Search
  • mari nymoen

Så mye smerte på så liten plass

Svanhild Amdal Telnes debuterer med en diktsamling som forteller om store sår på en billedrik og stram måte.

Svanild Amdal Telnes

Om nettene brukar mor dråpeteljar

Gyldendal

85 s.

Eg dreg dit saltet i såra mine vart vunne ut. Til huset ved havet.

Slik åpner Om nettene brukar mor dråpeteljar, debutboka til Svanhild AmdalTelnes. Det er en liten, og forholdsvis stram diktsamling med en narrativ komposisjon, lik mange av de senere års poesiutgivelser. Stoffet formidles forholdsvis fortellende, ved siden av å fastholde et billedmønster som underbygger det narrative aspektet, på en måte som nok kan virke åpnende for en del lesere.

Helveteshuset

På denne måten kan vi derfor si at Om nettene brukar mor dråpeteljar har en historie å fortelle, og den kan oppsummeres slik: en ung kvinne, Anna, reiser tilbake til barndomshjemmet sitt, der hun vokste opp med en deprimert mor, en bror som misbrukte henne og en far som stumt lusker ytterst i kulissene og dør for tidlig. I fortellingens nåtid møter Anna Jacob, og suges ut av mørket fra fortiden som stadig innhenter henne. Han blir et åsted der minnene kan deles og ta plass:

Når eg fortel deg om der eg vaks opp, er du med meg tilbake. Du held meg hardt i handa, leier meg rundt i helveteshuset, du sit saman med oss ved bordet.

Diktsamlinger som er gode, bæres likevel alltid av språket, som hovedpremiss for et eventuelt narrativt forløp. Telnes skriver dikt som er liketil, og ikke går seg bort i tunge symbolske konstruksjoner. Hun holder omhyggelig fast ved utvalgte metaforer, selv om jeg enkelte steder forstyrres noe av at de blir for tydelige. To av de viktigste bildene diktsamlingen bruker er bjørka som vokser i den unge kroppen, som blir den unge kroppen, i det den kan både knekkes og settes fyr på med lightergass:

Om nettene heiter eg bål og brann og kvervlande oske.

Eg heiter hat og helvete og skuld. Om dagen er eg stille.

Minneknusing

En annen metafor er morteren Anna bruker for å knuse minnene. Maktesløsheten faren så tydelig ser i hele familiekonstruksjonen er hjerteskjærende lesing og svært god poesi, han sier flere steder "du må berre klare deg" og kjøper under en familiereise til Firenze en morter til datteren:

I Firenze kjøper far ein mortar av grå granitt.

Han seier: Denne er til deg, jenta mi.

Han seier: Ein reiskap du kan knuse minner med.

En av samlingens styrker er hvor nært på livsverdenen til Anna som ung leseren kommer. Sympatien for den unge jenta som står på utsiden av lyset, som en observatør, vokser gjennom hele samlingen. På denne måten er Om nettene brukar mor dråpeteljar svært sterk lesning, og formidler også hvilke muligheter litteraturen, her poesien, har: så mye smerte på så liten plass:

Eg ser soli på skulen, på film, eg les om ho i bøkene.

For meg er kjærleik strålen som streifar panna mi.

Jeg leser Telnes´ debut som et forsøk på å undersøke om det er mulig å knuse minner, når det samtidig er disse minnene som i så sterk grad utgjør et jeg og en identitet. Samlingen tar leseren med på en utforsking av hvilke historier vi forteller oss selv - for å holde ut, for å ikke gå til grunne, og ikke minst hvordan vi forteller dem.

Annas fortelling, og diktenes logikk, ligger svært tett på selve kjernen: sorgen, fraværet, misbruket og maktesløsheten, og gir ikke mye rom for distanse og refleksjon, Slik fungerer den nærmest som en trykkoker som ved endt lesing insisterer: hvordan komme seg ut og videre?

Mari Nymoen

191 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: