Search
  • mari nymoen

Familie og relasjoner

Gode anslag og teknisk godt skrivearbeid preger denne novellesamlingen som opererer i kjente landskap, med tekster som ikke helt klarer å holde det de lover.

Line Madsen Simenstad

Dronning Maud Land

Noveller

128 sider

Oktober

Hva er forskjellen på en novelle som er virkelig god og en som bare er sånn passe? Det kan være vanskelig å si hva som skiller de aller beste fra de mange som ikke helt når opp. Det handler ofte om presisjonsnivå, følelsen av at hvert eneste ord, hver eneste setning er veid på gullskål. Det handler også ofte om en vri, et vendepunkt, som slettes ikke trenger å være overraskende, men som gjerne har noe uforutsigbart, men allikevel sannferdig ved seg. Andre bestanddeler jeg ofte finner i de beste novellene er en på ett eller annet plan gjenkjennbar personpsykologi, en interessant utgangssituasjon og en slutt som oppleves som tilfredsstillende. Men selv når alle disse elementene er til stede er man ikke garantert noe mesterverk, og omvendt – et mesterverk har ikke nødvendigvis alle disse karakteristikkene. Det finnes andre faktorer, mer flyktige, som ikke lar seg fange i noen formel. Novellesamlingen Dronning Maud Land av debutanten Simenstad setter i gang disse refleksjonene hos meg, fordi vi her har å gjøre med noveller som ikke kommer helt i mål, til tross for mange gode tilløp.

Varierende lengde

Samlingen består av bare fem noveller, hvorav den lengste også er den som har gitt boken sin tittel. «Dronning Maud Land» strekker seg over nesten 50 sider, mens de andre fire novellene i boka er langt kortere. Alle kretser rundt relasjoner og familie: tre av dem handler om forholdet mellom barn og foreldre, en av dem om søskenforhold og den siste om et kjærlighetsforhold som har gått i stykker. Dette er slikt stoff størsteparten av den norske novellekanonen er bygget opp av. I bokens første novelle, «Rød kjempe», er det en far som ligger for døden. Det er datteren Karen som forteller, og den tredje personen i teksten er farens noe yngre kone. Karen er lei av å vente, lei av det banale ved dødsleiet. «Jeg hadde tenkt at døden gir tyngde. Far sier de samme tingene, bare saktere.» (s. 11). Og hun drikker for mye. Så langt har vi en situasjon som er ekstremt typisk for den norske novellen. Tre mennesker i et hus, i en situasjon der de er nødt til å være sammen, men egentlig ikke liker hverandre så godt, eller i det minste har et veldig ambivalent forhold til hverandre. Men så skjer det rett og slett ikke noe mer – den i og for seg lovende situasjonen renner ut i sanden, det mangler en plutselig, uforutsett hendelse, en eller annen form for utladning, om ikke eksplisitt, så i hvert fall inne i en av personene. Det føles rett og slett som om de siste to-tre sidene av teksten har blitt borte.

Denne følelsen viser seg dessverre å ikke være noe engangstilfelle. I neste novelle, «Om kjærlighet», møter vi to søstre, Hennie og Andrea. Jeg-fortelleren er Andrea, den yngste. Hennie vil lære henne ting om livet, om gutter og så videre, men det er hun som er den ufornuftige. Vi får vite litt om forholdet mellom de to, lillesøsteren oppdager at storesøsteren går på antidepressiva – og så slutter teksten, igjen ganske abrupt, med at Hennie reiser videre fra feriestedet de har vært på sammen. I samlingens siste novelle, med tittelen «Kondolerer», som handler om Vera som nettopp har blitt dumpet av sin deprimerte kjæreste, får vi riktignok en slags avslutning på fortellingen, om ikke historien, men med en replikk som er så tydelig skal være dobbeltbunnet at den nesten blir en parodi.

Nesten en kortroman

«Dronning Maud Land», tittelnovellen, er som nevnt den klart lengste av i boka, og også på andre måter den teksten som skiller seg mest ut. Det handler om en mor med en sønn i barnehagealder, men hun har tatt ham ut av barnehagen. De heter bare moren og gutten, og det er en historie om grov omsorgssvikt, og om å stikke seg vekk fra barnevernet. Novellen er fortalt i korte kapitler, som punktnedslag i morens og sønnens hverdag, slik det utvikler seg over et tidsrom på noen uker. Det hele tar nesten (men bare nesten) karakter av en kortroman, mer enn en novelle – tankene går til Hanne Ørstaviks svært gode roman Kjærlighet, som har et lignende tema, og også til Kjell Askildsens minst typiske (og kanskje beste) novelle «Thomas F.s siste nedtegnelser til almenheten», som deler den samme punktvise fortellerstilen. Men også her er det noe som glipper mot slutten, morens psykiske problemer tipper over i en galskap som ikke virker troverdig, og den skjøre troverdigheten novellen møysommelig har bygget forsvinner. Denne novellen, og et par av de andre i boken, bringer også tankene til Ingvild Rishøis noveller, som ofte henter sitt stoff fra sosiale sjikt med større utfordringer både materielt og psykisk enn den gjengse bokleser – men altså uten at Simenstad klarer å skrive seg opp mot Rishøi, eller for den saks skyld Askildsens, nivå.

Teknisk god

Den beste novellen i samlingen er den som heter «Tsjernobyldyra»: Pappa og Agnes, jeg-fortelleren, i en bil. En historie om en far som er ustabil og stadig har nye kjærester. Tenåringsbarnet har lært seg at det aldri varer uansett. Stebroren Mattis er bare en skygge, men det viser seg at han har noen lignende erfaringer, og de to skadeskutte barna finner et slags fellesskap et lite øyeblikk, før de rives fra hverandre igjen. Dette er en fin, stilsikker novelle, med et senter rundt en form for selvskadende ruserfaring som er ganske vemmelig å lese om.

Simenstad skriver god, solid prosa, med billedskapende evner. Hun behersker både dialog og beskrivelser, veksler mellom indre tanker og ytre handling, og kan kunsten å strekke ut og komprimere tidsforløp. Det som i denne samlingen mangler ligger altså andre steder enn i det tekniske. Det er ingen av disse tekstene som føles ekte, eller nødvendige. De ser på mange måter ut som pastisjer eller skriveøvelser, kanskje nødvendige for forfatterens egen utvikling, men strengt tatt ikke noe andre trenger å bruke tid på å lese. «Tsjernobyldyra» er unntaket, og det er gode tilløp i de andre tekstene, særlig i tittelnovellen, så det er grunn til å tro at det vil kunne komme bedre tekster fra Simenstads hånd ved neste korsvei.

Ola Jostein Jørgensen

502 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: