Search
  • mari nymoen

Konvensjonell krim

Geir Tangens andre bok bærer preg av hastverksarbeid og enkle løsninger.

Geir Tangen

Hjerteknuser

Kriminalroman

415 sider

Gyldendal

Geir Tangen hadde en viss suksess med den selvpubliserte debutromanen Maestro i 2016. Bok nummer to i det han lover blir en triologi er plukket opp av Gyldendal forlag, og har fått navnet Hjerteknuser. Den skal allerede være solgt til en rekke land.

Tangen er for mange mest kjent som krimblogger, og bloggen hans blir omtalt som "Norges største krimblogg". At forfatteren av Hjerteknuser har god kjennskap til krimlitteratur er det liten tvil om. Mer enn én gang er det nettopp krimbøker som hjelper karakterene å komme på riktig spor, heller enn politifaglig kompetanse. Det viser seg også i hans mange henvisninger til (mannlige) krimkollegaer som Tvedt, Horst og Lahlum, og i de mer subtile kjenner-referansene. Men mest av alt kan det sees i at han drar nytte av omtrent alle krimklisjéene som finnes, både hva gjelder karakterer, plott og språk.

Tangen er ikke redd for å pøse på med krimingredienser, og i denne boken får vi både drap (i flertall), sex, narkotika, konspirasjoner, terroranslag. nynazister, pengevasking og en vill biljakt gjennom Haugesunds gater. Blant annet.

Krampaktig karaktertegning

I Hjerteknuser møter vi journalist Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll igjen, omtrent et halvt år etter Maestro. Alle Tangens karakterer er velkjente, for ikke å si forslitte, karakterer fra krimlitteraturen: et nakent, vakkert kvinnelik (ja, hun er så sterkt til stede i krimlitteraturen at jeg velger å definere henne som en karakter), en lurvete journalist, en pertentlig politietterforsker, en håpløs etterforskningsleder, og så videre. Svært sjelden tenker eller handler karakterene i strid med disse forhåndsdefinerte typene. Med litt godvilje kan dette kalles en lek med sjangerkonvensjoner. Kjenner man seg mer surmaget en dag, kan man kalle det flat karaktertegning.

Politietterforsker Lotte Skeisvoll er eksempelvis så pertentlig at hun sjelden beskrives uten at hun retter på et klesplagg, legger papirer sirlig i bunker ved siden av hverandre eller tenker på hvor glad hun er i et skikkelig reglement. Selv når hun i handlingene etter hvert bryter med dette mønsteret, er det ikke uten at det blir behørig kommentert av forfatteren. Denne litt krampaktige karaktertegningen, sammen med en tendens til overforklaring, kan få en til å lure på om forfatteren ser på leserne sine som hakket mer tungnemme enn gjennomsnittet.

Spenning og inkompetente politifolk

Spenningen er det til å begynne med ikke så mye å si på. Spesielt original er historien ikke, men la gå, jeg lar meg en stund engasjere av mysteriet om hvem som drepte 17-årige Emilie, og hvorfor det stadig dukker opp nye lik med tilsynelatende tilknytning til saken.

Har man lest noen krimbøker før, er det tidlig ganske åpenbart hva forfatteren forsøker på. Likevel klarer han å holde tempoet i boken oppe, mye takket være de korte kapitlene og de hyppige perspektivskiftene, som gjør at avsløringene kan komme langsomt uten at det blir kjedelig. Riktignok kan det tidvis føles ganske heseblesende, noe spesielt de mange cliffhangerne bidrar til, men stort sett fungerer det greit. Etter hvert begynner imidlertid usannsynlighet og unøyaktighet å slite på historien i den grad at det blir vanskelig å overse.

Hjerteknuser lider under noe jeg anser som en svakhet med altfor mange krimbøker: at det ikke synes mulig å konstruere et plott uten at hovedpersonen tilfeldigvis dumper borti de utroligste saker. Jeg kan godta at det skjer en hel masse seriedrap og terrorkonspirasjoner i lille, fredelige Haugesund. Derimot finner jeg det utroverdig at ungdommen som våkner opp ved siden av en død, naken kvinne uten å kunne gjøre rede for seg tilfeldigvis er hovedpersonen Viljar Gudmundssons sønn, eller at selvsamme Viljar ikke én, men to ganger på kort tid tilfeldigvis dumper borti noe som skal forandre plottet radikalt: Først får han øye på medlemmene i en hemmelig gruppe som samler seg til konspiratorisk møte i et kjellerlokale, og under tretti sider senere ser han tilfeldigvis lederen i denne gruppen gå alene på gaten om kvelden.

En annen innvending er at hele politiavdelingen, med mulig unntak av den røffe tørrfisken av en åstedsgransker, virker fullstendig inkompetente. Det er bare irriterende når gjennombrudd i saken kommer fordi politiet plutselig kommer på at de kanskje burde gjøre bakgrunnssjekker på alle vitnene som var på festen der drapet skjedde, eller at de ikke alltid kan ta berusede ungdommers vitneutsagn for god fisk. Som krimleser skal man ikke sitte igjen med en følelse av at man kunne ha løst saken mye raskere enn hovedpersonene i boken.

Meta

Tangen synes å være bevisst at romanen ikke alltid holder mål. Men i stedet for å gjøre noe med det, prøver han å komme unna med metakommentarer som skal vise leseren at han er klar over dette, for så å komme med en forklaring. For eksempel tenker Viljar om Lottes plutselige brudd på politietikette: "Hun som alltid hadde vært en regelrytter som gjerne skulle utstedt bøter for skjev tannstilling og sokker i sandalene. Det virket helt usannsynlig." Deretter får forfatteren Viljar til å forklare for seg selv hvordan det kan ha seg at Lotte nå plutselig handler som hun gjør. Det er rett og slett uelegant gjort, og dette skjer så ofte i løpet av boken at det nesten er rart at forfatteren tror han kan komme unna med det.

Språket virker også lite gjennomarbeidet, og reddes bare halvveis av en morsom lek med krimsjangerens språklige konvensjoner. Når han bruker uttrykk som "den gamle ringreven" eller "han var kjent for å ha kortere lunte enn rulleblad", kan jeg ikke se dette som annet enn et skjelmsk sideblikk til krimlitteraturtradisjonen. Eller smak på denne setningen: "Hva er det med denne byen og dauinger som tyter frem overalt, Knut?"

Men kan man skape en historie som nesten utelukkende består av klisjéer, og så komme unna med å blunke til leseren og hviske "det er meningen at det skal være slik"? Mitt svar er definitivt nei. Selv om denne selvbevisste kommunikasjonen med leseren er ganske artig innimellom, er den ikke på langt nær nok til å gjøre Hjerteknuser til en god bok.

Det er egentlig synd, for utgangspunktet er ikke så ille, og med en større innsats og bedre tid fra forfatter og forlag, kunne dette ha blitt en spennende krimhistorie. Dessverre virker det som om iveren etter å ri på bølgen fra Maestro-suksessen har gjort oppfølgeren til et hastverksarbeid, og kvaliteten har blitt deretter. La oss håpe at Tangen og Gyldendal puster dypt ned i magen noen ganger før de slenger ut bok nummer tre i serien. Krimlesere fortjener forfattere og forlag som tar litteraturen såpass på alvor.

Av Ine Lavik

59 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: