Search
  • mari nymoen

En sjarmerende kødd

En av årets aller beste og morsomste bøker.

(Foto: Kolon)

Joakim Kjørsvik

Folk jeg husker

Fortellinger

Kolon forlag 2017

Kjørsvik debuterte med Åpenbart ingen nabo. En leken, assosiativ, velskrevet, morsom, absurd samling med korte historier, og en av de aller beste debutbøkene i Norge de siste ti årene. Det skulle gå seks år før han kom med en ny bok, den morsomme, ganske gode, men til syvende og sist ikke helt vellykkede romanen I fjor var en lang natt (2013). Nå er han tilbake med en tematisk enhetlig samling korttekster, noveller, eller fortellinger, som er sjangerbetegnelsen forfatter og forlag har valgt å sette på boka.

Høytlesning

Folk jeg husker er en sånn bok som umiddelbart innbyr til høytlesning av både gode enkeltsetninger og hele tekster for de som måtte befinne seg i umiddelbar nærhet. Gleden over å lese noe så velskrevet, så overraskende og så morsomt er for stor til ikke å deles. På samme måte har jeg aller mest lyst til å fylle hele denne anmeldelsen med lengre utdrag fra boka. Her er første halvdel av fortellingen som har fått tittelen «Svolvær», fra side 130:

Jeg husker Svolvær, klasseforstanderen vår på ungdomsskolen. Hver mandag delte han ut forskjellige spørreskjemaer vi skulle fylle ut, krysse av og besvare. Det var prøver vi aldri fikk vite resultatet på. En tålmodighetsprøve? Mens vi satt bøyd over oppgavene, holdt han ansiktet i hendene og ristet sakte på hodet. Det hadde vel vært en hard helg. Da var vi som regel veldig stille og snille. En dag leste han opp et vakkert, lite eventyr som het: Hvorfor skyene gråter. Noen spurte: Hvem har skrevet det? Jeg, svarte han. Helt spontant reiste vi oss og klappet for ham. Da brølte Svolvær med blodrødt ansikt: Sett dere ned! Sett dere for helvete ned! Så da gjorde vi det.

Jeg husker

Under lesningen assosierer jeg til Woody Allens kortprosabøker, til George Saunders og Lydia Davis, til humorister a la Monty Python og adult swims animerte tv-serie Robot Chicken. Ragnar Hovland i sine mer inspirerte øyeblikk er det heller ikke unaturlig å sammenligne med, men av norske navn tenker jeg særlig på prosadiktene til Arne Østring fra rundt årtusenskiftet (Bratt som en stuevegg, glatt som ei glassrute fra 2000, for eksempel). Et annet sted i boka har jeg skrevet i margen at tankene går i retning fortellingene om Baron Münchausen og norske folkeeventyr. Det er en lett sprikende bukett assosiasjoner, med andre ord, men på et eller annet vis kan det peke i retning av det Kjørsvik driver med. Nesten alle fortellingene starter med ordene «Jeg husker», som jeg oppfatter som en direkte referanse til Joe Brainards I remember – en bok som, via det vi må anta at er tilfeldighetenes spill, kommer i norsk språkdrakt i nettopp disse dager (på Flamme forlag, i Nils-Øivind Haagensens oversettelse, under tittelen Jeg husker).

Originalitet

Men alle assosiasjonene til tross, er det viktig å understreke at dette er en meget original bok. Det er noe med måten setningene følger etter hverandre på; viljen og evnen til ikke å skrive det åpenbare, men alltid holde muligheten åpen for noe annet. Ikke i form av tilfeldige innfall eller tvungen «idérikhet», men som om de små historiene får lov til å utspille seg på egne premisser – en del steder har jeg følelsen av forfatteren selv er mildt forbløffet over hvor han ender opp. Samtidig, og dette er ikke en helt liten bragd, er det et helt konkret minnearbeid som foregår – det er personer og hendelser som går igjen, og de absurde innslagene til tross føles det som om dette er historier hentet fra levd liv. Det å dukke så langt inn i et annet menneskes minnearkiv er en øvelse som samtidig setter i gang et dypdykk i leserens egne mer eller mindre glemte minner, og sånn sett er dette et verk som er beslektet både med Knausgårds Min Kamp, Édouard Levés Selvportrett og tidligere nevnte Brainard. Samtidig som den ikke ligner på noen av dem. De korte fortellingene til Kjørsvik unndrar seg strenge sjangerbetegnelser eller eksplisitte 1:1-sammenligninger.

Som anmelder leser jeg hvert år en del ganske svake bøker, der jeg ikke på noe punkt i løpet av lesningen opplever å bli overrasket eller satt ut, bøker der jeg temmelig raskt kan forutse med en viss grad av sikkerhet hvordan kommer til å utspille seg, om ikke i enkeltdetaljer så i hvert fall i grove trekk. Ikke så med Kjørsvik! Det er umulig å vite hva som vil møte deg på neste side i denne boka, ja, faktisk kommer det ofte enorme overraskelser fra setning til setning.

Vi må avslutte med et lengre utdrag til, en hel fortelling, denne står på side 117 i boka. Det er jo egentlig så enkelt som dette: dersom du liker denne teksten her vil du ha stor glede av resten av Folk jeg husker også.

Ole Martin

Jeg husker Ole Martin, den sjarmerende kødden. Han hadde god humor og et voldsomt temperament, eide hvert rom han gikk inn i. Faren var arkitekt, moren var ammehjelp. Ole Martin var flink med hendene, men straks sløydtimen eller formingstimen var over og læreren ute av døra, knuste og knakk Ole Martin hva enn det var han hadde laget, mens han lo en påtatt hysterisk latter. Husker han slo i stykker ei dyr klokke han hadde arvet etter bestefaren, med en hammer. Det bodde vel et eller annet mørke i ham som ikke fikk slippe ut på andre måter. Alle regner med at Ole Martin ville bli rockestjerne når han ble stor, for han var en virtuos på gitaren og kunne synge også. Han endte opp som tømrer. Smått alkoholisert. Når jeg leser lokalavisa, venter jeg alltid å lese overskriften: Tømrer knuste eget hus til pinneved.

Ola Jostein Jørgensen

912 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: