Search
  • mari nymoen

Et tenåringshjerte er hardt på utsida, men helt mykt inni

Sårt og smart om oppvekst på begynnelsen av 2000-tallet

Mari Tveita Stagrim

Det jeg leter etter, finnes ikke her

Kolon forlag, 2017

Stagrim debuterte i 2015 med den til dels meget sterke novellesamlingen Alle nyanser av sinne, og har nå kommet med sin første roman. Forfatteren har imidlertid holdt på med litteratur i mange år, bl.a. som deltager på opplesningssalongen Splittet Kjerne, men først og fremst sammen med Victoria Kielland i skrivekollektivet A.K.R.O.N.Y.M, som selvpubliserte små hefter med uimotståelige titler som «JEG KJENNER DET PÅ KRAGEBEINET OM JEG HAR GÅTT NED I VEKT», «JEG HAR ET INTIMITETSPROBLEM» og «ALT SOM IKKE DREPER MEG GJØR MEG BARE SVAKERE». Den mangeårige erfaringen med skriving og tekstarbeid avtegner seg veldig tydelig i denne boka. Stagrim er mer stilsikker og har bedre litterær fingerspitzgefuhl enn den jevne norske andreboksforfatter.

Noe i nærheten av en punktroman

Det jeg leter etter, finnes ikke her er, ikke uvanlig for vår tid, en svært kort roman, skrevet i avsnitt som sjelden er lenger enn en halv side. Hele boka tar ikke mer enn en times tid å lese fra perm til perm. Omslaget er, som på debuten, rent og uten dikkedarer, tittelen og forfatternavnet opptrer for seg, det gjøres intet forsøk på å innynde seg hos leseren. Kolon forlag fortjener honnør for ikke å lefle med kitschestetikken som preger stadig flere bokomslag.

I romanen møter vi en jeg-voksen forteller som snakker om ungdomstiden sin, nærmere bestemt trettenårsalderen, og det hele er henvendt til et «du», bestevenninnen som en gang betydde alt. Den galere, tøffere, mer sosiale av de to, hun som utfordret, turte, blandet seg bort i de eldre guttene og mennene som ikke hadde til hensikt eller var i stand til å ta vare på henne.

Stakkarslig og farlig

I korte, rytmiske avsnitt, skrevet i konkret og likevel poetisk prosa, får vi høre om hvordan de to jentene stadig strekker grensene. Hvordan «du» blir sammen med en eldre gutt, en som mange sier er farlig, og de blir kjent med faren til denne gutten, en fraskilt mann, alkoholisert, Jan, som stadig blir en viktigere figur i jentenes liv. En mann som både har stakkarslig og omsorgsfullt ved seg, men også noe grenseløst og farlig:

Vi gikk til Sjur og Jan, utover høsten hang hekken tung over gjerdet. Vi kunne gå ut og inn som vi ville, men jeg gikk aldri uten deg. Sjur satt foran TV-en og spilte, Jan rørte i kjelen, øste joikakaker og saus over i dype tallerkener, ga oss øl, kjøpte klær til deg. Jan hadde bøker om massasje liggende på bordet. Masserte først deg, så meg. Han var den første jeg fortalte at mamma og pappa ikke var sammen lenger, vi satt i sofaen sammen mens du var på do, gråten pressa på, men jeg ville ikke vise det, jeg ville ikke at noen skulle vite at det føltes som om livet mitt var blitt ødelagt.

Det privilegiet det er å kunne gjøre feil

Testing av grenser i ungdomstiden går som regel bra for de som er fra ressurssterke familier. De kan tråkke feil, men det ordner seg stort sett til sist, de henter seg inn igjen, kommer fra det uten å ha blitt ødelagt, selv om de har fått noen arr og skrammer. Og så er det de som har et dårligere utgangspunkt, der det i mindre grad finnes et sikkerhetsnett, noen som kan trekke i nødbremsen, stanse dem fra å kjøre seg fast i gjørma, eller hjelpe dem opp og ut når det først har skjedd. Det er ikke de det går skikkelig ille med som skriver bøker om ungdomstida, det er det de i førstnevnte kategori som gjør. Stagrim er i denne romanen smart nok til ikke å melke det sentimentale og tragiske, til å gi også de mest stakkarslige skjebnene et gjenkjennelig indre liv, vise frem både det stygge og det fine. Vekslingen mellom det barnslige perspektivet slik det var og etterpåklokskapens mer modne lys er også godt gjort.

Romanen inneholder altså flere lag, sin korte lengde til tross. Ett lag, som er med på å åpne romanuniverset mot samfunnet, er hvordan en hendelse som 11. september slår inn i jentenes liv – som noe de ikke skjønner, men som de ut fra hvordan de voksne rundt dem reagerer skjønner at er eller kommer til å være viktig. Noen i mine øyne mindre vellykkede avsnitt handler om hvordan minner er forræderske eller foranderlige, at man ikke kan være sikker på at det man mener å huske er slik det faktisk var:

Minnene bryter mot dagen, dagen bryter mot tankene, hjertet bryter i brystet. Hukommelsen er konstruktiv: Den kan manipuleres av informasjon i etterkant av minnet. Jeg bodde på samme sted hele barndommen, gikk i de samme gatene, de samme snarveiene, visste hvem naboene var. Da jeg var liten, trodde jeg at disse menneskene skulle være en del av meg resten av livet, disse gatene, disse rommene i huset ville jeg alltid huske. Seinere fotograferte jeg rommene fra alle vinkler, for å ikke miste minnet om barndom. Og jeg huska dem en god stund, huska historiene og fortalte dem, gjentok dem, igjen og igjen, prøvde å holde fast på hva jeg var.

Glassklart sinne

Men den største styrken ved romanen er at den ikke nøyer seg med psykologiske eller individorienterte forklaringer på det som skjer, men har et blikk mot den sosiale, kulturelle og økonomiske konteksten tragedien utspiller seg innenfor. Noen knallharde, poengterte setninger dukker opp som plutselige upercutter fra en fokusert bokser, og jabber inn skarpe, treffende poenger om hvordan det kan gå slik det går: jentene er, sine modne kropper til tross, fortsatt bare barn. Det er de voksne som systematisk svikter, fordi de er mest opptatt av seg selv. Slik tematiseres foreldrene og de voksnes unnfallenhet – en epidemi av skilsmisser blant ungdommenes foreldre, hvordan de ser en annen vei når de burde skjønne at det er fare på ferde – hvordan overgripere får gå mer eller mindre fri fordi man rett og slett ikke klarer å tro at det kan være så ille, eller ikke orker å ta det inn over seg.

Det jeg leter etter, finnes ikke her er en svært godt skrevet, varm og på subtilt vis ganske sint bok, og en av de klokeste om beste om ungdomstid og oppvekst jeg har lest på lenge.

Ola Jostein Jørgensen

132 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: