Search
  • mari nymoen

Udisiplinert støy

En interessant roman som burde vært strammere redigert.

Festningsverket

David Lie

Roman

Vigmostad Bjørke 2019

Det er en viss type mannlige forfattere som elsker å skrive lange setninger. På norsk har vi blant annet Thure Erik Lund og Ole Robert Sunde. Helt hvorfor det er sånn vet jeg ikke, men en viktig jobb for enhver skrivelærer på forfatterstudier og lignende er å lære unge beleste menn i 20- og 30-åra at det er helt greit å sette punktum. Ikke at det i seg selv er noe galt med lange setninger. Tvert imot. Når for eksempel ovennevnte Lund er i siget kan det være en sann svir å lese. Lange, snirklete setninger som slynger seg nedover boksiden, fulle av kommaer og digresjoner. Det kan være herlig lesning, i den grad at noen av mine absolutte favorittbøker i stor grad består av slike lange perioder. Thomas Bernhard! Svein Jarvoll! David Foster Wallace! De lange setningers estetikk har absolutt sin plass i litteraturen.

Det er selvfølgelig et «men» her. Det å skrive gode, lange setninger er vanskelig, og krever at forfatteren har stålkontroll. For det faller sammen som et korthus i motvind når det ikke fungerer, og det fungerer veldig ofte ikke. Ole Robert Sunde, for eksempel, har skrevet skikkelig mange elendige, lange setninger. Lund også. Selv en gjennomkanonisert forfatter som Dag Solstad har begått sin skjerv av tvilsomme setninger av den langstrakte typen. Svein Jarvoll er den eneste av de oven nevnte mannlige forfatterne jeg ikke kan huske å ha lest en eneste dårlig setning av, men han har da også skrevet veldig få bøker. Poenget med dette er som følger: selv de aller beste forfatterne vi har må holde tunga rett i munnen når de skal begi seg ut på perioder som går over hele avsnitt og sider. For å si det med et engelsk idiom: Only fools rush in where angels fear to tread.

Sinna mann

David Lie debuterte for noen år siden med en roman med tittelen Absolutt presens, en bok jeg må innrømme å ikke ha hverken lest eller hørt om før. Festningsverket er hans andre utgivelse. Det er en roman som i følge sin egen baksidetekst er «en historie om kultur og natur, om symbolikk, støvete tanker, flisete stumper, om death metal, blodsbånd, gold materie, dype hull, roboter og tørkede trevler. Det er en fortelling om å dra på, ta av, sprute, vikle seg inn og knørvle det til, kort sagt en roman om overlevelse», og helt hva det skal bety er det ikke godt å få grep om, selv ikke etter å ha lest romanen.

Handlingen, raskt skissert: første del handler om en mann, en jeg-forteller, som bor i Gøteborg med samboer og to barn. Han er arbeidsledig, hjemme på dagtid sammen med det yngste barnet, og en dag starter en voldsom støy i huset han bor i – samtlige leiligheter skal pusses opp av bolighaiene som de leier av til blodpris, og det bores og hamres til han blir mer eller mindre gal. I bokens andre del, som er fortalt i tredjeperson, får vi en beretning om en småvokst liten gutt med en gal mor og en mobber til venn, det foregår på Hamar. I romanens tredje og siste del er vi tilbake hos førstepersonfortelleren fra del en, og her tar det helt av. En lang og absurd dialog med en psykolog leder over i en nattlig løpejakt som ender på en slags bar, der en robot eller snarere et ekso-skjelett styrt av en av borremennene fra del en dukker opp, og … ja, det skjer veldig mye greier i høyt tempo, og det er fristende å tenke at det vi leser er et slags psykotisk sammenbrudd hos hovedpersonen.

Det er mye av romanstoffet her som er godt. Det handler om mandighet og det å være far, om boligmarked og klasse. De nitide beskrivelsene av støy i del én er, om ikke annet, svært original lesning. Barndomsskildringen i del to er fin og sår. De mer essayistiske bitene om gentrifisering av tidligere sosialboliger og om den til dels katastrofale integreringen i Sverige er interessante og gode, og minner meg om Henrik Nor-Hansen, en forfatter jeg setter høyt. Den siste delens høyoktane nedsenking i en slags rusinspirert sci-fi-drøm er også veldig fascinerende på sitt vis.

Kollaps på setningsnivå

Det hele er fortalt av en energisk, hissig og ekstremt verbal hovedperson, i lange, snirklete setninger fulle av ord man sjelden ser andre steder enn i ordbøkene. Og det er ofte bra! David Lie har et åpenbart skrivetalent, og boken er full av gode vendinger, morsomme observasjoner og presise, originale beskrivelser av ting, fenomener og hendelser. Men det er også fullt av svake og dårlige formuleringer, som burde vært luket vekk. For eksempel bruker forfatteren mange tomme ord og fraser som fyllstoff: «nær sagt», «et visst monn», «for så vidt», «slik var det nå engang», «ene og alene», «dog nettopp», «noe i retning av», «med andre ord», «for å si det slik» – og alle disse eksemplene er hentet fra en knapp side med bokens tekst.

Et annet problem er de umusikalske anglisismene som dukker opp – «medioker» i stedet for «middelmådig» eller «trajektorie» i stedet for «bane», for å ta to ganske iøynefallende eksempler. Sammen med den kvernende og stedvis overlessede skrivemåten gjør dette at de gode tilløpene ikke får komme til sin rett, men snarere kveles under mangelen på stilistisk kontroll og måtehold. Her et representativt utsnitt fra begynnelsen av kapittel seks, der hovedpersonen redegjør for hvorfor han som nordmann etter hvert har slått seg permanent ned i Sverige:

Da vi flyttet til Gøteborg, var det i første omgang til bydelen Kortedala. Det vil si, i aller første omgang var det til bydelen Haga, tre og et halvt år tidligere, og da kun med meg som flytter, i og med at samboeren, motorisert av en ubendig hjemlengsel som irriterte oss begge, hadde flyttet allerede et år tidligere for å jobbe på et mekanisk verksted i havneområdet, mens jeg hadde blitt værende i Oslo for å studere pedagogikk ved UiO, nærmere bestemt komme meg gjennom et års påbygningskurs så den humanistiske cand.philol.-en skulle få et skinn av nytteverdi og jeg et ark med «lektor» på samt naturligvis studielånet en slags rettferdiggjørelse, et prosjekt jeg etter passe tid hadde forkastet til fordel for å jobbe strøaktig på timebasis og spille i noen bra band.

Roman sammenlignet med kake

Det blir, gode tilløp til tross, for mye av det gode. Festningsverket kan sammenlignes med en god kake som er begravd under lag på lag av kremtopper, marshmallows, non-stop, seigmenn, pynteflagg og bursdagslys. Den ukritisk pålessede vekten av ornamentikken har ført til at selve kakestoffet har klappet sammen. Det er mange godsaker å finne for den som tar seg bryet med å lete gjennom restene, men noe måltid å anbefale blir det allikevel ikke.

351 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: