Search
  • mari nymoen

Statlig prosa


(Foto: Oktober)

Marie Landmark

Hendelser uten navn

Oktober

207 s.

Landmarks debut veksler nærmest perfekt mellom byråkrati, død, planter og kjærlighet.

En uvant miks, vil du kanskje tenke, men i denne luftige romanen ligger formen som et akkurat passe stramt filter som gir plass til leserens egne undringer og analyser. Rammefortellingen er enkel: en navnløs jeg-person bor alene i en stor og luftig leilighet hvor hun øver seg på å bli god på å ta vare på grønne planter. Hun arbeider med å undersøke og rapportere arbeidsulykker på store industriarbeidsplasser. Det interessante her er ikke ulykkene i seg selv, men språket som skal definere dem – det byråkratiske – sidestilt med fortellerens egne betraktninger, romanens eget blikk på ulykkene. Innledningsvis leser vi:

I garderoben henger en ekstra dress, han rakk ikke skrive navnet sitt på den med sprittusj, den er god og varm, klar til bruk. Skripet beveger seg gjennom vannet, ett minutts stillhet er over.

I rapporten finner vi naturligvis et annet språk, et som handler om den forulykkede arbeideren. Kontrastene rundt det umiddelbart åpne registrerende og menneskelige, må gå en lang vei i språkets irrganger for å komme frem til statens kategoriske begrensninger, spesielt når det dreier seg om ulykker som rammer utenlandsk og innleid arbeidskraft:

Kategorien INNLEID ARBEIDER (utenlandsk) kan ikke brukes, ikke ennå, den må til vurdering hos ledelsen, hos departementet, det kan ta et år eller mer. Kategorien jeg foreslår er større enn de eksisterende, sier jeg, dette må uansett til behandling, sier de, for kategoriens betegnelse strider mot ideen om at alle liv er like mye verdt.

Det er lett å spørre seg hvilke premisser som ligger til grunn for både språket og organiseringen omkring arbeidet romanens hovedperson utgjør i å registerere og rapportere disse arbeidsulykkene. Frustrasjonen tvinger seg på også hos leseren, når hendelsene hun arbeider med å si noe om faktisk må vike for kapitalisme, effektivisering og byråkrati.

Tid og rom

En roman sjonglerer med og behandler tid og rom på ulike måter. Jeg tenderer mot å like de romanene som på en eller annen måte gir en form for elastisitet i sin behandling av tiden. Dette gjør på sitt beste teksten tøyelig og gir leseren en opplevelse av øyeblikk som rommer mye. I Hendelser uten navn underbygger det formelle, tekstens struktur, romanens romlighet. Det er en kunst å skrive luftig og samtidig ivareta et plot som også gir plass til fremdrift, og det er i dette krysningspunktet jeg syns romanen er spesielt god.

Landmarks debutroman preges av et observerende språk, uansett hva som beskrives: ulykker, plattformer, planter, død eller kjærlighet. Det siste antydes bare elegant, jeg ser nesten for meg romanen som en form for origami: en setning gir en skarp vinkel mot en annen retning. Fortellingens her og nå, knekkes elegant over i en annen tid og et annet rom, uten at det gis noen utredninger eller forklaringer:

Når jeg sitter ved kjøkkenbordet, ser jeg bare toppen av hodene til de som går på fortauet, hadde jeg bodd høyere opp ville jeg sett hundene og syklene deres også, posene med mat. Gaten er passe travel, noen trær, gjerder, barn som leker, noen biler, narkomane som krangler i natten, jeg måtte sove med ørepropper hver eneste natt, han mumlet sånn i søvne.

Dette plutselige nærværet av noe som har vært, skjer spesielt der det fortelles om tapt kjærlighet og det som synes å være endeløse besøk av menn i et forsøk på å overvinne tapet. Behov for kontroll kan gi seg utslag i mange - la oss kalle det noe nevrotiske - handlinger. I denne romanen skjer det gjennom det intense forsøket på å holde planter i live, og kommer også til overflaten ved de flyktige bekjentskapene hun knytter til menn.

De kjølige metallkolossene ute i havet som rommer uløselige dødsfall uten et språk som gir noe som helst nærvær til menneskene som rammes av arbeidsulykker, kontrasteres mot de levende plantene og et ønske om nærvær og kjærlighet i leiligheten. Det registrerende, tidvis poetiske språket er gjennomgående og går ikke i noen sentimentale feller, verken i industridøden eller på hjemmebane. Denne observerende distansen kan likevel enkelte steder bli trettende, og jeg tar meg i å tenke at noen tekstbroker kanskje kunne vært luket ut når det blir litt for mange oppramsinger av hva fortelleren ser på.

Hendelser uten navn er ingen spenningsroman om mystiske hendelser på norskekysten, ei heller en roman man får særlig grønne fingre av å lese. Den er imidlertid en roman som gir tilstrekkelig luft, poetiske rom og skarp distanse i sin behandling av både kjærlighet, byråkrati og livet i seg selv. Landmark er født i 1982 og dermed akkurat innafor aldersgrensa til Tarjei Vesaas debutantpris. Jeg tror hun er en sterk kandidat.

Mari Nymoen

82 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: