Search
  • mari nymoen

Å spise snø

Familiesykdommen er et interessant bidrag til den litterære fremstillingen av anoreksi, men begrenses av for mange forklaringer.

Kristin Friis

Familiesykdommen

Roman

Oktober

Det går opp og ned her i livet. Den siste tiden har det gått mest ned. Jeg er tretten og et halvt år, jeg veier seks og tyve kilo. Det er ni kilo mindre enn i høst. Det er bare et tall. Det finnes mange tall som er større enn ni. De aller fleste tall er større enn ni. Ni er et ganske lite tall og passer til en liten kropp. Det er påske, jeg har gått lange skiturer alene innover i fjellet uten å spise annet enn snø. Det er en måte å eksistere på når andre måter ikke fungerer.

Fortelleren i den andre romanen fra Kristin Friis er et barn, og hun er syk. Det vil si, hun spiser ikke, men hun går langt på ski. På turene kaster hun nisten foreldrene har laget til henne. Påskeferien på fjellet må avbrytes: hun trenger hjelp.

Familiesykdommen er delt i to, hoveddelen ses og fortelles av den unge, syke jenta på tretten, fjorten år, mens den siste delen er en tilbakeskuende skildring fra en voksen som er tilbake på gamle sykehustrakter.

Skam og forklaringer

Å skrive om sykdom er en litterær utfordring. Anoreksia er de siste årene skildret på høyst ulike måter i blant andre Ruth Lillegravens Manilahallen, Linnea Myhres Evig søndag og Sofi Oksanens Stalins kyr. Familiesykdommen beskriver sykdommen oppå et dystert, men effektivt bakteppe i romanens første del. Jentas forhold til familien, hvor alle navngis etter roller, ikke navn (den foresatte) antyder et familielandskap som ikke byr på nærhet og omsorg. Da hyttenaboen snakker med henne og tar henne på alvor, og varsler foreldrene om at jenta trenger hjelp, avbryter de påsketuren. De reiser hjem, og jenta blir sittende alene i leiligheten på dagtid og får ikke lov til å ta telefonen hvis det ringer. Dette, sammen med behandlingen hun får på sykehuset, er hårreisende og ligner maktmisbruk og overgrep; hun tvinges til å ta av seg trusa, gå på vekta, får kjeft når hun ikke spiser, og har en psykiater som roper til henne med anklagelser som forstørrer skam og skyldfølelser.

Jeg har ikke kunnskap om behandling av barn med anoreksi på sykehus på åttitallet, men måten jenta tas i mot på, er til tider lite troverdig og særdeles forsterkende for den destruktive situasjonen hun befinner seg i. Språket har imidlertid en underlig og ganske effektiv, nesten ironisk distanse til stoffet. Indirekte kan man kanskje ane at denne avstanden fungerer som overlevelsesmekanisme. Å skrive fra et barns posisjon er imidlertid vanskelig, og jeg syns ofte romanens språk har et for voksent og analyserende blikk, noe som begrenser tekstens tolkningsrom.

Jeg er jo en sak, ikke sant, en farlig sak utenfor familiens fire vegger. Da det ble synlig for andre. Istedenfor å prøve å forstå tenåringen som slet med å spise de minste tallerkenporsjoner, lot de seg styre av følelsene sine, var oppfarende over småting, virket skremmende, og tilsynelatende uten å vite det selv forsterket de symptomene, det de ikke ville ha, og ble i større grad en del av sykdommen de ikke ville ha ansvaret for. De leter etter forklaringer på sykdommen utenfor seg selv, blir heller sinte enn å innrømme sin egen avmakt. Skammen tar over.

Tilnærmingen til sykdommen, angsten, ensomheten, skammen og alle de vonde følelsene forsvinner i veiinger, matvanene og rutiner, alt sammen med for mange forklaringer. Den uhyggelige stemningen romanen skaper i første del er god, og jeg kunne ønske den våget å utvikle et språk for bakgrunnen for det som ligger bak jentas adferd og sykdom. Hva i samfunnet, familien og omgivelsene gjør at et menneske skader seg selv ved å slutte å spise? Sett fra den tilbakeskuende voksne kvinnen flere tiår senere, legger romanen altfor stor vekt på å forklare og sette sykdommen i sammenhenger, blant annet ved hjelp av Skram, Munch og Hamsun. Dette begrenser leserens rom for tolkning og refleksjon. Kort fortalt oppleves det her som om romanen hadde hatt mye å vinne på en runde med prinsippet show, don´t tell.

Mari Nymoen

233 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: