Search
  • mari nymoen

En overflod av fikse ideer

Karikaturer til refleksjon.

Truls Hagbarth Grimstad

En forutsigbar historie

Roman, 410 sider

Gyldendal 2017

Ada Dahl er meldt savnet. I denne romanen følger vi politimannen Roy Bast og Adas kjæreste Per Hågå, som parallelt med hverandre avdekker hendelsene omkring hennes forsvinning. En forutsigbar historie er en lite forutsigbar historie. Tilsynelatende er det en krim, men den er også en parodi på sjangeren, og tonen settes allerede i den selvironiske tittelen. Den ganske ubrukelige politietterforskeren Roy har ambisjoner om å bli alkoholisert som sin far, men får det ikke helt til. Han blir så mett av øl, og glemmer å kjøpe sprit. Han introduseres som en karakter med en sterk kjønnsidentitet, og forholder seg bevisst til et «maskulint» ideal, et ideal han ikke greier å leve opp til. Roy har vært sykmeldt på grunn av psykiske plager, han er feit, lat og dårlig i jobben sin, noe han hele tiden forteller seg selv. Han fremstår som ganske patetisk, men beskrivelsene av Roy er ofte tragikomiske, og det legges stor vekt på hvor misfornøyd han er med sin egen kropp. På grunn av ordvalget til forfatteren kan nok dette oppfattes som ganske morsomt, men det ligger også et destruktivt alvor i Roys selvforakt. Hans ensomhet og effekten av en manglende evne til å fungere som menneskene rundt ham forventer han skal, er et interessant aspekt ved romanen, hvis man som leser velger å ta det på alvor.

Romanen gir meg assosiasjoner til de to første sesongene av tv-serien Twin Peaks. Begge inneholder et over gjennomsnittlig antall «by-originaler». Karakterene er rare, gåtefulle og insisterer på å ha tilgang til en sannhet ingen andre har.

Den litt udefinerbare blandingen mellom det seriøse og det parodiske er også noe romanen har til felles med TV-serien. Karakterene beskrives med overdrevne trekk, og språket har et humoristisk tilsnitt. Både politivesenet og kunsten med stor K blir satt i et ironisk lys, og hendelsene fører ofte til absurde forviklinger.

Kjærlighetshistorien mellom Per og Ada innledes på en måte man kanskje heller ville forventet av en ungdomsroman. Per hører rykter om ei pen og hyggelig jente på jobb som alle gutta sikler etter, som han egentlig nesten blir forelsket i før han møter henne. Det går rykter om at Ada har lagt merke til hvem Per er, og jeg får inntrykk av at det nærmest er skjebnebestemt at de skal finne hverandre. Likevel er det tvetydig om dette har en kjerne av inderlighet, måten Per forholder seg til Ada på, kan virke ektefølt og hengivent. Dette gir meg igjen assosiasjoner til Twin Peaks, og bruken av såpeserie-elementer der.

Språk

Språket i boken er muntlig og omstendelig på samme tid, noe som gir romanen en særegen tone og stil. En blanding mellom to verdener, som samsvarer med de to hovedkarakterene i boka. Roy studerte filosofi før faren fikk ham til å begynne på politihøgskolen, og Per slutter i en typisk arbeiderklasse-jobb for å bli kunstner. Samspillet mellom språk og karakterer får romanen til å virke helhetlig og gjennomtenkt.

Denne særegenheten er ikke bare positiv. Det omstendelige språket, sammen med en hel del filosofering, sakker framdriften i handlingen. Noe som kunne vært et kult grep i en krimroman, fordi det leker med leserens behov for at plottet skal utfolde seg, men som istedenfor blir et irritasjonsmoment. Problemet her er at det blir altfor mye av det. Beskrivelsene er ofte veldig detaljerte, og opplevdes til tider som unødvendige:

Tre eller kanskje fire ganger hadde mobilen attpåtil ringt. Et ukjent nummer. Men han tok den ikke. Han orka rett og slett ikke mer, det fikk være nok for i dag. Papirene hadde han ikke noe sted å gjøre av, så de ble med hjem, og nå lå de altså her, på stuebordet og tilsynelatende bare este ut i uoverkommelig omfang og uorden. Mobilen vrei seg på bordet, roterte halvveis, durte.

Gang på gang blir samme ting forklart på flere forskjellige måter, og jeg skulle ønske Grimstad hadde valgt bare én versjon snarere enn å ofte gi leseren forskjellige formuleringer på akkurat det samme. Dette kunne med fordel ha vært kuttet ned på for å holdt på spenningen i større grad.

Grimstad krydrer språket med en rekke fremmedord. Romanen inneholder mange kvasifilosofiske funderinger, som noen ganger oppfattes som meningsløs fyllesnøvling bestående av for store ord, mens det andre steder framstår som spirituelle åpenbaringer der ord ikke strekker til. Flere av disse partiene beskriver forvirring, innsikt eller muligens galskap. Ofte blandes forskjellige begreper og teorier, i et slags håp om å finne en enkel, helhetlig forklaring, basert på noe språklig.

«Det diagrammatiske kan nok for de uinnvidde til forveksling ligne andre “spiritualistiske” retninger, liksom en avart av teknospiritualisme, eller narkospiritualisme, eller (til og med) ordinær religiøs spiritualisme. Men der disse gjerne omhandler en framtidig transcendering mot en kollektiv posthumanisme - og da som en intellektuelt sammenkobla og følelsesfelleskapelig guddommelighet - baseres den diagrammatiske framtidsvisjonen tvert imot på introhummanisme. Og som introhumanist løper en ikke i flokk, nei, introhumanismen handler om å ta steget inn, i seg selv, bli sin egen og helt absolutt isolerte guddom, og med sitt eget tilhørende rike.»

Utover i romanen kommer disse filosofiske betraktningene oftere og oftere, i tillegg til at de overnaturlige elementene blir mer og mer framtredende. Dersom du vil lese en klassisk krim hvor leseren får alle sporene som skal til for å løse gåten, eller en blodig action-thriller, er dette neppe boken for deg. Det blir lagt ut en rekke mystiske spor og hint som ikke blir nøstet opp på en tilfredsstillende måte, og det blir vanskeligere og vanskeligere å forstå motivasjonen til karakterene. Trådene blir hengende i lufta, og det blir uklart hva som er galskap og hva som er realitet. Han kunne tonet ned de mystiske elementene, spesielt hvor de har innvirkning på hendelsesforløpet og i avslutningen.

Grimstad har skrevet en original krim, som til syvende og sist, med fordel burde vært mer konsentrert og nedstrippa. Det blir mye av det samme. Dessuten, etter å ha holdt ut 400 sider av en roman, som jeg etter hvert oppfattet som langdryg, forventet jeg noen konkrete svar, ikke en litt diffus og mystisk konspirasjon, som rett og slett opplevdes som ganske søkt. Det blir litt for mange gøye ideer på et sted.

Linda Therese Utstøl

266 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: