Search
  • mari nymoen

Velkomponert og omsorgsfullt om livets ufullkommenhet.


Unn Conradi Andersen

Alt uavklart

Oktober, 2017

Alt uavklart handler om Torunn, som – i likhet med forfatteren – jobber i en større avis i Akersgata. Hun er imidlertid ikke helt på toppen av karrieren lenger, føler hun, og jakter på et scoop. Eller kanskje heller: noe å skrive som får henne til å gjenvinne entusiasmen for jobben sin igjen. For den er ikke helt på topp. Ikke er det optimalt i kjærlighetslivet, heller. Hun har til tider lunkne følelser for kjæresten Olav som, på sin side, er svært glad i henne. En klassisk ubalanse i parforhold, hvor den ene halser etter den andre, som blir enda mer avmålt av den andres interesse:

Eg smaug ei hand under morgonkåpa og strauk han over brystet. Hjartet hans, det slo så hardt, som om han hadde sprunge heile natta og no endeleg hadde kome fram.

Det er interessant å merke seg kjønnsmessige glidninger mellom Torunn og Olav, hvor hun er den maskuline part og han den feminine. Dette er en del av romanens komplekse flettverk av kjønnsidentitetsanliggender – jeg kommer tilbake til det snart.

NS-fortid dukker opp

Den fremste historien i boka, den som er dens rotasjonspunkt, er fortellingen om Torunns farfar og hvordan hun håndterer den. Det dukker opp tråder i hennes egen familiehistorie som hun øyner kan være en løsning på den journalistiske tomgangen. Farfaren valgte feil side under siste verdenskrig og meldte seg inn i NS, noe som Torunn ser sitt snitt til å gjøre en serie artikler om. Hun drar hjem, ut på bygda, og begynner å grave. her ser vi Andersens fininnstilte språkopptikk, for eksempel i denne enkle scenen som risser inn et enkelt stemningsskifte som kan merkes, som en svingning i temperaturen og skiftning i landskapet:

Ein lav dis lå over havet og viska ut fjellkjedene, slik at øvste del av fjella såg ut til å henge i lause lufta. Temperaturen her var sikret fem grader lågare enn i Oslo. Alt dette våte regnet. Men idag, sola skein frå ein låg himmel, snart ville siste rest av tåke løyse seg opp. Å kome frå Oslo og lande i vest, alle lyder vert brått skrudd av.

Selv om Torunn er på søken og ikke er hel, hverken i sine relasjonene til dem rundt seg eller seg selv, hekter språket og beskrivelsen av dem hennes sanser og oppmerksomhet i det som tross alt skjer henne. Hun er inntil på verden, får den med seg på mikroplan, selv om hun ikke forstår den, trenger hun inn i dens detaljer og små skiftninger.

Privat og offentlig

Sentralt i reisen tilbake – og hjem – er den personlige følelsen – skammen – hun selv føler på. den skal være nerven i sakene. Hun begynner, men får kvaler når redaktøren pusher på for å få henne til å gå lenger – og ender med å trekke seg fra hele opplegget. Dette blir en interessant vending i boka, fra det offentlige og karrieremessige, mot det private, det intime. Når Torunn velger å verne om det private rommet, som også er familiehistoriens rom, tar hun også et grep i forhold til eget identitetsarbeid. For i alle trådene i boka er det dette som er den samlende linsen, om vi kan si det slik: at Torunn vil finne ut hvem hun er, lokalisere en slags helhet i seg selv og eget livsprosjekt.

Nok en tråd slås inn i identitetsveven når forskeren Siri dukker opp. Siri er norsk statsborger med et asiatisk utseende – som skaper en del pikante observasjoner – og Torunn føler en sterk dragning mot henne. Hun liker kvinner mer enn menn, kanskje? Dette kompliserer relasjonen til Olav ytterligere. Hun vet ikke hva hun skal velge, men så velger hun og vet likevel ikke om det var riktig.

Elegant og kledelig fragmenter

Unn Conradi Andersens romandebut er usedvanlig formsikker og – jeg må nesten si det slik – bevisst fragmentert. Det er kanskje en merkelig måte å slutte en bokanmeldelse på, men det er nettopp det gode språket (de slående bildene) og omfavnelsen av nettopp det uavklarte, som tittelen setter navn på, som gjør meg så begeistret for den. For er det ikke slik livet er, da? Uavklart og uforløst? En god del forblir i hvert fall det, det vil sikkert de fleste være enig med meg i.

Men selv om Torunn ikke forsones med seg selv og verden – selv om hun aldri helt vet om hun har gjort det riktige – ligger det en varsomhet og omsorg i blikket hennes som manifesteres i måten hun setter familiens ære og dermed eget privatliv foran sin journalistiske karriere. Det er noe rørende i dette som sammenfaller med Andersens eget språk og måten hun beskriver Torunns omsorgsfulle blikk for detaljer på som likevel gir denne boka en eksistensiell samling og menneskelig løft. Den sier: Ja vel, så er livet uavklart, men ta i det minste vare på de vakre tingene og opplevelsene på veien. Det kan være nok dét, å vite hvor skjørt det skjønne i livet er, selv om vi ikke vet hvilken sammenheng vi skal plassere de dyrebare øyeblikkene i.

Kjetil Røed

200 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: