Search
  • mari nymoen

Utkantliv - oppbrudd fra kjellerleiligheten

Inderlig og stilsikker kortroman om å vente og lengte etter noe annet.

Hilde Stålskjær Osen

Vi bare kjører, så ser vi

Roman

Cappelen Damm, 2018

Det skjer fint lite i Hilde Stålskjær Olsens debutroman, men det er på det ytre plan. Hovedpersonen, den navnløse unge kvinnen som bærer fortellerstemmen, foretar en dannelsesreise på de knappe hundre sidene som utgjør romanen. Fortelleren har flytta over fjorden, fra gården i hjembygda, til tettstedet med Hurtigbåtanløp. Hun er ferdig med videregående skole, har fått jobb på hotellet og hun har kjæreste. Hun har en god venninne og leilighet i sokkeletasje. Livet er trygt og veldig forutsigbart, men er det nok?

Fortelleren reflekterer over livet, og tenker tilbake til skoletiden da hun og venninna Miriam satt på muren ved fiskemottaket og så utover fjorden: «Vi ventet på at livet skulle begynne, på at noe spennende skulle skje. I mørke kvelder når sjøen rullet voldsomt, i de lyse sommerkveldene, i høstkvelder med oransje solnedganger. Vi satte oss inn i biler med motoren på tomgang, bassen vibrerte fra høyttalerne og vi fikk varmen igjen. En gang kom en fyr fra nabokommunen på moped, vi kjørte til skolegården og klinte mens Miriam satt og ventet.” I kjøkkenskapet har hun en liste over karakteristikker hun gir seg selv. De utdypes etter hvert fra, for eksempel «alvorlig til følsom (som morfar)».

Skittenrealisme

Høysensitiv, er en beskrivelse som er nærliggende å bruke om fortelleren. Den ekstreme følsomheten gjenspeiles i en sanselige fortellerstilen der detaljer utbroderes, enten det er enten hun beskriver fettflekkene på papirposen med skoleboller kjøpt på den lokale Shellstasjonen, eller det er barndomshjemmet til kjæresten hun skildrer: ”Det lukter vaskemiddel i gangen. Det er ingen lukt av mat, mennesker, ikke engang av hunden mora nettopp har skaffet seg. Bare ullsokkene som ligger til tørk mellom støvlene på skohylla lukter litt, jeg kjenner det når jeg bøyer meg ned for å ta av meg skoene, lukta av fuktig ull.” På det beste er det stemnings- og billedskapende, men det er også en fare at det noen steder minner om teknikker fra et skjønnlitterært skrivekurs; ”beskriv en drue slik at du føler, ser og lukter den”.

Hadde forfatteren vært en mann ville det kanskje falt lettere å kalle stilen hennes for norsk skittenrealisme. Det vil si en type grå hverdagsrealisme, men uten innslag av vold, eller den råskapen som fantes i den opprinnelige amerikanske Dirty Realism. I den norske skittenrealismen, slik vi kjenner den fra forfattere som for eksempel Kyrre Andreassen, Jonny Halberg og Levi Henriksen, er handlingen lagt til tettsteder i utkantstrøk. Der litt frynsete, men hjertegode typer, som har blitt boende på hjemstedet, fortsetter å samles rundt bilene sine. Eller de møtes på veikroa for å drikke øl, spille biljard, og lengte bort? Skittenrealsime har merkelappen, maskulin sjanger, mens en mer følelsesbetont sjanger, detaljfiksert beskrivelser fra hverdagslivet, fikk merkelappen kvinnelig. I dag er det kjønnsrollemønsteret ikke så markert lenger. Har norsk skittenrealisme blitt en kjønnsnøytral grå -ish hverdagsrealisme? Karl Ove Knausgård har bidratt til å viske ut grenselinjene mellom den feminine og maskuline stilen i så måte.

Hverdagsrealismen gjennomsyrer Hilde Stålkjær Osens romandebut, men hun skiller seg allikevel fra de stilistisk likesinnede mannlige kollegene ved en utpreget sanselig detaljrikdom i beskrivelsene, og i en distansert, observerende stil, som der hun registrerer livet fra hotellresepsjonen: «Resepsjonen er stille, vi har ikke så mange boende denne uka. Et tysk par sitter i matsalen og spiser frokost mens de kikker i brosjyrer. De smiler til hverandre hele tiden, jeg tenker at de kanskje er på bryllupsreise.» Eller beskrivelsen av salongbordet under en fest hos bestevenninna: «Miriams salongbord er allerede fullt av flasker, bokser og sigarettpakker. Det ligner en skyline fra en storby, en miniatyrverden med grønne glassvegger, tårn og flate lagerbygninger.» Det sanselige er også til stede i beskrivelsen av de korte møtene med kokken på hotellet, og det er et uttalt begjær i beskrivelsen av kjæresten:«I stedet går jeg bort til kjøkkenbenken og tar rundt Jørn bakfra. Jeg liker å kjenne musklene i ryggen hans, måten de strammes på når han skjærer opp brødet.»

Selv om fortelleren ikke har flyttet langt, kun over fjorden fra gården der hun vokste opp, gir det en nødvendig, om ikke ironisk, distanse til beskrivelsene av tettstedet:

«På veien fra fabrikken møter vi de unge guttene i senka biler, de som parkerer i en tett rekke på kaia om kvelden og tuter tilbake når Hurtigruta uler med tåkeluren. De kjører den samme runden hver dag: Kaia, Felleskjøpet, bak hotellet, rundt Shellstasjonene, over brua, ut til fabrikken og tilbake til kaia igjen.»

Distansen er der også i forholdet til kjæresten, han har allerede har målt opp fremtiden tida deres - grunnmuren til huset han skal bygge til dem på tomta ved siden av mora. Hun betrakter gjestene på hotellet og hvilke spor av liv de legger igjen etter seg på rommene hun gjør i stand. Hun observerer som en antropolog ville studert de innfødte og deres oppførsel. Det aspektet forsterkes ved fortellerens beundring for en kvinnelige sosialantropolog som bor på hotellet. Akademikeren representerer også en vei videre, et annet liv enn det som forespeiles henne på hjemstedet. Utenforskapet jeg’et kjenner på, - motstanden mot det livet som synes bestemt for henne, forsterkes i kontrastene til den sorgløse venninnen Miriam, og til den rolige kjæresten Jørn. Hovedpersonen ingen bevisste valg, men en gnagende utilfredshet, en ubevisst lengsel og en økende selvbevissthet, samt tilfeldighetenes spill - staker ut kursen videre for henne.

I en neddempet stil og gjennom et nesten begivenhetsløst handlingsforløp, har Hilde Stålskjær Osen laget et finstemt portrett av et ungt menneske i en brytningstid.

Anne Schäffer

304 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: