Search
  • mari nymoen

Trygdebeistet

Om fattigdom og selvfremstilling i dagens Norge.

Birgit Alm

Ensom planet

Roman

107 sider

Tiden Forlag, 2018

I denne tynne boka, Birgit Alms andre roman for voksne, handler det om fattigdom og klasseskiller.

Vi møter hovedpersonen Karianne, som jobber i Nav og bor på vestkanten i Oslo. Hun har jobbet seg opp fra et dårlig utgangspunkt – for noen år siden bodde hun i en kummerlig leilighet i et dårlig strøk av byen, der hun delte dusj og toalett på gangen med flere andre beboere. Deriblant Boris, en alkoholisert og trygdet mann, som hun ganske motvillig utviklet et slags skeivt vennskapsforhold til – i hvert fall har han i alle år siden oppfattet det slik. Nå er han død, og siden han hverken hadde særlig mange venner eller noen gjenlevende familie har Karianne endt opp med å ta på seg å rydde ut av leiligheten hans. Det aller meste av romanen foregår inne i Boris’ leilighet, der Karianne går gjennom skuffer og skap og kommoder, samtidig som hun husker de ikke veldig mange opplevelsene hun og Boris delte.

Vi får også høre om jobben i administrasjonen på Nav, og om Kariannes generelt ganske ensomme og triste tilværelse – selv om hun har klart å kjøpe seg leilighet og få seg en grei jobb, og fra utsiden sett, for eksempel fra perspektivet til Boris, fremstår som en av «de vellykkede», bruker hun mye tid på å opprettholde en fasade, og føler seg i bunn og grunn temmelig mislykket. Samtidig som det er viktig for henne å markere en avstand til trygdemottakerne og de som er nederst på rangstigen. Kariannes tankeverden er ganske mistrøstig og stusselig, rett og slett. Mot slutten av boka kommer det en vending eller avsløring som nok er ment å være overraskende, og som setter forholdet mellom Boris og Karianne i et litt nytt lys.

Klasse- og prestasjonssamfunnet

Hovedtematikken i romanen er klasseskiller og fattigdom. Karianne tar seg i å tenke nedlatende tanker om de svakerestilte naboene til Boris, at de har skyld i sin egen situasjon, at de burde ta seg sammen. Samtidig ser hun hvordan systemet som sørger for at de overlever samtidig er et system som bidrar til å holde dem nede. Det er en aktuell og interessant tematikk, som det er prisverdig at behandles også i skjønnlitterær form. Norge er et samfunn der forskjellene øker, det vet vi. Det går veldig bra med veldig mange av oss, men det er også mange som faller gjennom sprekkene. De som lykkes har gjerne et behov for forklaringsmodeller der de fortjener sin velstand, og de som ikke får til det samme har fortjent sin vanskjebne. Individualismens knallharde lov, alle er sin egen lykkes smed, noe som også impliserer at alle er sin egen ulykkes smed. Det andre temaet som går igjen er hvordan vi ser på hverandre. Hvordan vi fremstiller oss selv, dømmer hverandre, og hele tiden både forsøker å skjule oss selv samtidig som vi vi avsløre alle andre. Dette oppfatter jeg som mer godtkjøpsaktig og uttværet – konstateringer av at fremstillingene av livet slik man gjør det på Facebook er løgnaktig har versert i ulike former omtrent like lenge som vi har hatt sosiale medier, og her tilfører ikke Alm noen nye perspektiver.

Språk og form

Språket i Ensom planet hever seg aldri over det jevne. Alm unngår stort sett de verste klisjeene og mest forslitte uttrykksmåtene, men overrasker sjelden med gode vendinger, elegante eller treffende bilder, eller andre virkemidler som utvider eller åpner teksten. Det som står på sidene i boka er det som står på sidene i boka. Det er en roman som i stor grad insisterer på å forklare og fortolke seg selv. For eksempel i denne sekvensen, der Karianna blir iakttatt av en av Boris’ naboer:

Blikket følger meg der jeg bukserer de sammenslåtte pappeskene bort til døra. På grensen til fiendtlig. Den underpriviligertes agg til alt og alle. At gjennomsnittlig levealder er lavere på østkanten enn på vestkanten, er noe alle vi i Nav vet. Årsaken er blant annet at det er så mange kommunale boliger her. Nå ser jeg det med mine egne øyne, føler det så å si på kroppen, hvordan de ressurssvake stues sammen, ikke bare i ett kvartal, men også i det ved siden av, slik at det nærmest er som en landsby – en trygdeenklave – i et ellers velopplagt strøk, for Torshov km seg jo opp fra avgrunnen for lenge siden. Og hadde det ikke vært for alle de kommunale boligene i bydelen, ville prisen per kvadratmeter trolig vært mye høyere. Gjennomsnittlig levealder like ens.

Formmessig hakker romanen også en del. Nåtidsplanet er merkelig uttværet, Karianna drar til leiligheten igjen og igjen i dagevis og bruker fryktelig lang tid på å jobbe seg gjennom det lille som er av gjenstander, og så veksles det med tilbakeblikk på en temmelig mekanisk måte, som muligens er helt etter dramaturgens dreiebok, men som også er temmelig forutsigbar og kjedelig.

Selvfortolkende

Om Berit Alms første roman, Endelig skal vi le fra 2016, en bok som også tematiserte fattigdom, skrev Ine Lavik her på littkritikk.no blant annet følgende: «Endelig skal vi le er en roman som gir leseren mye å tenke på. Dessverre gir den ikke stort nok rom til å tenke i, og dette er hovedgrunnen til at den ender opp som en helt middelmådig roman.» Det passer dessverre litt for godt også på Ensom Planet. Romanen har en så god grunnidé, med denne oppryddingen etter en venn som egentlig er en fremmed, og det er som sagt både prisverdig og nysgjerrighetsskapende å tematisere forskjellene i Norge på en så eksplisitt måte, at jeg virkelig skulle ønske boken var sterkere enn den er. Det som mangler er først og fremst flertydighet, enten hos hovedpersonen selv, eller i fortellerstemmen. Det er for enkelt å se hva forfatteren mener, refleksjonene er for overfladiske, det mangler motstand. Språk og form er heller ikke mer enn akkurat godt nok til at det er passabelt, og persontegningene er endimensjonale, nærmest karikerte. Boris blir aldri noe mer enn en ganske forutsigbar trygdeklisjé, og heller ikke Karianne fremstår som noen særlig rund person, til tross for at vi befinner oss så langt inne i hennes hode og tanker.

Ola Jostein Jørgensen

270 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: