Search
  • mari nymoen

Fra innsiden av en smerteboble

Karen Havelins Les pakningsvedlegget nøye skildrer et liv i intense smerter, og det er smertene som strukturerer det dessverre noe uengasjerende handlingsforløpet.

Les pakningsvedlegget nøye

Karen Havelin

Roman

Cappelen Damm

220 sider

Endometriose

I sommer kunne NRK melde at NAV har pålagt en kvinne med endometriose å operere bort livmoren. Enda det viste seg at vedtaket var blitt omgjort, ble saken av mange trukket frem som et bilde på den avvisningen en rekke kvinnelige smertepasienter opplever å bli møtt med i offentlige instanser. Sykdommer som først og fremst rammer kvinner har opp gjennom historien blitt neglisjert, ignorert og latterliggjort, både av forskningsmiljøer og helsesystemer.

Det er få år siden diagnosen endometriose gikk fra å være fullstendig obskur til noe mer velkjent, en utvikling som uten tvil har blitt hjulpet frem av økt åpenhet på sosiale medier. Men heller ikke i dag er diagnosen allment kjent: Fremdeles tar det i snitt flere år før kvinner med plager i mage og underliv blir utredet for diagnosen. Dette til tross for at det antas at opp mot én av ti kvinner utvikler endometriose i løpet av livet.

Karen Havelins Les pakningsvedlegget nøye tilbyr en på mange måter ubehagelig innsikt i hva det kan innebære å leve med sykdommen. Romanens jeg, Laura, er en noenogtretti-årig norsk kvinne bosatt i New York. I bokens første del har hun en datter, en eksmann, en fysioterapeut og en sykdom som i svært liten grad er synlig for andre, enda den i lengre perioder nærmest paralyserer henne. Gjennom åtte deler følger vi Laura to tiår tilbake i tid, til tiden der håpet om et (nesten) smertefritt liv fremdeles sto sterkt.

Insisterende smerteskildringer

Romanen behandler en problemstilling jeg selv er svært engasjert i, og dette er nok også noe av årsaken til at jeg skulle ønske jeg kunne skrive en mer positiv omtale. Når jeg likevel aldri blir helt overbevist, skyldes det i stor grad at romanens fortellende språkføring i litt for stor grad er preget av konstateringer og konklusjoner. Den stadige insisteringen på smertene, skrevet frem gjennom erklæringer som «Hele livet mitt er bare en eneste lang historie om ting som går galt», åpner sjelden opp for en forståelse av hva det faktisk vil si å leve i, med og som en kropp som gjør kronisk vondt. Selv om den nøkterne tonen tidvis er fin, og alltid gjennomført, sitter jeg igjen med en følelse av å ha bli matet med en litt for liten t-skje, og i sine svakeste øyeblikk minner romanen om et gjennomsnittlig velskrevet blogginnlegg.

Her melder imidlertid spørsmålene seg: Kan man kreve at skildringer av noe så overflødig, unødvendig og utmattende som kroniske smerter skal oppleves som noe annet enn nettopp dette? Er det ikke også noe litt befriende ved den kompromissløse insisteringen: se meg, anerkjenn lidelsen min? Så lenge smerteskildringer makter å engasjere, frustrere, eller på en eller annen måte vekke noe i leseren, tror jeg de kan tillate seg å være både overflødige og utmattende. Dessverre makter ikke beskrivelsene i Les pakningsvedlegget nøye å gjøre dette. Enda så vanskelig en hverdag preget av kroniske smerter fremstår, opplever jeg beskrivelsene av den som jevnt over uengasjerende.

Riktignok slår mitt eget manglende engasjement meg umiddelbart som problematisk. For når kjedsomheten min glir over i irritasjon, identifiserer jeg meg med ett med Lauras nokså ufølsomme amerikanske eksmann. Kan det være slik at jeg her feller en slags ubevisst moralsk dom? Sier min irritasjon i lesningen av denne romanen mer om meg og mine underliggende fordommer enn romanen i seg selv? Bør det ikke være den sykes privilegium å beskrive sine plager uten å måtte skjønnmale dem på en slik måte at den friske tilhøreren skal føle empati, forståelse og innlevelse? Og, dessuten, er ikke denne skjønnmalingen noe vi som samfunn i langt større grad krever av kvinner enn av menn?

Romanen er ikke fremmed for slike spørsmål. At den syke må ta en rekke forbehold om hun skal ha noe håp om å bli tatt på alvor, blir klart gjennom en liste over hvordan en bør gå frem i møtet med leger: «Hvis du er for hysterisk, avskriver de deg. Hvis du er for rolig, gjør du det samme». Listen, med punkter som «framstå sympatisk», «ha nok selvironi til at de forstår at du ikke er en som sutrer», og «helst få dem til å le» slår meg et øyeblikk som en slags speiling av det jeg selv krever av Laura for at jeg skal orke å holde ut med henne gjennom en hel roman.

Så enkelt tror jeg likevel ikke at en kan forsvare at romanen ikke evner å holde på leserens interesse. Enda så fristende det i våre dager er å se bort fra skillet mellom medmennesker og litterære karakterer, er jeg overbevist om at det er essensielt at vi holder fast ved det – i alle fall når det er den litterære kvaliteten som står på spill. Så banalt det enn kan virke, kan jeg ha lett for å glemme at vi ikke alltid kan være like rause mot våre litterære karakterer som vi bør være mot våre medmennesker. Lauras historie er viktig, og historier som hennes bør lyttes til, og tas på alvor, men det er ikke dermed sagt at Les pakningsvedlegget nøye er en god roman.

Å leve med andres smerte

Best fungerer romanens nøkterne tone når fokuset vendes bort fra kroppen, og det ved den som gjør vondt, og ut mot verden, det vil si: de andre menneskene som finnes i den. «Å være i et forhold med noen med kroniske smerter er som en kronisk smertetilstand i seg selv», konstateres det i romanens første del. Er det da i det hele tatt mulig å leve sammen med et menneske med kroniske smerter? Spørsmålet figurerer som en rød tråd gjennom romanen, og settes særlig på spissen i skildringen av Lauras forhold til Kjetil – nok en eks. Etterhvert som leseren tas med tilbake i Lauras fortid, fremstår han som den som har ofret mest for henne. Han har levd med henne når smertene hennes har vært umulige å leve med, og, slik Laura ser det, nærmest satt sitt eget liv på pause. Snarere enn å styrke tilknytningen dem imellom, blir Kjetil gjennom sitt omsorgsarbeid et bilde på Laras egen selvforakt. Hun skammer seg både over kroppen som ikke fungerer som den skal, og over det hun reduserer Kjetils liv til. I stedet for å forholde seg til selvforakten, flytter hun fra ham.

Det er synd at romanen ikke går dypere inn i disse relasjonene. Fordi alt skildres gjennom Lauras vurderende stemme, forsvinner det interessante som kan oppstå i friksjonen mellom de ulike karakterene i Lauras selvransakende vurderinger. Et av romanens sterkeste øyeblikk, får vi nettopp når den makter å gi slipp på de overordnede refleksjonene, som når en ung Laura konfronterer sin nyseparerte mor med hvorfor hun ikke tok større hensyn til helsetilstandene hennes i barndommen. Det er i slike øyeblikk at forholdet mellom mor og datter, preget som det er av begges maktesløshet stilt overfor Lauras syke kropp, for alvor kommer til overflaten.

Mennesket som kropp

Den underbevisste forestillingen om at smerte, og å leve med smerte, kan gjøre en til et dårligere menneske, synes underliggende i romanen. Enda dette er langt fra noen kategorisk sannhet, tar jeg meg i å tenke at det nesten bare skulle mangle at ikke et menneske som hver dag lever med intense smerter blir noe selvsentrert i bevisstheten omkring sin egen kropps begrensninger. Jeg leser da også romanen delvis som en oppfordring om ikke å felle noen form for dom over den som ikke klarer å fremstå sympatisk i sitt eget smertehelvete.

Uavhengig av hvorvidt den syke makter å være et godt menneske eller ikke, er det ingen tvil om at betydningen av å være på lag med sin egen kropp her står i forgrunnen. Laura har fortid som kunstløper, og at den sterke, velfungerende skøytekroppen er den samme som senere nærmest går til grunne i smertene, er med på å speile hennes erfaring av egen subjektivitet. Slik synes romanen å antyde at vi dypest sett er kropp – men den går bare delvis inn i konsekvensene av en slik innsikt.

På et tidspunkt konstaterer den daværende barnløse Laura at hun er utenfor boblen kvinner med babyer ser verden fra innsiden av. I romanen er det imidlertid helt klart at at ingen er i stand til å observere verden utenfor sin egen kropp. Hva skjer så med verden når den observeres fra innsiden av den boblen som er kroppen med smerter? Gjennom lesningen av Les pakningsvedlegget nøye, tar jeg meg i å ønske at dette spørsmålet for alvor ble besvart. For her er flust av konstateringer av hvor hardt det er å være i en slik smerteboble – men hvordan verden ser ut gjennom smertene, forblir i beste fall diffust.

Thea S. Baugstø

212 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: