Search
  • mari nymoen

Nødvendighet og litteratur

En luftig og sår debutroman, skrevet ut fra et sterkt indre press.

Finne kyrkjedøra i meg

Per Helge Genberg

Fortelling

Vigmostad Bjørke 2018

61 sider

Finne kyrkjedøra i meg er en kort liten bok om å vokse opp som homofil på landsbygda på 60 og 70-tallet. Omslaget er grått, med en illustrasjon av en sau med noen strå i munnen. På baksiden blir vi opplyst om forfatterens familie, den består av mannen Øystein, mor Oddbjørg og 12 navngitte sauer, med navn som Shabana og Aylar. Vi har å gjøre med en roman som er så kort og skisseaktig at den nesten glir gjennom fingrene mine, den tar ikke mer enn en drøy halvtime å lese gjennom fra perm til perm.

Selvopplevd

Romanen er delt inn i fem deler. I korte, nærmest lyriske partier, får vi beskrevet små scener fra et liv. Med baksideteksten er det svært nærliggende å anta at det som beskrives ligger tett opptil forfatterens eget liv, at dette er en form for autofiksjon. Denne nærheten gir det som beskrives en følelse av å være ekte og akutt, men fører nok også til at forfatteren en del steder holder for mye tilbake – jeg får i hvert fall en fornemmelse av at ønsket om ikke å utlevere seg selv eller andre i en viss grad virker hemmende på boka. I stedet for å inviteres ordentlig inn i livet til jeg-fortelleren blir vi liksom sittende utenfor og se det gjenskapt i en serie med tablåer. Sårest er det i delen om barndommen, der han blir holdt utenfor fordi han er annerledes:

Der, nedanfor skoletrappa, vart noko openberra i heilage ritar berre dei andre kjende.

Ni år og ingen barnebursdagar seinare søkjer eg framleis den løynde formelen, utsliten etter dei brutale leseprøvene til friminutta sitt kammerspel.

Gjennomarbeidet

Språklig sett har vi å gjøre med en roman som er svært gjennomarbeidet. Her er det ikke mye overflødig, alt er skrellet ned til beinet. Det nesten dikt-aktige oppsettet, med mye luft og de mange blanklinjer, inviterer til dvelende lesning. Her må man ta seg tid til å la hvert ord og hver periode få folde seg ut. Det er definitivt ingen page-turner, dette! Samtidig er den altså lett og rask å lese.

De fem delene springer mellom ulike perioder av livet. Den vanskelige barndommen blir unnagjort, og han finner kjærligheten, både til en mann, og til dyra og gårdsarbeidet. Han er sauebonde på et småbruk, der alle sauene har egennavn. Bondens kjærlighet og omsorg for dyra er fint skildret, og dette konkrete gårdsarbeidet og omsorgen for dyra utgjør nok de litterært aller beste delene av boka, som her:

Rekk meg lungemiddelet, ta av toppen!

Og mannen min gjev meg den vesle flaska, dropane rett inn i munnen hennar. Dette går vel ikkje, seier han, men eg tørkar og gnir henne, respirasjonsmedisinen opnar luftvegane, etter vart held ho hovudet oppe sjølv, medan Finnboga sleikjer lammet sitt, og me er fem skapningar saman.

Terna og Gjøa fødde i ro og nærleik; Finnboga, med det skeive, tunge juret, arrvev ligg som ei rosa larve langs eine spenen, har snudd seg og vist med augo at no måtte eg dra ut lammet, no hadde ho pressa nok.

Gjennom bingen og ut til veggane i ljose, store fjøsrommet går ein varmekabel av tillit.

Finne sin plass

Ærlige og velskrevne skildringer av vanskene med å akseptere seg selv og finne sin plass er det alltid rom for i litteraturen, kanskje spesielt fra synsvinkelen til marginaliserte grupper.

Hovedpersonen i denne boka har hatt en vanskelig oppvekst, fordi omgivelsene og tiden gjør det nesten umulig å håndtere den seksuelle legningen. Isolasjon og ensomhet påfører jeg-fortelleren store sjelelige sår, som aldri helt blir helbredet, til tross for at han opplever den lykken det er å finne en livsledsager og leve et liv som oppfattes som meningsfylt med gårdsarbeidet.

Et av mange mulige kriterier for litteratur er hvor nødvendig den oppleves. Denne boka er åpenbart skrevet ut i fra et sterkt indre press. Det personlige preget i historien gjør den sterkere enn den ville vært dersom den hadde blitt presentert som et rent fiksjonsverk. Genberg skal ha honnør for sitt mot, og skryt for en del fine vendinger og gode setninger. Til syvende og sist tror jeg dette er ei bok som vil finne frem til de leserne som trenger den, ganske uavhengig av hva litteraturkritikerne måtte finne på å si om den.

Ola Jostein Jørgensen

217 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: