På bunnen og nesten blakk

19.09.2016

Birgit Alms debutroman gir leseren mye å tenke på, men lite rom til å tenke i.

 

 

 

 

Birgit Alm

Endelig skal vi le

Tiden Norsk Forlag

Roman

 

 

Møt Elinor Nor(!): Alenemor og student i omskolering, som kjemper for å få arbeidsavklaringspengene til å strekke til mens hun drømmer om et liv som veltilpasset Nordstrand-beboer. Barnefaren ville egentlig følge henne til abortklinikken, men ble bedt om å komme på fødestuen i stedet, og det tatt i betraktning er Elinor fornøyd med at han tross alt stiller opp innimellom. Hun har fått sønnen sin (talende nok kun omtalt som Ungen) inn på Steinerskolen gjennom en friplass-ordning, og har i romanens åpning akkurat flyttet inn i en mugg- og maurbefengt kjellerleilighet for å komme nærmere skolen hans.

 

Skam

 

Vi har en lang og god tradisjon i Norge for litteratur om fattigdommens kår, med blant annet realismens romaner som åpenbare referansepunkter. Mye av denne litteraturen handler om mennesker som har falt utenfor systemet, som ikke har blitt fanget opp eller selv har valgt å sette seg utenfor. Elinor Nor er ikke en av disse. Hun er i omskolering hos NAV, sender inn meldekort og mottar støtte, men lever likevel i noe som minner om nød. Og når noen som tross alt er fanget opp av velferdsstaten må leve på den måten hun gjør, selv om hun forsøker å komme seg ut av situasjonen – kan vi da egentlig si at systemet fungerer godt nok?

 

Historien om Elinor viser med all tydelighet hvor overveldende og altoppslukende fattigdom kan være, hvordan pengemangelen kan sette begrensninger for hele livet. Det dreier seg selvsagt om det praktisk-økonomiske, som: hvor mye koster en vinterjakke til et barn, hvor lenge kan man overleve på en pose tomatsuppe, og hvordan blir man kvitt lus uten vaskemaskin, fryseboks eller strøm nok til å koke store mengder vann? Men for Elinor setter de økonomiske stengslene også grenser for hva hun tenker og hvem hun er, både for seg selv og for andre. Møtene med andre mennesker er dominert av skam over fattigdommen, og ut fra dette oppstår noen av de sterkeste øyeblikkene i boken.

 

Skammen påvirker også forholdet til sønnen, og hun frykter den dagen han skal finne ut av hvordan det egentlig er fatt med dem, at moren hans ikke har lyktes i livet, og ikke har klart å gi ham den velstanden han ser rundt seg – i villaene i nabolaget, hjemme hos skolekameratene, hos faren. De små øyeblikkene som gjør det tydelig at barnet skjønner gradvis mer av situasjonen, og til og med prøver å skjule skuffelsen sin for moren for å unngå å såre henne, er vonde å lese.

 

I hamsunsk Sult-stil er det nettopp skammen og stoltheten som gjør det umulig for henne å forbedre situasjonen. Det faller henne ikke inn å be om hjelp fra familien, og hun nekter å stille seg i kø foran fattighuset for å få mat. Dette ville nemlig innebære det hun frykter mest av alt: å bli identifisert som en av samfunnets svakeste. Hun vil heller klamre seg fast til ytterkantene av det norske velstandsfellesskapet enn å innrømme at hun er i ferd med å falle utenfor det.

 

Systemkritikken som ikke er systemkritikk

 

Elinor er sint og bitter. Men det er et retningsløst sinne som ender opp som forakt og selvforakt, ispedd litt patetisk selvmedlidenhet. I sine karakteristikker sparker hun både oppover og nedover, men aldri lenger enn til personene i sin umiddelbare nærhet. Hun forakter folk som har råd til å spise seg overvektige eller servere fisk med poteter og dill i stedet for fiskepinner. Når frustrasjonen kun går ut over andre enkeltpersoner og henne selv, fritar hun det politiske systemet for skyld. Hun har tross alt selv hatt alle muligheter, og skal jo være takknemlig for at hun bor i et land med velferdsordninger.

 

Elinor Nor bedriver i liten grad direkte systemkritikk, og det er nettopp dette som gjør systemkritikken effektiv: det viser hvordan den individorienterte tankegangen kan frata individet politisk handlekraft.

 

Fordummende fortolkninger

 

Endelig skal vi le er en roman som gir leseren mye å tenke på. Dessverre gir den ikke stort nok rom til å tenke i, og dette er hovedgrunnen til at den ender opp som en helt middelmådig roman. La meg våge en generell påstand her: God litteratur lar leseren tenke litt selv. Det er ikke snakk om å holde noe tilbake eller gjøre seg unødvendig mystisk, men om å stole på at leseren innimellom kan trekke sine egne konklusjoner, om å gi litt plass til tanker og assosiasjoner. I Endelig skal vi le er det potensielle tenkerommet fylt opp av fortellerens fortolkninger, med stadige kommentarer som skal minne oss på hva historien handler om (stikkord: fattigdom).

 

Også når fortelleren motstår fristelsen til direkte fortolkninger, kan poengene innimellom bli overtydelige. Ta for eksempel denne scenen, hvor Elinor har gått av trikken etter å ha irritert seg over en polsk mann som «fyller kupeen med lukten av sur svette og røyk»:

 

Polakken glaner etter oss da vi går av på Oslo Hospital, med et usigelig livstrøtt uttrykk i øynene, som på ei gammal rotte. De burde lære seg norsk standard for hygiene hvis de har tenkt å bli her, og hvis de ønsker å bli respektert. Av oss nordmenn. Gratispassasjer er han vel også, fnyser jeg inni meg og fyrer opp en røyk.

 

Det har nettopp blitt poengtert at Elinor selv er gratispassasjer på trikken, og det kan utledes av all røykingen hennes at hun sannsynligvis lukter røyk. Likhetene med dem hun prøver å distansere seg fra vektlegges generelt sett i så stor grad at det blir fordummende, og denne store blindflekken i karakterens syn på seg selv virker altfor konstruert. Dette svekker både karakterens troverdighet og samfunnskommentaren.

 

Hun lirer av seg mange slike rasistiske kommentarer om tiggere og østeuropeere, og her kommer det noe sjablongaktig over karakteren Elinor Nor. Det er som om hun bare spyr ut utsagn hun har hørt av andre, noe som sikkert også er et slags poeng, men som tidvis får preg av språklig latskap. Alm tyr dessuten innimellom til enkle fortellertekniske løsninger, som for eksempel at Elinor betrakter seg selv i speilet for å kunne beskrive for leseren hvordan hun ser ut. Disse tingene skjemmer et ellers velfungerende, om enn ikke særlig spenstig eller nyskapende, språk.

 

Nyansert om maktposisjoner

 

Noen solidaritet med andre som har det vanskelig finnes knapt nok i denne romanen. Det er viktig for Elinor å heve seg over de andre på bunnen av samfunnets rangstige, og hun nærer en dyp forakt overfor disse gruppene av folk som ikke har klart seg så bra i livet. Dette er interessant, men dessverre skraper Alm her bare i overflaten. Jeg savner et refleksjonsnivå som kunne ha tatt disse elementene fra en litt stereotyp påstand til virkelig innsikt.

 

Generelt er det mer snert i observasjonene av de personene som hun selv opplever seg underlegen. Dette handler ikke om moralske overveielser: jeg tror språket simpelthen fungerer bedre her på grunn av spillet mellom ulike maktposisjoner og Elinors egen maktesløshet, som Alm er flink til å fange opp nyansene i. Karakteristikkene av de andres smålighet eller uforstand blir ofte både drepende og humoristiske.

 

For eksempel i beskrivelsene av Else Kari, en kristen og skinnhellig huseier med «vemmelig sørlandsdialekt»:

 

Igjen smiler Else Kari, men det går opp for meg at smilet hennes ikke er et ordentlig smil, men en grimase som skyldes at munnvikene hennes vender oppover, og at tennene er så store at leppene ikke kan lukke seg over dem. Hun er født sånn, med en stor, falsk smiley i trynet. Hun smiler når hun sover. Smiler når hun gråter. Smiler og smiler som en evinnelig andakt.

 

Eller i den tragikomiske samtalen med en lite virkelighetsorientert saksbehandler fra NAV som mener at religionsvitenskap selvsagt er en yrkesrettet utdannelse; hun kan jo bli saksbehandler! Eller når en annen representant for NAV i et avisintervju kan opplyse folk som ikke har råd til å reise på sommerferie om at «det beste i livet er gratis».

 

Endelig skal vi le er en betimelig påminnelse fra en stemme vi ikke ofte hører i norsk offentlighet. Men som litteratur betraktet hever den seg kun unntaksvis over det middelmådige.

 

Av Ine Lavik

 

 

 

Please reload

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: