Search
  • mari nymoen

Elegant balanse mellom spenning og refleksjon.


Bår Stenvik

Informasjonen

Tiden Norsk Forlag, 2018

Sven Borg, hovedpersonen i Bår Stenvik debutroman, jobber med å forbedre menneskers kommunikasjon i næringslivet. Både for å få makt over andre og få dem til å kjøpe sin salgsstrategi, men også for å ta kontroll over sitt eget liv. Begge deler er interessante og er flettet sammen på ganske så intrikat vis, siden Sven er besatt av denne type kontroll selv at han betrakter enhver type menneskelig interaksjon som informasjon som man kan velge å forholde seg til slik at man selv har overtaket , uansett. Følelser og mellom-menneskelige relasjoner er rett og slett et teknisk anliggende: Får man dyp nok innsikt i hvilke gester, positurer, ansiktsuttrykk og måter og bruke stemmen på som fører til ønsket resultat så, ja, da er man i havn. Denne holdningen til både seg selv og andre vil uvegerlig føre til problemer, for selv om man opptrer perfekt etter kalkyler om atferdsoptimalisering har de fleste av oss en magefølelse når noe ikke helt stemmer.

Det er jo også her boka i realiteten begynner: i etterdønningene til bruddet med Nora. Til tross for alle teknikkene han besitter dukker nemlig både Nora og og forholdets slutt og igjen og igjen. Her hjelper det ikke med innsikt i regulering av mimikk og stemmekontroll.

Faustisk og messiansk på samme tid

Det er, slik jeg ser det, tre nivåer i boka. Det første, som gir boka form og intellektuell retning, er forholdet mellom mennesker og digital teknologi. På et mer menneskelig plan er boka en kjærlighetsfortelling. Men så er den også, et sted mellom disse nivåene, en fortelling om hva som skjer med mennesker når vi outsourcer det å være menneske til noe annet enn oss selv. Hva skjer når vi ikke lenger husker på egen hånd, for eksempel? Hvordan former alskens programmer oss når de tar over de enkleste oppgaver? Dette er avgjørende spørsmål jeg mener Stenvik har mye spennende å si om. Alle disse nivåene samles i en sentral figur som markerer en eksistensiell allianse mellom menneske og maskin.

I kjølvannet av Svens digitale forelskelse har han nemlig blitt involvert i et nytt forskningsprosjekt, hvor han har satt seg villig til å være modell og arkiv for SAM, en digital kloning av ham selv. SAM blir en slags messias, for Sven, for han både husker det Sven ikke selv har noen erindring om, men kan også forutsette hvordan han tenker og føler. Ja, faktisk er det møte med sin digitale tvilling at Sven – paradoksalt nok – får frem en mer menneskelig side ved seg selv og forstår at teknikker ikke nødvendigvis er tilstrekkelig. Det hele blir en slags Faustisk pakt, for han gjør seg fullstendig avhengig av sitt eget speilbilde, som en slags Narkissos i den digitale tidsalder.

Spenningen mellom virkelighetsbeskrivelser

De to sidene ved Sven kommer i et stadig mer anspent forhold til hverandre. han får blackouts, han havner i slåsskamper uten på huske det, han drikker for mye, han mistolker viktige situasjoner på åpenbart helst gale måter. Men hele verden holder han på den rasjonaliteten som forandres i at det å være et menneske er et teknisk anliggende som kan løses ved å øve seg mer på kontroll av informasjon. Jo verre situasjonen blir for ham som menneske jo mer fininnstilt og mekanisert blir terminologien han bruker om seg selv, sitt liv sig menneskene rundt ham. Det springende punkt er hele tiden Nora:

Klesskapet og refleksjonene om Noras frodige og organiske stil danner et tydelig mønster, lingvistisk og sosiologisk. Hun hadde forandret seg, og vakte både sorg og avsky hos meg. På den andre siden finnes det fotografisk dokumentasjon fra alle de siste tre årene som viser at nora hadde en klesstil som analytisk sett er svært lik den hun hadde femten år tilbake. Om jeg innfører disse dataen, blir komplikasjonen mer kompleks, men narrativet mindre tydelig. Kanskje de passer bedre i en annen kompilasjon.

Språk og virkelighet brytes med hverandre i Sven Borg som person. det foregår en kamp om hvordan virkeligheten skal beskrives for at identiteten skal holdes sammen tilfredsstillende. Og da må han forholde seg teknisk til det hele. Når han endelig kommer utenfor dette språket, denne tankegangen, er det et sted hvor han ikke lenger kan skilles fra en maskin, et dataprogram, som er en slags forbedret versjon av ham selv.

Litteratur som program

Mot slutten av boka får det hele noen ganges interessante vridninger litteraturteoretisk sett, særlig når litteraturen, som sådan, betraktes som narrative skjema som podes inn i en datamaskin for å organisere virkeligheten i – for mennesker – meningsgivende skjemaer. Det antydes til og med, selv om det er en viss ambivalens her, at boka vi leser er en slik narrativ kompilasjon som er formet av en computer som har fått matet i seg hele verdenslitteraturen og former beretningen med en menneskelig touch. Noe som også gjør litteraturen til et teknisk anliggende – til et spørsmål om informasjonshåndtering og datatilgang.

Stenviks roman er uansett en svært elegant fiksjon, selv om språket nok kan være litt stivt til tider. Men det står jo i stil med bokens form ellers, så det er vanskelig å anklage forfatteren for dette. Der han virkelig treffer – også et stort marked, i det minste potensielt – er den mesterlige forbindelsen mellom å tenke gjennom grunnleggende filosofiske spørsmål som burde angå de fleste i vår tid, nemlig hva et menneske er og hva en maskin gjør som et menneske ikke kan. Og omvendt. Han skriver også medrivende, dette er spennende som en kriminalroman. SÅ da får leseren både underholdning og tenkning i et. det må vel være en perfekt håndtering av litterære sjangre og tilgjengelige data?

Kjetil Røed

172 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: