Search
  • mari nymoen

Et utmattelsens språk

Med Jeg vet ikke helt hva det er, forsøker Silje Bergum Kinsten å finne et språk for en av vår tids mest myteomspunne sykdommer. Forsøket er både hederlig og nødvendig, men dessverre bare halvveis vellykket.

Silje Bergum Kinsten

Jeg vet ikke helt hva det er

Roman

203 sider

Flamme Forlag 2018

Når Silje Bergum Kinstens Jeg vet ikke helt hva det er åpner med et sitat fra Virginia Woolfs strålende essay On Being Ill fra 1926, der Woolf uttrykker undring over at ikke også sykdom, som kjærlighet, sjalusi og krig, er blant litteraturens hovedtemaer, er det vanskelig ikke å stille høye krav til romanens evne til å kaste lys over sykdomstematikken. Jeg vet ikke helt hva det er gir da også leseren en viss innsikt i hva et menneske som plutselig blir rammet av ekstrem utmattelse og intense smerter evner å foreta seg, og tidvis fungerer romanens skildring av det livsomveltende sykdomsforløpet godt.

Et brudd

Like fullt opplever jeg at romanen halter i det jeg anser for å være dens mest interessante ambisjon: å skrive frem et eget språk for sykdommen. Kanskje skyldes mitt fokus på dette aspektet ved romanen at Woolf i nevnte essay utforsker nettopp språkets begrensninger i sykdomsskildringer. Jeg vil imidlertid også påstå at det er nærliggende å lese Jeg vet ikke helt hva det er som et forsøk på å finne et språk for sykdomserfaringen fordi det tidlig i romanen inntreffer et svært merkbart brudd: Etter tretten sider tettskreven prosa, blir romanens jeg, trebarnsmoren Fie, akutt syk, og deretter skrives romanen frem i korte, poengterte avsnitt, ofte bestående av kun én setning.

Det vil imidlertid være en forenkling å betegne bruddet som et skille mellom det friske, sammenhengende språket og det fragmenterte sykdomsspråket. Tvert imot synes det helt tydelig i romanens innledende sider at Fie nærmer seg et bristepunkt der langt mer enn språket er i ferd med å gå i stykker. Hun balanserer en krevende jobb med et krevende familieliv, og her kreves det virkelig i alle kanaler: telefonen ringer, e-poster strømmer inn, og idet hun imøtekommer ett krav, dukker det raskt opp tre andre. Det messende språket gjenspeiler handlingen, slik at verken Fie eller leseren gis pusterom. Sekvensen nærmer seg det parodiske, men grepet er like fullt effektivt. Jeg ser for meg at språket blåses opp som en ballong, og slik etterlater verken språk eller handling noen tvil: Dette kan ikke vare. Ballongen er nødt til å sprekke.

Et nytt blikk på verden

Som tittelen antyder, er det gjennom hele romanen aldri helt sikkert hva som feiler Fie. ME nevnes ikke som mulig diagnose før mot slutten av romanen. At hun er rammet av en form for ekstrem utmattelse, med kvalme og sterke smerter, er derimot sikkert: «Navigasjonssystemet mitt er ute av drift. Bare suset fra atmosfæren og kroppen min på sofaen». Det finnes et apparat rundt henne, men som en kanskje kan forvente i en roman om en sykdomserfaring, er det jeget som står i fokus. Fies forsøk på å manøvrere seg i en ny type hverdag, samtidig som hun sliter med å akseptere at hun ikke kan leve slik hun gjorde før, står da også for meg som et av romanens mer vellykkede aspekter.

I sykdommen oppstår også en form for humor som ofte fungerer fint. Det kan være antydninger til galgenhumor: «Det er slitsomt hele tiden å gå mot høyre. Spesielt når jeg skal til kjøkkenet». Den kan også handle om hva sykdomstilværelsen har gjort henne i stand til å se:

Jeg går tur, sjangler mindre nå.

Jeg møter en mann i kilt.

Jeg blir så glad for at jeg bor et sted hvor det også bor en mann som går tur i kilt.

Jeg spør ikke om han har noe på under.

Slike observasjoner fungerer fordi de etter alt å dømme oppstår som et resultat av sykdommen. Selv om hovedfokuset av naturlige årsaker ligger på det som er vanskelig, er det fint at utmattelsen også kan danne grunnlag for nye erkjennelser. Dessuten kan hun som syk henge seg opp i tanker og prosjekter som hun aldri tidligere ville tatt seg tid til. For eksempel blir hun på et tidspunkt svært opptatt av å finne en dukke som ikke har blitt sett siden bestemorens død. De andres manglende interesse for et slikt prosjekt, fungerer fint som et bilde på ensomheten ved sykdomstilværelsen.

En samfunnsdiagnose

Det er først sent i romanen, etter at ME nevnes som mulig diagnose, at roman-jeget gjør aktive forsøk på å plassere sin personlige sykdomserfaring i et større samfunnsperspektiv. Faktaopplysninger om ME, hysteri og andre fysiske sykdommer som opp gjennom historien har blitt tillagt psykiske årsaker, formidles som direkte utdrag fra diverse nettsider. Dette fremstår dessverre som en noe enkel løsning, og gir ikke den ekstra dimensjonen til den personlige sykdomsberetningen som jeg ønsker meg.

Det finnes andre eksempler på at det erfaringsmessige forsøkes plassert i en større sammenheng. Tidvis antydes det at sykdommen kan være en slags samfunnsdiagnose: «Samfunnet som helhet, det er samfunnet som er sykt». Det ligger her en kritikk av et samfunn der ingen tar seg god tid, og der alle stresser. En slik kritikk er utvilsomt verdt å diskutere, og derfor synes jeg det er synd at den litt for ofte holder seg på overflaten, og heller ikke går inn i nokså problematiske utsagn som:

Mye tyder på at jeg kun har meg selv å takke.

Jeg lever tross alt i individualismens tid.

Et lukket sykdomsspråk

Romanen er skrevet i førsteperson presens, og det er dermed ikke til å undres over at den består av nokså lite tekst: Når det å finne fram klær til barna resulterer i at Fie kaster opp slim, kan en ikke vente seg overskudd til omstendelige skildringer eller refleksjoner. Imidlertid fører det fragmenterte språket til at det dannes en forventning i leseren om at det som faktisk får plass på hver enkelt side er viktig, eller i alle fall treffende. Finurlige observasjoner og tanker får flere steder leseren til å humre, men enkelte deler oppleves likevel som unødvendige: som «fyll».

Om en, som Woolf, tenker at ord har en annen betydning for den som er syk, altså at den syke er i besittelse av en annen type intuisjon og sanselighet enn den friske, vil en kanskje kunne argumentere for at det tidvis uinteressante språket skyldes at noe har gått tapt i overføringen fra den syke karakteren til den friske leseren: at språket i Jeg vet ikke helt hva det er er et sykdomsspråk i den grad det gjenspeiler den syke karakterens sinnstilstand, men ikke helt er i stand til å nå den friske leseren. Imidlertid vil dette utgjøre et stort problem: Om språket for den syke gis nytt liv, og åpner for nye innsikter, kan en jo ønske seg at litteraturen som forsøker å uttrykke disse innsiktene er i stand til å formidle dem.

Språket i Jeg vet ikke helt hva det er fremstår ofte som lukket. Kanskje er det ment som en gjenspeiling av handlingen, der både språk og sykdom blir uttrykk for samme type meningsløshet. I så fall vil jeg påstå at det er for enkelt, at det flyter for motstandsløst, og at de mange setningene som skal overbevise meg om at tilværelsen er vanskelig, ofte blir stående kun som konstateringer, uten at jeg som leser får lov til å ta del i konsekvensene:

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli en som måtte søke om arbeidsavklaringspenger.

Aldri!

Romanen konstaterer at det er skambelagt å søke om arbeidsavklaringspenger, men unnlater å gå inn i hva en slik skam faktisk innebærer. Dermed tar jeg meg selv flere ganger i å tenke at romanen tyr til nokså enkle løsninger. Og selv om Fie i utmattelsen er nødt til å finne frem til nettopp enkle, gjennomførbare løsninger, klarer jeg ikke alltid å tenke at dette holder mål rent litterært.

En bok som er verdt å diskutere

Når dette er sagt, har romanen flere sterke anslag. For eksempel er glimtene av barna som forholder seg til sin syke mor, direkte rørende. At hun aldri får sove mellom fire og fem om morgenen, og tenker at kroppen bedriver selvforsvar fordi dette er tidspunktet på døgnet der flest sovner inn, har også festet seg i meg som noe langt mer eksistensielt enn et morsomt, lettvint poeng.

Selv om jeg er usikker på hvor godt romanen fungerer som roman, er det ikke slik at den ikke berettiger sin eksistens som utgivelse i bokform. ME karakteriseres i dag som en folkesykdom, og er like fullt en av vår tids mest diffuse sykdommer. Den syke gis ofte skylda, for å ha stresset for mye, for ikke å ha lyttet til kroppen som sier stopp. Romanen lar være å posisjonere seg eksplisitt i debattene rundt sykdommen, men gir til gjengjeld et effektivt innblikk i hva det innebærer å ha en sykdom som ikke lett kan diagnostiseres, eller helbredes.

Jeg er derfor overbevist om at Jeg vet ikke helt hva det er kan inspirere til samtaler som er interessante, og ikke minst: nødvendige. Skulle jeg anbefalt den, skulle det vært til for eksempel en lesesirkel – for jeg er overbevist om at det er en roman som vokser av diskusjonene den kan stimulere til. Og det behøver på ingen måte å være negativt.

Thea S. Baugstø

332 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: