Search
  • mari nymoen

Om frihet og forpliktelser

En fraværende mor og hennes voksne datter prøver å nærme seg hverandre i denne observante, men noe uforløste romanen.

Nada

Hanna Stoltenberg

Roman

Gyldendal

174 sider

Karin har en jobb hun ikke bryr seg om i en gullsmedforretning, hvor hun slår ihjel tiden med å lese og drikke kaffe. Hun bruker billige øreringer fordi hun stadig mister dem. Hun røyker, og har ingen planer om å slutte. Hun har tilfeldig sex med menn hun treffer på bar eller på dating-nettsider. Hun er femtitre år gammel, og hvis datteren Helene spør om hun kan sitte barnevakt, sier hun nei hvis hun har et potensielt Tinder-treff den kvelden. Generasjonskløften som umiddelbart skisseres opp i Nada, Hanna Stoltenbergs debutroman, har noe bakvendt over seg: moren med den uansvarlige, lett utsvevende livsførselen og den kjernesunne datteren med alt på stell. Samtidig utgjør nettopp denne omvendte dynamikken en slags standard for diskusjoner omkring millenniumsgenerasjonen (altså generasjonen født mellom begynnelsen av åttitallet og midten av nittitallet, som Helene og Stoltenberg selv tilhører) og foreldrene deres. I grovt forenklet form ser bildet noenlunde slik ut: Millennials røyker mindre, drikker mindre, spiser mindre kjøtt, trener mer, forteller færre rasistvitser, går på yoga og toppturer mens foreldrene deres drikker seg langsomt snydens i Toscana et sted.

Ved første øyekast begynner jeg dermed straks å lure på om dette skal bli et slags bitende sarkastisk nidskrift over foreldregenerasjonens omsorgsbrist, en yngre, norsk versjon av Michel Houellebecqs beske oppgjør med selvrealiserende hippieforeldre. Og det er definitivt et moderat, romtemperert anstrøk av noe slikt i skildringene av Karins mange dårlige beslutninger, både i romanens nåtid og i tilbakeskuende glimt fra den avbrutte studietiden og det havarerte ekteskapet med Erik, Helenes langt mer ansvarlige far. Stoltenberg skriver klart og presist, med et fininnstilt, til tider syrlig blikk for den norske middelklassens manerer, verdier og forbruk; at forfatteren er frilansjournalist, med livsstilsbevisste publikasjoner som Natt & Dag, D2 og Morgenbladet på CV-en, kommer ikke som noe sjokk.

Ut på tur, gjerne sur

Mor og datter er i sporadisk kontakt; forholdet er anstrengt. Helene tar som regel bare kontakt hvis hun vil ha noe av Karin, og Karin tenker i sitt stille sinn at Helene pynter seg med en overdrevet offerstatus, at hun liker å kunne si at hun «vokste opp med en veldig fraværende mor» i middagsselskaper. Men dynamikken kompliseres idet Helene uventet inviterer Karin med på spontan helgetur til London. Mannen hennes, Endre, har stått i med en rødhåret fristerinne i yogatights, og hun må komme seg vekk. Dessuten skal den samme fristerinnen holde foredrag i London, og Helene har kjøpt billetter for å ta rivalinnen i nærmere øyesyn. Kanonidé! Kanskje er ikke mor og datter så ulike hverandre allikevel.

London-turen rommer shopping, mat og drikke, som jo slike turer skal, men det hele preges av den kjølige avstanden som vedvarer mellom de to, samt en stadig sterkere fornemmelse av at noe kommer til å gå virkelig galt. De blir aldri kvitt bagasjen de drasser på seg imellom: Helene hyrer inn en personlig shopper ved navn Rosie på et stormagasin, og mellom snakk om klær, sko og farger forteller Rosie utvalgte kapitler av livshistorien sin, med morens selvoppofrelse som gjennomgangstema; kontrasten til Karins fremdeles famlende utprøving av morsrollen er uuttalt, men høylytt.

Håp om åpenhet

Samtidig blir parallellene mellom mor og datter altså tydeligere. Skildringene av Karins utroskap da Helene var liten finner gjenklang da Helene oppsøker en gammel kjæreste i London på jakt etter et lite, hevnbasert sidesprang. Den store forsoningen mellom de to uteblir – dette er ikke en roman der folk hulkende kaster seg i armene på hverandre og ber om tilgivelse, snarere en hvor tilløp til samtaler dør ut i misforståelser og taus irritasjon – men den åpner i hvert fall for at de muligens kan forholde seg til hverandre med en større grad av åpenhet i fremtiden.

Men det er et stykke igjen. Under en replikkveksling med Helene som gir romanen sin tittel, sier hun at hun ikke «krever noe», som om dette skulle gjøre opp for at hun heller ikke har så mye å gi. Frustrasjonen dette poenget møtes med av Helene, speiler akkurat denne leserens frustrasjon i møte med selve teksten; som romanfigur forblir hun for avlukket, for umotivert til å kunne bære teksten så å si på egen hånd, slik romanens oppbygning ellers forlanger. Hun vaker gjennomgående i skjæringspunktet mellom selvopptatthet og selvforakt, «for opptatt med å studere [...] egne feil» til å tenke stort på andre. Denne forsøksvise nyanseringen sitter ikke skikkelig; hvorfor hun er som hun er, hva som egentlig driver henne, forblir uklart.

Leif Bull

616 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: