Search
  • mari nymoen

Vann og blod

Lavmælt og intens beretning fra svømmehallen

Kaja Kvernbakken

Lukta av klor

Roman

Cappelen Damm 2019

191 sider

Mina er en ungdom med et svømmetalent og en vanskelig hjemmesituasjon. Fortellingen starter i svømmehallen, nærmere bestemt i garderoben, der en konkret beskrivelse av en badehette, og etter hvert av fliser, lukt og lyder umiddelbart gjør teksten veldig fysisk nærværende og konkret for leseren.

Dette er det mest umiddelbare trekket ved denne romanen – de mange, og ofte gode, skildringene av det å svømme, og av treningen. Beskrivelser fra svømmehallen er flere steder så presise og levende at jeg synes jeg kjenner nettopp den lukta under lesningen. Dette er et gjennomgående grep i romanen – en nøktern og nitid beskrivelse av det konkrete og stofflige, av omgivelser og av bevegelser, og disse detaljerte beskrivelsene inngir også en tillit til forfatteren.

Romanens handling består av to spor: det ene er Minas trening og utvikling i svømmebassenget, der hun opplever mestring, samtidig som hun tydelig er utenfor og ikke egentlig er en del av fellesskapet. Det andre sporet handler om hjemme-situasjonen hennes, der hun har en lillebror i småskolealder som har en eller annen type spesielle utfordringer tar hele farens oppmerksomhet og alle hans krefter, slik at Mina også der er ganske alene. Noen venner synes hun heller ikke å ha, men hun har en eller annen stor indre styrke som gjør at hun kommer seg videre.

Etter er en langsom introduksjon til Minas verden, der vi også får vite at faren hennes har jobbet som dykker, får romanfortellingen mer liv og dybde i bokas andre (av fem) deler. Laget hennes får en ny svømmetrener, og både kravene og mulighetene i svømmingen øker. Vanskelighetene hjemme avdekkes gradvis for leseren, og Mina bruker svømmingen som en mestringstaktikk.

Regler og fakta

Språklig er dette solid håndverk, men metaforene (teknisk sett stort sett similer) som stadig dukker sitter ikke helt. Best er språket når det er nøktern og fakta-orientert, som i disse presise, uttømmende beskrivelsene av de fysiske bevegelsen:

Jeg sparker fra i kanten og ligger med ansiktet ned i vannet, armene strukket ut foran meg, beina bak. Gjør meg så lang jeg overhodet kan. Blir til en pilspiss gjennom vannet. Jeg trekker høyre arm bakover til albuen ligger ved hofta, så løfter jeg albuen opp og ut av vannet, lar hånda følge etter og kaster den frem over vannflata til den møter venstre hånd. Deretter gjør jeg det samme med venstre. Hvert tredje armtak vrir jeg hodet mot armen som løftes ut av vannet, trekker pusten inn.

I hjemmesituasjonens partier tipper imidlertid de nitidige beskrivelsene av treningen over.

I en av romanens deler ramser Mina opp de svært detaljerte konkurransereglene for de ulike svømmeartene, og i en annen del bruker forfatteren ganske mange sider på å ramse opp treningsopplegget hennes før det store mesterskapet. Dette er tekster som har karakter av å være klippet og limt inn fra et oppslagsverk eller lignende, og disse er ikke integrert i romanens egen tekstmasse på noen god måte. Det blir raskt trettende og ensformig lesning.

Det er interessant å merke seg at en slik «virkelighets-strategi», som i ytterste konsekvens stammer fra Flaubert, men som også har en forbindelseslinje tilbake til kunstens Marcel Duchamps og hans «objet trouvé» – den dagligdagse og funksjonelle gjenstanden som settes inn i galleriet og dermed blir «kunst» – har gått fra å være et grep som bryter og skaker opp til å ha blitt et nærmest konvensjonelt og kjedelig grep. I disse partiene av boka får jeg i hvert fall lyst til å skumlese.

Samfunnet utenfor

Interessant er det også at det på et tidspunkt dukker opp et økonomisk og klassemessig perspektiv i fortellingen. Romanen blir betraktelig mer interessant å lese når problemene liksom tårner seg opp, og den indre konflikten til Mina avtegner seg tydeligere som en del av en større samfunnsmessig sammenheng. Har alle like muligheter til å gjøre det godt i idrett, for eksempel? Her, som på alle livets arenaer, men kanskje enda mer åpenbart og overtydelig, er det de med foreldre av en viss støpning, med et visst inntektsnivå som er de eneste som har mulighet til å gjøre det virkelig godt. Men dette temaet lanseres, og forlates så igjen like raskt. Farens nordsjø-dykking virker også å skulle spille en rolle i fortellingen, men også den forsvinner ut av fortellingen uten å følges videre opp.

Ansvaret for seg selv og andre

Lukta av klor som oppleves i lange partier ekte og akutt, helt uten å være melodramatisk eller selvmedlidende. Det er en roman om å ta ansvar for eget liv, og mestringsstrategiene som følger med det. Mina som karakter er en interessant kontrast til en del andre ungdomsportretter vi har fått i litteratur og andre medier i nyere tid, der hun opptrer på måter som vi kanskje oppfatter som mer maskuline – med sin tilbaketrekning og taushet. De partiene av romanen der Kvernbakkens måteholdne prosa lar oss ta del i Minas indre tankeverden, der hun forsøker å holde alt som er vanskelig og uhåndterlig på avstand ved å gi seg hen til svømmetreningens jernharde disiplin, og den lite selvmedlidende måten hun forøker å ta vare på både seg selv og broren på, er riktig gode.

Ola Jostein Jørgensen

346 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: