Search
  • mari nymoen

Forvirrende og fascinerende


Marjam Idriss

Janikkeevangeliet

Roman

Gyldendal

179 s.

En roman om det å være noe, både for seg selv og andre.

Hvor viktig er kriteriet «originalitet» for å vurdere en romans kvalitet? Det er ikke det viktigste ved en bok, men det er også unektelig slik at virkelig gode bøker og forfattere på et eller annet vis selv skaper den målestokken de må bedømmes etter, og dermed er nødt til å ha noe genuint eget eller nytt over seg. Kritikere og lesere har på den andre siden en tendens til å belønne bøker som ligner på andre, tidligere bøker. Man vil ha mer av det samme, noe som er gjenkjennelig. Men ikke for gjenkjennelig, det skal jo tross alt føles friskt også. «More of the same, but different», som en Hollywoodprodusent en gang skal ha sagt til en manusforfatter.

Førsteinntrykket av Jannikeevangeliet er at det ligner på ting jeg har lest før. En ung kvinne som sliter med å finne ut av livet sitt, fortalt i et likefrem, enkelt språk. Men ganske snart skjønner jeg at dette er noe annet. Hva dette andre består i er det ikke så lett å sette fingeren på. Hver gang jeg tenker at jeg har skjønt hva denne romanen handler om eller vil si, så bryter den med forventningene mine. Lesningen virvler opp en rekke ulike assosiasjoner – noen steder tenker jeg på Erlend Loe og andre naivister, andre steder assosierer jeg mot Kafka. Et øyeblikk tenker jeg at jeg leser noe veldig inderlig, noen sider senere føles det som om det er et stykke subtil ironi. Det er så elastisk at det på den ene siden er fristende å kalle det ujevnt, vinglete, men etter endt gjennomlesning ser jeg allikevel at det hele henger i hop på et eller annet vis.

Rasistisk angrep

La oss spole litt tilbake: Jannikeevangeliet har to hovedpersoner, tittelens Jannike, en ung kvinne på 20 år, og en asylsøker ved navn Layla. De to møter hverandre i starten av romanen, da Layla blir angrepet av noen unge gutter som sier rasistiske ting til henne og banker henne opp, og Jannikes lillesøster Pernille prøver å gripe inn. Jannike, derimot, hun stikker av.

Romanen forteller om de to, i korte, vekslende kapitler. Layla prøver å overbevise myndighetene om at hun er lesbisk, men hvordan skal hun klare det, når hun skammer seg så inderlig over det selv? Jannike flytter nærmest inn på sykehjemmet til sin demente bestemor Astrid. Begge to lever så til de grader inne i sitt eget hode at det knapt nok er plass til andre mennesker der. Begge mangler tro – tro på at de er ekte mennesker, tro på at de har en verdi, tro på at det er noen som trenger dem. I Jannikes tilfelle er denne manglende troen i stor grad selvpåført, mens den hos Layla mest kommer utenfra:

Der på hybelen lurte Layla på om det var like vanskelig å stole på et menneske som det var å tro på en gud. Var barnetroen den samme ubrytelige tilliten et barn har til foreldrene sine? Sviktet tillit og tro alltid samtidig? Layla hadde mange grunner til ikke å tro. Mennesker dør, de lyver og de forandrer mening. Helt alene på hybelen trengte ikke Layla å stole på noen andre enn seg selv. Til og med det var en utfordring. Allah gir deg aldri mer enn du tåler. Alt Layla kunne, var å tåle. Hun lå helt stille på gulvet og tålte tålte tålte.

Språket er noe variabelt: En del av det er virkelig godt, med slående bilder og presise beskrivelser. Ellers er det jevnt greit håndverk, om en kanskje litt flatt, og enkelte steder sklir det ut i klisjeer, så som «Hver muskel i kroppen var spent til bristepunktet».

Realisme og surrealisme

Spennet mellom de to historiene føles i starten for stort. Jannikes problemer er av en veldig hverdagslig art, mens Laylas redsel for å ikke få opphold er så mye mer akutt. For henne står det veldig mye på spill, men det gjør det ikke på samme måte for Jannike. Etter hvert som fortellingen skrider frem møtes de to igjen, og de skjønner på et eller annet vis at de deler en form for skjebnefellesskap – de trekkes i hvert fall mot hverandre. Begge fortsetter sine isolerte eksistenser, Jannike som hybelboer hos noen polakker, Layla jobber helt alene som avisbud.

Romanen veksler mellom det realistiske og det surrealistiske. Jannike får stadig besøk av TV-personligheter som Oprah og Skavlan. Menneskene de møter er karikerte tegneseriefigurer, med unntak av Jannikes bestemor. Angsten de to føler på virker reell, og spørsmålet som melder seg er om det er noe ved deres egen persepsjon som gjør at verden rundt dem ikke virker helt ekte? Vekslingen mellom det troverdige og det fremmedgjørende er, tror jeg, en intendert effekt, og en viktig del av det som gjør romanen både forvirrende og fascinerende. Det er sjelden jeg leser en debutbok som er så vanskelig å få grep om som denne. Entydig vellykket kan jeg ikke kalle den, men Marjam Idriss’ roman er i alle fall noe av det mest interessante jeg har lest av nye norske forfattere i år.

Ola Jostein Jørgensen

87 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: