Mannen bak polarmasken

01.12.2016

Romaner kan hjelpe oss med å komme tett på historien. I Amundsen tegnes et bilde av et sårbart menneske, ikke en helt. 

 

Espen Ytreberg

Amundsen

Roman

Tiden Norsk Forlag, 2016

 

Hvordan skal vi forstå historien? Dét er et avgjørende spørsmål – ikke bare for historikere og arkivansvarlige, men for alle. Fordi det er viktig å kunne plassere oss på en akse mellom da og nå: kunne trekke linjer mellom det som har skjedd og hvordan vi forestiller oss fremtiden.

 

Det er mange måter å skape en historisk bevissthet på. En måte å gjøre det på er naturligvis å studere, lese, sette seg inn i fakta. Skjønne hva som skjedde, objektivt sett. Når det gjelder polarheltene i norsk historie er det de heroiske målene som ble nådd, stedene som ble erobret og når det skjedde, som blir de avgjørende faktaene.

 

Roald Amundsen, for eksempel, var den første som nådde det geografiske Sydpolpunktet. Det gjorde han i desember 1911.

 

Anstrengelsene bak heltedåden

Det er snodig med disse ekspedisjonene hvor du får heder og ære, og setter ditt land på verdenskartet, fordi du er den første som plasserer dine pelskledte føtter på et bestemt sted i verden som ikke tidligere er ”erobret”, enten det nå er polene det er snakk om eller Mount Everest. Det er en macho-kultur som ligger i bunnen her som fortsatt – på Amundsen og Nansens tid – henger sammen med nasjonalromantikken ideologier. Det er ikke borte idag, heller. Bare se på alle etteraperne: Erling Kagge, blant annet. Eller langrennsprestasjonene.

Men det som virkelig er interessant med Amundsens sydpolferd er – i det minste for undertegnede – er hvor avsindig store anstrengelser som lå bak å bli førstemann akkurat på dette stedet. Det er disse vanvittige anstrengelsene, det enorme slitet med å komme til sydpolpunktet, som interesserer meg med Amundsen. Hvordan kunne han orke det? Dét er spennende. Ikke så mye det at han var polarhelt.

 

Her kommer fiksjonen inn som et egnet medium for videre undersøkelser, for i romanformen er det aldri fakta som er det avgjørende, men innlevelsen. Det konkrete forløpet. Detaljene.

 

Amundsens indre liv

Det er også det vi får i Espen Ytreberg roman om Amundsen – som, litt uoppfinnsomt, heter nettopp – Amundsen. Den adskiller seg radikalt fra biografiske fremstillinger for det er det indre, det mentale livet, hos hovedpersonen som interesserer Ytreberg mest, ikke de storslagne høydepunktene. Dette er verdt å understreke, for er det noe Norge og nordmenn elsker å smykke seg med er det nettopp polarheltenes episke bragder. Når vi gjør dét er det gjerne skallet, den avpsykologiserte og stivnede masken, som er det eneste vi ser. En variant kan vi se på omslaget til Ytrebergs roman: Amundsen i polar-habitt, men åpenbart iscenesatt, innendørs.

 

I denne romanen er det ingen helt vi møter, egentlig. Det er et vanlig menneske med sine bekymringer og usikkerheter – ja, til og med angst, kan det virke som, for etter romanenes innledende sekvens (hvor Amundsen, som liten gutt, ser Nansen ankomme kaia i Oslo) er det foredraget han skal holde om sydpolferden som er fokus. Amundsen skal snakke om eventyrene i polarstrøkene for etablissementet, for kongefamilien og politikere, men han er nervøs og ubekvem. Det er også foredraget, eller foredragene (det er flere av dem), som er tyngdepunktet i romanens fiksjonsunivers. Nå har han tatt plass ved siden av Nansen, men er ikke like balansert, får vi inntrykk av, som hans bebartede, polarfrende som lånte ham Fram til sin ferd sydover (som riktignok egentlig skulle gå nordover).

 

Rett før de ankommer forelesningssalen Cirkus i Vika renner det over for ham, når broren spør om han har manus med seg. «Ja. Ja, for faen. Han roper mens han kaster begge hendene i været så de treffer biltaket med et dobbelt smell. Så sitter han der taus mens det verker i fingerknokene.»

 

Medialt bakteppe

Underveis, med et høydepunkt i Larvik mot slutten av romanen, er det forelesningene som rammer inn hele fortellingen i Amundsen. Selve substansen i romanen ligger i og for seg i beskrivelsen av polferden – som vi får i detalj – men selv i de mest kritiske øyeblikkene på vei mot sydpolen, ligger den forestående formidlingen nær alt Amundsen foretar seg. Han iscenesetter forskjellige situasjoner med tanke på at det skal vises for publikum senere – fotografier underveis er blant annet svært viktig, selv om de knapt er levende. Han får til og med sydd et eget telt, som egentlig er ubrukelig, for at han og hans kompanjonger skal kunne posere ved teltet – som for anledningen dekoreres med et norsk flagg med påskriften «Fram» – når de er ankommet den endelige destinasjonen.

 

Det er et mediehistorisk anstrøk med sterke paralleller til vår tids sosiale medier og digitaliserte virkelighet her, for faktum er jo at dokumentasjonen av sydpolferden nesten er viktigere enn selve turen din. En interessant og morsom sidehistorie.

 

Ytreberg er sparsommelig med virkemidlene. Setningene er korthogde og språket nøkternt. Eksempelvis i denne enkle replikkvekslingen når Amundsen kommer tilbake til Framheim – huset de satt opp som base i isen – etter utflukten til sydpolpunktet:

 

Jørgen Stubberud sov lettest, våknet først og så tomt på dem i noen sekunder.

Har dere vært der, sa han.

Ja, vi har vært der, sa Roald.

 

Detaljrike skildringer.

Det er i det hele tatt lite som bærer preg av nasjonalfølelse eller heroisme ved Amundsen i denne romanen – og det er derfor jeg liker den så godt. Det er også derfor beskrivelsen av den faktiske ferden sydover over isen og snøen fungerer på egne premisser, uavhengig av alle andre fortellinger om denne reisen, for det er ikke det storslagne som opptar Ytreberg, men det psykologiske, Amundsens indre spesielt.

 

Det er også masse detaljer som plasseres oss nærmere deltagerne på ferden: konflikter dem imellom og små detaljer, hverdagsportretter, som gir oss en ganske annen historie enn den vi er vant med. Eksempelvis er historiene om hundene gripende: de kan følges helt fra de kommer på dekk når de ligger til kai i Funchal på Madeira, til mange av dem enten bukker under, eller overlever og må spise en av de andre hundene for å overleve. Eller når Amundsen og de andre kommer tilbake fra sydpolpunktet, på vei mot Framheim, og kommer over de dypfrosne likene fra hundene som hadde dødd på veien ned.

 

Intim historiefølelse

Amundsen er en fantastisk liten roman. Fordi den er velskrevet –  Ytreberg er en elegant og moden forteller – men først og fremst fordi den gir oss et blikk bak den nasjonalforherligende heroismen som omkranser store menns bragder og bringer dem ned på samme nivå som oss andre dødelige.

 

Dette gjør det lettere for oss å forstå Amundsen bak den stivnede polarmasken han har blitt plassert bak – men det gjør det også enklere for oss å leve oss inn i hans sted, i det han opplevde, på toktet gjennom isen. Vi får rett og slett en inngang til en historisk bevissthet som ikke sakprosaen klarer å frembringe like godt, fordi det oppstår en intimitet mellom oss og, ja, Roald.

 

Kjetil Røed

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: