Search
  • mari nymoen

Et krav om applaus

Et enormt sprik mellom ambisjonsnivå og realitet havarerer Klara Hvebergs debutroman.

Klara Hveberg

Lene din ensomhet langsomt mot min

Roman

Aschehoug 2019

299 sider

Må man like en hovedperson for å like en roman? Det er et spørsmål som stadig gjør seg gjeldende i møtet mellom leser og bok. Mange lesere reagerer sterkt og negativt på det de anser som dårlige egenskaper, moralske brister, utilgivelige handlinger, som om lesningen er en opptaksprøve for en potensiell ny bestevenn. Det er en innsnevrende og snerpete måte å lese bøker på, som kan berøve leseren for store litterære opplevelser. Liker vi Raskolnikov? Emma Bovary? Elias Rukla? Er det derfor vi leser om dem? Holder det ikke at de er interessante? Uten statistikk i ryggen vil jeg påstå at dette kravet rammer kvinnelige romanfigurer, og kvinnelige forfattere, hardere enn deres mannlige motparter.

I virkeligheten og i litteraturen ser det ut til å være bredere aksept for sjarmerende eller på annet vis interessante drittsekker dersom de er menn. Det er fryktelig urettferdig, likevel balet jeg med denne problemstillingen gjennom hele lesningen av Klara Hvebergs debutroman, Lene din ensomhet langsomt mot min. Og grunnen til det var at jeg sjelden har lest en roman som i tilsvarende grad trygler om, eller snarere forlanger med trampende føtter og knyttede never at leseren lar seg bedåre av dens heltinne. «Du er bare skjønn. Du er det flotteste mennesket jeg har møtt,» får hun høre på et punkt, og variasjoner over dette temaet gjentas såpass ofte at det er min påstand at romanen krever at leseren skal være enig. Geniale hovedpersoner er i seg selv uproblematiske; Jan Kjærstad har skildret ruvende übermenschen i flere tiår, han. Men Klara Hvebergs tendens til å la den ene store eller lille bifiguren etter den andre overøse sin heltinne med ektefølt smiger og ros skurrer voldsomt, særlig hvis man da ikke uten videre deler deres begeistring.

En ulende bullshitradar

Heltinnen heter Rakel Havberg, og romanen er forfatteren Rakels opprinnelseshistorie fortalt i korte, fragmentariske kapitler, fra barndom til hun endelig begynner å skrive for alvor i slutten av 30-årene. Hun vokser opp som enebarn av snill norsk far og martyraktig asiatisk mor i Molde, en einstøing som får mye ros av voksne, og som er flink til å spille piano, løse tankenøtter og leke med språket, men som sliter med å forholde seg til andre barn. Hun kan si sånt som at fantasivennen David er «den besteste i hele verden», samtidig som hun kommer opp med de finurligste ordspill basert på eksotiske navn og fremmedord. Det skal vel være søtt og sjarmerende, og vise hvilket fortryllende originalt sinn den lille jenta har, men allerede på disse innledende sidene fornemmer jeg en bullshitradar som så vidt begynner å våkne til liv, og som skal ule høyt og ofte før romanen er omme.

Fra barndommen hopper vi ganske fort til Rakel ankommer til Blindern som nittenåring for å studere matematikk. Her møter hun Jakob, en professor som raskt blir imponert over Rakels evnerikdom, og et vennskap oppstår mellom de to, som langsomt, langsomt utvikler seg til noe mer. Når middelaldrende professorer og unge studiner møtes i romaner, gjør det jo gjerne det, og det er altså han som synes hun er det flotteste mennesket han har møtt. Men: Jakob er selvfølgelig gift med Lea, og de to har små barn, så å forlate henne er helt uaktuelt, i hvert fall før barna er store nok. Jakob anslår dette til å ta åtte år; da skal han forlate Lea til fordel for Rakel. I mellomtiden svermer de to for hverandre i ledige stunder, noen timer hver uke. Der Rakel også som voksen er fundamentalt ensom, finner hun i Jakob et sjeldent slektskap: Begge er glitrende matematikere med lik smak i lyrikk, kunst, klassisk musikk og tankenøtter. (Det må nesten nevnes at Rakels ensomhet er både oppriktig sår og ganske snobbete. Hun har så vanskelig for å finne folk på hennes eget nivå, nemlig.) Rakel bevarer imidlertid mye av sin barnlige naivitet også som voksen: Hun, som var ukysset før hun traff Jakob, blir fortørnet over at han – en middelaldrende mann i det inneværende århundre – kan ha ligget med åtte kvinner (hørt på maken), og tenker for seg selv i et svakt øyeblikk at hvis hun bare hadde hett Lea, og ikke Rakel, ville Jakob blitt hennes.

Bibelsk trekantdrama

Navnene Jakob, Rakel og Lea er hentet fra et bibelsk trekantdrama: Lea og Rakel var begge døtre av Laban. Da Jakob ville gifte seg med Lea, måtte han først jobbe i syv år. Da de syv årene var omme lurte Laban ham, den sniken, slik at han giftet seg med Lea i stedet. Først etter syv nye år med strev kunne han gifte seg med Rakel også, og da var det for sent å få barn med henne, selv om det var henne han elsket høyest av de to søstrene. Slik forstår også Rakel dynamikken mellom de tre: Det er henne han virkelig elsker, selv om han aldri forlater Lea for hennes skyld. (Dette er ikke å røpe for mye; ingen som har lest en roman før burde bli overrasket over denne vendingen, men det kommer bardus på Rakel, hvilket nok må føres på kontoen for hennes barnlige naivitet.)

Denne bibelfortellingen er bare en av flere historier Rakel speiler seg i. Hun fordyper seg i livet til den russiske matematikeren Sofja Kovalevskaja, og vennskapet – eller var det kjærlighetsforholdet? – mellom henne og veilederen hennes, Karl Weierstrass. Med Rakel som prisme får vi innblikk i den briljante, men eksentriske unge kvinnen, hennes mange talenter, hennes vansker med alminnelig sosial omgang, hennes enda større vansker med kjærligheten, og det handler selvfølgelig om Rakel, alt sammen. Hun er ikke alene om å bli redusert til en metafor for romanens hovedperson på denne måten; både Robert Schumann, Johannes Brahms og Jesus på korset (faktisk!) manes i romanen frem som bilder på Rakels ulykksalige genialitet.

På NAV med Kafka

Parallelt med fortellingen om forholdet til Jakob, og kjærlighetssorgen etterpå, følger vi Rakel gjennom en ikke navngitt, årelang sykdom som ligner veldig på ME. Rakel orker veldig lite, er sengeliggende i lange strekk, og må med tiden flytte hjem til foreldrene. Samtidig drømmer hun om å skrive en roman, og ikke minst om å bli lovprist som en stor forfatter, hvilket jo er vanskelig så lenge hun ikke orker å skrive noe. Det er langs denne nedadgående sykdomskurven romanen, som i sum ikke er spesielt god, glimter til. Der Rakels ordleker og tankesprang ofte skjemmes av en søtladen finurlighet, gir de samme grepene i disse passasjene iblant uttrykk for noe mørkere og mer sannferdig, en dyp og menneskelig fortvilelse i møte med et liv som ikke ble som det skulle. Det frustrerende behandlingstilbudet hun blir tvunget av NAV til å betale for skildres som en Kafka-aktig labyrint, eller snarere prosess, av selvmotsigelser. Små regnestykker gir glimt av sykdommens omfang: «Antatt gjennomsnittlig oppegående tid frem til død: 4 prosent = 1/25. Beregnet forholdstall: 1 oppegående år per 25 sengeliggende år. I så fall har hun (...) 2 oppegående år igjen av livet. Og 48 sengeliggende.» Dette vekker langt mer medfølelse i akkurat denne leseren enn da hun uten å ha debutert ennå beklager seg over at hun er for gammel til å kvalifisere til Tarjei Vesaas’ debutantpris, som om det ikke kunne finnes andre hindre.

Nettopp dette malplasserte hjertesukket i romanen er symptomatisk for et ruvende gap mellom pretensjoner og realitet. Med alle sine henvisninger til matematikk, religion, sentrallyrikk og smektende klassiske toner innbyr Hveberg til at romanen skal leses som Stor, Seriøs Kunst av den typen Rakel selv drømmer om å skape. En slik lesning havarerer dessverre i møte med romanens forutsigbare utroskapshistorie med sterk eim av ukebladføljetong, samt dens ensporede heltinnedyrking. Resultatet blir nærmere camp enn kvalitetslitteratur, en tåreperse som først og fremst påkaller beskjemmet fnising.

Leif Bull

530 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: