Search
  • mari nymoen

Poesi formet som prosa

Livet selv er tema for Fredrik Hagens andre utgivelse.

Fredrik Hagen

Alt er barndom

Lyrikk

95 sider

Flamme Forlag 2018

Er det ikke rart at vi lever? At noe som helst i det hele tatt lever? At verden finnes, og vi finnes i den? Slike barnlige, nysgjerrige spørsmål møter oss i denne lille, røde utgivelsen. Det er en livsbejaende, på sitt beste tankeeggende liten bok, med noen mørkere undertoner som gir den dybde. Boken har en jeg-forteller som skriver om barndommen, og det merkelige ved i det hele tatt å være født. Stilen er fragmentarisk, med korte avsnitt, ofte bare enkeltsetninger, skilt med blanklinjer, og noen ganger (i andre del) også sideskift. Den nærmer seg ofte det aforistiske (og er da på sitt minst interessante, etter min mening), men oppholder seg stort sett i det partikulære, som også er det mest spennende. Vi kan like godt sitere fra bokens første side, for å gi et inntrykk av stil og form:

Jeg var plutselig levende. Det skjedde om sommeren.

Nå har jeg viltvoksende krokuser (hvite og lilla) i hagen min. Det er ikke jeg som har plantet dem, frøene er blitt blåst inn fra naboens hage.

Jeg spiret i underlivet til min mor, men jeg spredde meg ikke til resten av kroppen hennes; da jeg var født, var vi blitt til to. Noen ganger er det hennes store sorg, andre ganger er det min.

Nå bor jeg i et hvitt hus på en høyde som nesten lener seg over byen. Over huset henger det en stor alm. Om den velter, knuser den huset og sengen min og kroppen min.

Det ligger råtne epler rundt hele huset.

De råtne eplene blir ikke til nye epletrær.

De råtne eplene blir ikke til annet enn råtne epler. Jeg plukker dem opp og kaster dem nedover i skogen fra hagen. Jeg sikter på byen langt der borte.

Navnene er hentet fra Bibelen – Jonas, Rakel, Esther. Et sted i begynnelsen nevnes Milan Kunderas Latterens og glemselens bok og gis følgende beskrivelse: «Bøkene han skriver prøver å etterligne livet. De handler om alt på én gang.» Det er et motto som også fungerer på Alt er barndom. I rask rekkefølge er vi innom fødsel, død, muggsopp, tarmsystemets hjerne, Auschwitz, og slik kunne vi ramset opp sikkert et dusin stikkord til, alt før side 30.

Men er det poesi?

Det oppgis ikke noen sjangerbetegnelse, men på forlagets nettsider omtales utgivelsen som poesi. Det er en utgivelse som absolutt har noen poetiske kvaliteter, men er også i så stor grad fortellende, og bruker et språk som det aller meste av tiden minner mest om helt streit prosa, at den egentlig like godt kunne blitt kalt en roman, om man ville det, eller kanskje bare rett og slett fortellende prosa.

Alt er barndom er delt inn i tre deler, kalt bøker, og det er særlig første og tredje del som er tydelig prosafortelling, mens det i andre bok opptrer kortere tekster som kanskje i større grad kan kalles dikt. Prinsipielt må det nesten være slik at det forfatteren selv som skal få angi hva på det hen skriver skal kalles, og jeg har også sansen for hybrider og mellomtilfeller, både i sjanger, form og uttrykk, og sånn sett er Fredrik Hagens andre utgivelse også på dette feltet en over gjennomsnittlig interessant bok å bruke tid på, fordi den gir anledning til å reflektere over hva det er som skiller prosaen og poesien. Det er ikke først og fremst det at boken har en klar narrativ tråd som gjør at dette i lange strekk ikke føles som poesi, den avgjørende forskjellen ligger, tror jeg, i kombinasjonene av setningenes kvalitet i seg selv og sammenhengen deres med teksten rundt.

I Alt er barndom er det en hel del setninger som ikke har noen egenverdi eller funksjon ut over å binde sammen det som kommer før og etter. Det er disse som gjør at boken minner mer om prosa enn om poesi. For eksempel «Det ligger råtne epler rundt hele huset», fra utdraget over. Den type setninger er helt tilforlatelig og normalt, til og med nødvendig, i for eksempel en roman, men forekommer sjelden i god poesi, og i hvert fall ikke i høyt antall – poesiens krav til fortetting gjør at hver setning teller mer, så og si. Så er det viktig å tilføye at svær mange av setningene i boka også er i besittelse av det vi litt vagt kan kalle poetiske kvaliteter, og at det språklige generelt virker å være svært gjennomarbeidet – dette er ment mest som en observasjon rundt setningenes funksjon. Det er allikevel vanskelig å bli kvitt følelsen av at denne boka i realiteten består av to deler prosa (første og tredje bok) og én del poesi (andre bok), som har blitt satt sammen, og at det ikke nødvendigvis er en styrke for prosjektet.

Friskhet

Fredrik Hagen har skrevet en tankevekkende og god bok, uansett hvilken merkelapp den måtte bære. Den fragmenterte formen og det korte formatet gjør at det aldri rekker å bli kjedelig under lesningen, og det dukker stadig opp gode enkeltlinjer og interessante nye tanker og vendinger som bidrar til å holde interessen oppe. Uttrykket har en vitalitet som matcher mangfoldet av motiver, og friskheten får følge av en filosofisk undring og noen antydninger til en psykologisk dybde, som gjør de beste delene av boka til virkelig spenstig lesing.

Ola Jostein Jørgensen

278 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: