Search
  • mari nymoen

Trangen til å trenge inn

Ida Frischs debutroman klør borti eldgamle maktstrukturer.

Ida Frisch

Klør

Roman

Tiden, 2018

Et ekko er på mange måter lyden av noe som ikke finnes. Det er ikke noe i seg selv, det har ingen substans, men allikevel er det sanselig og mulig å oppfatte som lyd. Ida Frisch skriver i sin debutroman fram en relasjon mellom mann og kvinne, der hun kjemper for å virkeliggjøre, som kjøtt og blod, det som hele tiden truer med å gjøre henne til en diffus skygge. Maktkonstellasjonen er i dramatisk ubalanse: Han er sangeren, hun er et ekko:

Han smiler til meg i speilflaten,

eller så smiler munnen til seg selv,

og øynene hans treffer tilfeldigvis mine.

Vi befinner oss i en moderne storby. Han lever av stemmen sin, han opptrer, får applaus, selger billetter. Hun som er bokas jeg, studerer for å bli veterinær og tilbringer mesteparten av dagene med å lese. Der han lever av sin egen stemme, handler hennes hverdag om stille å ta til seg informasjon om dyrene, de som ikke selv kan gjøre seg forstått med ord.

Vi skal feire, sier han,

feire, gjentar jeg,

det er en dårlig vane å repetere,

jeg er et ekko […]

I Ovids Metamorfosene møter vi denne tematikken i mytologisk drakt. Nymfen Ekho har ingen stemme i seg selv, hun kan kun gjenta det andre har sagt. Når hun forelsker seg i Narcissus, er hun prisgitt hans ord for å kunne uttrykke sin kjærlighet, noe som selvsagt ikke nytter. Narcissus forlater henne og ender som kjent sine dager forelsket i sitt eget speilbilde. Ekho forsvinner, alt som blir igjen er en stemme som gir gjenklang mellom fjellveggene. Klør er, slik jeg leser den, fortellerens forsøk på å bryte med, rive og klore seg ut av, en slik skjebne.

Kropp og tanke

«Jeg skulle ønske han la seg ned for meg, at jeg kunne klore meg fast og åpne opp kroppen hans […]» Fortellerens strategi for ikke å være et ekko, består blant annet i mentalt å bryte kjæresten ned i deler, i hoftebein, tarmer, muskler:

Man tror man kjenner hele mennesket

bare ved å kjenne det som enhet,

men jeg er ikke så lettlurt,

jeg ser at han er bein og kjøtt og blod.

Se på de tarmene der,

de er også ham […]

Disse tankene hos jeget vitner både om kjærlighet og sterkt sinne. Hun er fanget i en rolle hun ikke kommer ut av, en rolle som først og fremst handler om kjærestenes manglende evne til å lytte til henne. Frisch er også modig nok til å nærme seg den kroppslige kjønnsforskjellen mellom mann og kvinne som et problem. Jegets ønske om å «kunne klore seg fast i ham og åpne opp kroppen hans» henger sammen med et regnestykke som ikke går opp så lenge det bare er «han som kan trenge inn i meg».

Romanen har form som poetisk prosa. Linjeskiftene skaper rytme og flyt, noe som språklig sett fungerer bra. Jeg får følelsen av å være på innsiden av en subjektiv bevissthet som ikke bare er rasjonell, men også emosjonell, drømmeaktig og fantasifull. Kontrasten til fokuset på kropp i boka blir dermed slående. Fortelleren forsøker, slik jeg leser romanen, å ta tilbake makten overfor kjæresten sin med forstanden. Tilnærmingen ligner den hun bruker for å forstå anatomien, psykologien og seksualiteten til dyrene i veterinærstudiene. En ekte kroppsliggjøring finner imidlertid aldri sted. Fortelleren «tuller» med at hun er gravid, for å få ham til å bli. I en sekvens som er vanskelig å oppfatte som noe annet enn en tankelek i fortellerens hode, gnir hun et stykke biff de skal spise mot kjønnet sitt. Slik er det også med resten av handlingen i romanen: det handler om kropp, men lukkes inne i hennes tankeverden.

I fortellerens bevissthet har kjærestens sang blitt et subjekt, Sangen. Hun er en kvinne, en rival. Han flytter ut på landet en periode, for å få mer rom for stemmen sin, men det blir ikke mer rom igjen til henne av den grunn. Tvert imot er det som om hun blir enda mer utvisket. Hun unnlater å møte opp til eksamenene sine på studiet. Det eneste som gir henne en slags identitet er relasjonen til Tomorrow, en hjemløs kvinne fortelleren tar seg av. Kanskje gir hun Tomorrow det hun egentlig trenger å gi seg selv: En stemme. Det er allikevel litt uklart hva Tomorrows funksjon i romanen er.

Frisch utforsker en eldgammel, destruktiv maktstruktur på en måte som griper inn i en like eldgammel frustrasjon. Jeg savner imidlertid en tydeligere refleksjon over hvorfor og hvordan disse mekanismene etableres og holdes ved like. Handler det om en grunnleggende, naturbestemt kjønnsforskjell? Eller er det kulturen vår som gjør mannen i forholdet til en Narcissus? Det er ingen eksplisitte referanser i boka til myten om Narcissus og Ekho, men handlingen forblir i det samme mønsteret. Kroppsliggjøringen fortelleren bedriver, blir aldri noe annet enn språklige metaforer. Fortellingen gir gjenklang i noe kjent og viktig, men griper ikke helt inn i kjernen av problematikken. Tittelen Klør kan selvsagt peke i to retninger. I boka assosieres ordet oftere med substantivet klo, enn med verbet å klø. Romanen lykkes kanskje allikevel best med det siste. Mer enn den makter å sette klørne i og rive opp en eldgammel maktstruktur, klør den borti et ubehag den ikke helt kommer under huden på.

Live Lundh

296 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: