Search
  • mari nymoen

Utroskap og hestehold

Om å leve som menneske i strekket mellom drømmene og virkeligheten.

Emely Benedicte Kahrs

Galopp for den svarte hesten

Roman

Cappelen Damm 2018

Jeg-fortelleren og hovedpersonen i Galopp for den svarte hesten er Nelly, en kvinnelig frilansfotograf på rundt 40 år, med mann og to barn. Eldstedatteren Signe er i konfirmasjonsalder, og har bestemt seg for å konfirmere seg kirkelig, til Nellys overraskelse. Mannen Lars er meteorolog, og tenker på og snakker stort sett bare om været. På Nellys kontor begynner den unge Petter, og de to innleder et forhold, som stort sett består i at de har sex på golvet i gangen i en leilighet Petter låner av tanta si, og at han deretter spiller Rachmaninov for henne på piano.

Lars og Nelly holder også på å pusse opp badet, en prosess som trekker ut i langdrag, blant annet fordi Nelly helt uten å rådføre seg med mannen velger å bruke alle pengene fra oppussingskontoen på å kjøpe en hest, Svarten. Hun sier at den er til døtrene, særlig Signe, men egentlig er den mest til Nelly selv.

Førsteperson

Vi har her å gjøre med en roman som er skrevet i tett førsteperson, i korte kapitler med mye luft, kronologisk fortalt, men samtidig litt springende. De ulike trådene i handlingen tas opp og slippes like lett igjen. Selv om romanen er full av hendelser og handlinger, har de i forbausende liten grad konsekvenser, og ved bokens slutt er det lite som har endret seg, bortsett fra at det kan virke som om det utenomekteskapelige forholdet til Petter er slutt, og at Nelly på et eller annet vis har bestemt seg for å satse videre på familielivet.

Det er en lettlest roman, som på mange måter har noe tiltalende ved seg, i det at det finnes takter og scener her med potensiale. Særlig noen sekvenser med hesten Svarten er interessante, spesielt der hun får Lars, som er redd for hester, til å ta en ridetur. Men, en smule dramatikk til tross, får heller ikke dette noen som helst følger, hverken på den ene eller den andre måten. Lest som en beskrivelse av et privilegert middelklasseliv i Norge der det tross alt er ganske lite som får særlig store konsekvenser, kan dette kanskje sies å ha en slags samfunnskritisk brodd. Men jeg er ikke sikker på at det er det som er forfatterens intensjon.

Flate karakterer

Nelly blir aldri noen hel person for meg som leser, og dermed er det vanskelig å føle med henne i de stort sett klisjéfylte sjelekvalene hun gjennomgår. Romanens menn, Lars og Petter, fremstår som papirtynne karikaturer, temmelig latterlige i oppførsel og interesser. Signe, datteren, har noen tilløp til personlighet, og det er i scenene med mor og datter, i tillegg til de som involverer hesten, at romanen har klart mest liv. Men også Signe får for lite plass til å utvikle seg til noe særlig mer enn et halvveis lovende tenåringsportrett.

Når vi legger til at språket i romanen ofte er vagt og upresist – det fastslås for eksempel ganske ofte at det «er noe» med et eller annet. Hun ser på noen blomster, og «det er noe med den mørke dype fargen», på kontoret begynner Petter og «det gjør noe med folk å ha en ny rundt seg.» Det er også stedvis noe krampaktig lyrisk og naturbesjelende som ikke sitter, som her: «Det er oktober, inngangen til mørket. Lyset er i ferd med å ta slutt, lagrene av varme er snart brukt opp, og trærne må slippe sitt vakreste for å overleve. Kulden har kommet krypende, fra himmelen, med vinden, fra nord. Den har stivnet jorden, gresset orker ikke mer, det legger seg tørt og utslitt ned, stråene over hverandre (…)»

Slurv

Så må det dessverre også legges til at det er en god del fortellerteknisk rusk i romanen. På et punkt skjer det er et langt og umotivert tidshopp, uten at det synes ha skjedd noe nevneverdig i mellomtiden, og handlingstråder som lanseres følges som nevnt ikke ordentlig opp. Pengene Nelly har tatt for å betale hesten nevnes her og der som et stort problem, til det ganske abrupt har løst seg og ikke nevnes mer. Forholdet til Petter er av og på, og ser ikke ut til å egentlig eksistere, bortsett fra når forfatteren trenger det. Andre småting som river ned troen på fortellingen er slikt som at mobiler som allerede er lagt ned i lomma legges i lomma på nytt avsnittet etter, og at handlingen som stort sett går i presens plutselig bytter til preteritum et par steder. Her skulle forfatteren fått hjelp fra redaktør og språkvasker til å rydde opp en runde til.

Det som står igjen

Det som står igjen for mitt indre blikk etter endt lesning er følgende: passasjene med hesten, bildet av en mor som er mer opptatt av å dokumentere hendelsene med kameraet enn å være tilstede, og tilløpene til noe interessant i samtalene mor og datter har om konfirmasjon og kjærester. Galopp for den svarte hesten er en roman som ikke henger sammen. Det er en håndfull gode scener og ideer, men de undergraves av det svake arbeidet med selve intrigen, og har heller ikke tilstrekkelig støtte i romanens språk. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha lest et ganske lovende utkast, snarere enn å ha lest en ferdig utviklet roman.

Ola Jostein Jørgensen

304 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: