Search
  • mari nymoen

ESSAY: Den problematiske kontrakten mellom leser og forfatter

Av Kjetil Røed

«Jeg har tenkt på det med stillheten. At det kan handle om det også. Alt handler ikke bare om ord,» står det i Helga Hjorths debutroman Fri Vilje. Det er nok en del som helst skulle ha sett at hun forble tyst. Men når hun likevel bestemmer seg for å snakke, for å skrive, setter hun mange saker og ting i bevegelse.

(foto. Kagge forlag)

Enkelte bøker kan ikke vurderes som rene litterære produkter, uansett hvor mye vi vil. Den såkalte virkeligheten presser seg på lesningen, og hvordan du forholder deg til det som står skrevet. Eller sagt på en annen måte: noe som har blitt gjort – noe som har skjedd – i virkeligheten, bryter inn i den boblen som, antar mange, skulle være immun for slike innbrudd i det oppdiktedes ikke-virkelighet. Slik tenker vi gjerne, men så enkelt er det neppe noensinne. Det er ihvertfall da jeg sitter og leser Helga Hjorths Fri Vilje, som altså er – og blir presentert som – både en roman og et innlegg mot søsteren Vigdis Hjorths fremstilling i den kritikerroste romanen Arv og miljø.

Før jeg sier mer om den må jeg nesten si litt om arbeidet med min egen holdning til å lese denne boka – og nå snakker jeg altså om Helga Hjorths roman. De siste par årene har jeg begynt å tenke at ethvert kunstverk eller enhver bok er uttrykk for at noen vil vise meg noe. Noe som er viktig for den som står bak – som har sett noe eller vet om noe de mener også andre bør kjenne til. Denne enkle, nesten banale, holdningen hjelper meg med å anerkjenne en intensjon, at noen vil meg noe. Helga Hjorths debutroman er et interessant eksempel på dette, for jeg var fordomsfull da jeg begynte å lese boka. Fordomsfull fordi, fant jeg ut underveis i lesningen, i utgangspunktet holdt med den «ekte» forfatteren, altså søsteren Vigdis Hjorth og hennes fiksjonaliserte familieberetning i Arv og miljø. Det er ikke alltid like behagelig å se sine fordommer, som kanskje har virket i det skjulte på måter jeg ikke kan overskue, før de kom frem i lyset – men samtidig gjelder det jo å ta situasjonen alvorlig, ja, ta konsekvensene av den, når det skjulte kommer for en dag.

Da jeg hørte om debatten mellom disse to posisjonene artikulert via de to søstrene, som altså bruker romaner som medium for å diskutere hva som har skjedd eller ikke skjedd i familien Hjorth, ble jeg først svært interessert, så – må jeg innrømme – mer og mer lei. For debatten hadde en tendens til å dreies inn mot det sensasjonelle, selv om utgangspunktet var interessant nok. Dette er en debatt som jo ble satt igang av Ingunn Økland og hennes artikkel om virkelighetslitteratur og de påfølgende journalistiske avsløringene. «Den nyskapende fasen er forlengst forbi, og virkelighetslitteraturen truer med å bryte sammen som litteratur fordi den inngår i en jevn strøm av facebookoppdateringer, dagboksnotater og selvopptatte bekjennelser. Den underprioriterer kunstneriske verdier som fantasi, fiksjon, innbilning, skaperkraft. Derfor tror jeg det snart vil virke gammeldags å utlevere levende mennesker i fortløpende rapporter fra norsk hverdagsliv,» som hun skriver i en oppsummerende artikkel om temaet.

Etter Øklands utspill har hansken blitt tatt opp av flere, deriblant Helga Hjorth – noe som vel lå i kortene. Vi vet ikke som lesere hvem som har rett av de to, de beskytter seg jo bak fiksjonen begge to, og er vi så interessert i hva som skjedde, egentlig? Det må påpekes her at mens Vigdis Hjorth hele tiden har insistert på at det er en roman hun har skrevet, bestrider søsteren dette i sin roman, som hun beskriver som et kampskrift. Samtidig som jo også den er en roman. Spørsmålet her er, med andre ord, hvordan vi skal lese romanene, når de beskrives så forskjellig av forfatterne: den ene insisterer på å bruke sjangeren som redskap for definisjon av hva som har skjedd i virkeligheten, mens den andre ikke vil gi slipp på at hennes roman – Arv og miljø – altså er en fiksjonsfortelling – og altså ikke er forsøk på å «kontrollere» virkeligheten eller hva fortidens begivenheter bestod i. Det hele – intensjonene bak hver roman – utgjør et ganske så sammensatt bilde om vi skal ta dem begge alvorlige, siden begge unektelig kretser rundt flere av de samme begivenhetene.

Vigdis, som heter Vera i søsterens roman, bekjenner hele incest-historien med brask og bram – selv om det er få detaljer – i Arv og Miljø – og Helga Hjorth sår tvil om søsterens versjon i Fri Vilje. «Jeg trodde ikke at pappa hadde gjort Vera noe, uansett hva Vera trodde selv,» skriver hun. Jeg tror begge romaner kan leses konseptuelt, som en type iscenesettelser av roman-ideen, i stedet for å bestemme oss for om vi holder med den ene eller den andre av Hjorth-søstrene eller skal «stole på» deres påstander om tekstenes nærhet til eller distanse fra «det som virkelig skjedde». Jeg er i hvert fall ikke så opptatt av å stikke kritiker-nesa inn i Hjorth-familie-fasadens roman-sprekk. Fordi – jeg må nesten si det sånn – det er et privat anliggende mellom medlemmene i nevnte familie. Grunnen til det er at sannheten ikke er tilgjengelig for meg eller noen andre av leserne av boka – med mindre de var vitner til scenene som beskrives – og dermed er virkeligheten som det refereres til eller ikke heller ikke noe jeg kan avgjøre har eksistert, og dermed avstår jeg fra å vurdere hvilken av søstrenes fortelling som er mest troverdig. Sjangermessig og kunstnerisk sett er dette det mest presise også, tenker jeg, siden virkeligheten – eller hva vi skal kalle det – som det henvises til (eller ikke) på sett og vis ikke vedkommer meg.

Det som er verdt å se nærmere på er dramatiseringen av forholdet mellom estetikk og etikk, og den faktiske sammenflettingen av reell, menneskelig, konflikt og litteratur, vi blir vitne til i disse romanene. Det som er interessant er derfor den reforhandlingen mellom leser og tekst som foregår. Særlig når det gjelder Helga Hjorths roman, siden den så tydelig er et motsvar til søsterens roman som jo hun, på sin side, har fastholdt er en roman, men samtidig beskrives som et partsinnlegg i en familiefeide av søsteren.

Helga Hjorths roman er et ganske sammensatt produkt, fordi den på det grunnleggende planet, som nevnt, ikke kan leses som bare en roman. Gjør vi det, tar vi ikke hensyn til hva Hjorth egentlig har å fortelle oss. La det, før vi går videre, være sagt at boka er velskrevet: jeg skulle nesten ønske at jeg kunne glemme den litt traurige rammen debatten om «virkelighetslitteratur» danner for den, for det lille knippet av historier – om forholdet mellom foreldre og barn og søsken imellom – hadde fortjent og blitt lest fristilt fra dette apparatet av Facebook-innlegg, kronikker, debatter og kommentarer. Flere steder er det observasjoner som er helt uavhengig av virkelighetslitteratur, som den enkle scenen hvor hovedpersonen forsøker å ta bilde av lyset fra et fyr og landskapet rundt:

Solen skinte gjennom en åpning i skylaget. Rett over badeholmen. Lyset var gult. Det strømmet ned på den mørke sjøen og laget et sølvspinn hele veien frem mot moloen. Øst for holmen så jeg fyret blinke i sine regelmessige serier, spre varsler til de sjøfarende om urene farvann.

Det liknet et maleri, jeg ville forevige det. Sto med mobilkameraet i hånden og prøvde å fange både fyrblinket og hullet i himmelen som jeg tenkte kanskje var Guds øye. Men det gikk ikke å fange dert glimtet, det glapp hver gang. Og åpningen i skylaget så ikke ut som Guds øye på den lille skjermen på mobilen.

Hjorth har en misjon med romanen, men hun dras også mot det estetiske, mot vanskene med å gjengi noe vakkert hun har sett. Dette er jo også virkelighetslitteratur, men her – i denne beskrivelsen – er vi tettere på hva all skriving dreier seg om: fange det vi har sett i ord. Gjengi et glimt av noe vakkert, som ellers vil glippe unna, bare forsvinne. Jeg liker dette nivået i romanen fordi det gjør klart at dette ikke bare er en bok om en familiefeide, men en roman om det sterke ønske om å skrive en roman for å gi form til en bestemt opplevelse av virkeligheten.

Det er også interessant å merke seg at Fri vilje, på sett og vis, kan betraktes som en rettsprosedyre, noe som heller ikke er så fjernt å tenke siden jo Helga Hjorth er advokat. Hun vil være sin fars forsvarsadvokat og bygger opp en sak i romanen ved å legge frem historier som sår tvil om Veras troverdighet.

Men den handler også mye om viljen til å skrive en roman uavhengig av sakskomplekset den kommer fra – og det er flere av partiene hvor Fri Vilje blir en roman om det å skrive en roman, altså en slags meta-roman. Dette gjelder også blikket på situasjonen hun har skrevet seg inn i (får man vel kalle det), hvor hun understreker at romanen ikke er totalt utskillbar fra en virkelighet, uansett, fordi vi spiller roller og lever ut fiksjoner også utenfor bøkenes verden. «Jeg hadde tenkt det samme flere ganger i løpet av de siste årene, at mitt eget liv var begynt å likne for mye på sånt som sto i romaner til at det kunne være tilfeldig,» som Helga Hjorth formulerer det. Dette gjelder jo ikke minst – enda mer, antagelig – Helgas søster som, skal vi tro forfatteren, iscenesetter seg selv i lys av litteraturen, som «forfatter», og, omvendt dramatiserer livet i sine romaner. «Livet til Vera var en performance. Hun iscenesatte, og nå hadde hun trukket alle opp på scenen. Var det sånn du tenkte, Vera?».

Romanen går, med andre ord, inn i et grumsete og komplisert farvann hvor kontrakten mellom leser og forfatter, på flere nivåer, reforhandles. Men det er flere aspekter ved denne boka som vrir på hvordan vi vanligvis tenker fiksjon og roman. For det første legger den et press på romansjangeren, som sådan, fordi den viser frem en estetisk sjanger som på ingen måter er tett – eller lar seg tette – for kontakt med virkelighetens sammensurium av følelser, maktkamp og familiefeider.

Den nærmer seg også tabuer på flere nivåer. Incest, naturligvis, som er kjernen av både denne boka og Vigdis Hjorths roman – og spørsmålet om deres felles far forgrep seg på sistnevnte – noe som både er en alvorlig anklage og et moralsk problem både i disse bøkene og ellers. Gunhild Marie Hugdahl påpeker det menneskelig opprivende og vanskelig i «familiefeiden» i en artikkel i Minerva, hvor hun også sår tvil om romanformen er den riktige sjangeren for denne type diskusjoner – siden den gjør et eventuelt overgrep ytterligere traumatiserende for den som eventuelt er utsatt for det: «Helga Hjorths storesøster har aldri uttalt seg om i hvilken grad hennes roman bunner i personlige erfaringer. Om det virkelig er slik, skulle hun fått lov til å ha disse erfaringene for seg selv – godt skjult av romanformen. Det er Helga selv, og ingen andre, som blottstiller både familien og søsteren – og ikke minst vonde barndomsminner som ingen skulle ha rett til å grafse i. I stedet for å bøye seg i ydmykhet og takknemlighet over at hun selv ble spart for dette vonde – hva det nå enn er – velger hun å ofre søsteren på familiefasadens alter. Noen ser kanskje en familie som rives i stykker på grunn av en roman».

Men, igjen, er dette åpne såret – som jeg nesten får kalle det – ikke noe jeg er i en posisjon til å vurdere skikkelig. Jeg er mer opptatt av hvordan Fri Vilje berører den institusjonaliserte litteraturens tabuer. Jeg nevnte mine egne fordommer, og vil gjerne ha sagt at de tar form av myter om forfatteren og forfatterens frihet, ja, ytringsfrihet, om du vil. Det er en inngrodd tanke at kunstnere og forfattere kan gjøre nærmest hva de vil under dekke av kunsten. Fri Vilje reiser grunnspørsmål ved denne myten, som jeg altså tenderer mot å kalle en slags kollektiv vrangforestilling, i sin evne til å huke seg fast i de etiske forpliktelsene ethvert menneske er bundet av og spørre om vi ikke også bør kreve en viss redelighet også fra skjønnlitterære forfattere. Den gir ingen svar – og jeg har ingen konkluderende svar selv etter å ha lest den – men den åpner, på klokt vis syns jeg, dette problemfeltet for videre gjennomtenkning, selv om romanen altså – som Maria Hugdahl påpeker – kanskje gjør vondt verre, rent menneskelig sett.

«Hvis jeg skal gå i dialog med en roman, så er det naturlig å gjøre det med en annen roman. Ellers risikerer jeg å ikke bli hørt. Og jeg vil gjerne bli hørt», sier helga Hjorth i et intervju med VG i august. Ja, jeg syns også hun har en rett til å bli hørt – og hennes resonnement i boka er troverdig: uten å skrive en roman hadde hun ikke blitt hørt – det må brettes ut i fullformat for å få den oppmerksomheten hun ønsker seg. En roman kan rett og slett være dette: gi form til en stemme, gi rom til en persons historie og synsvinkel, som ellers hadde vært usynlig. Det slår meg også at romanens rom er enormt, her kan alle detaljer pensles ut i det vide og det brede, og at som plattform betraktet for å snakke til en offentlighet, ja, så finnes det vel knapt noe bedre medium. Er det noe jeg har lært av Fri Vilje så er det i hvert fall dette: at den kan være et våpen i kampen om virkeligheten selv om det er fiksjon.

Så, til slutt, må jeg jo innrømme at jeg ble nysgjerrig på om Helga Hjorth ville skrive noe mer – og hvordan en tekst fra hennes hånd, som ikke var en kamp om virkeligheten eller fortiden, kunne være. Jeg håper at en slik bok kommer.

160 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: