 9.11 bli verden mer komplisert. Bush og krigen mot Al Quaida påvirker klimaet også her hjemme. Mistenksomheten brer seg. Situasjonen tilspisser seg og media får sitt pass påskrevet i forhold til hvordan de fordreier virkeligheten når en kontroversiell imam besøker synagogen og Jamal viser finger’n til tv-fotografen. Det er skremmende lesing, især når NRK lørdagsrevyens famøse reportasje fra i vår om ungdom dop og vold  i Oslo øst, fortsatt er ferskt i minnet.

 

Tante Ulrikkes vei er på mange måter den store norske ”innvandreromanen” mange har etterlyst. Vi har fått flere romaner fra innvandrermiljø tidligere; ”Pakkis” av Khalid Hussain (1986), Mala Wang-Naveens ”Desiland” (2010), ”Oslostaner” av Noman Mobashir (2011) og Maria Navarro Skarangers ”Alle utlendinger har lukka gardiner”. Sistnevnt med samme muntlige kebabnorsk som hos Jamal.

 

Zeshan Shalars roman er langt mer kompleks, den er aktuell, samfunnskritisk, og den ser videre utover i verden fra blokkene på Stovner. Boka er helstøpt og boka velskrevet og det i språk som kler stemmene i romanen og forsterker dem.

En flott debut!

 

Anne Schäffer

 

Her kan du lese mer om Groruddalssatsingen:

https://www.regjeringen.no/no/tema/kommuner-og-regioner/by--og-stedsutvikling/omradeloft1/groruddalssatsingen/id2344376/

 

og her:

https://www.oslo.kommune.no/politikk-og-administrasjon/slik-bygger-vi-oslo/groruddalssatsingen-2017-2026/

 

Og her kan du lese mer om verdens største lampe:

http://groruddalen.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=3407

 

 

 

 

 

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: