Search
  • mari nymoen

Omsorgssvikt

En roman om et viktig tema, hvor handlingen litt for ofte blir mer gripende enn teksten i seg selv.

(Foto: Marthe Hårstad)

Rita Paramalingam

La meg bli med deg

Roman

104 sider

Oktober

La meg bli med deg handler om Lara som bor sammen med broren Felix og moren som ikke tar det ansvaret en mor burde for barna sine. I løpet av romanen avsløres en vanskelig hverdag fylt av omsorgssvikt og konflikt, men med en oppriktig lengsel etter noe bedre. De første 12 sidene brukes til å etablere en emosjonell tilstand som ikke virker nødvendig siden hovedpersonen Laras emosjonelle tilstand uansett blir introdusert senere som del av handlingen. Unødvendig også fordi det legges ut klisjé-poetiske hint om ting som viste seg å være omtrent det man forventer. Etterhvert etablerer imidlertid Paramalingam en tematikk og en stemning som i større grad fanger leseren.

Moren introduseres som passiv, hun er både fysisk og emosjonelt tilbaketrukket fra barna sine. Lara er den i familien som har hovedansvaret som omsorgsperson også for å handle mat, samtidig som hun ikke får nok penger hjemmefra. En dame som heter Ly tar Lara i å stjele, hun kjefter ikke, men betaler for matvarene. Ly inviterer Lara hjem til seg og kommer til å fungere som et ly for Lara. Jeg synes dette ordspillet ble litt smør på flesk og sto ikke helt i stil til resten av romanen. Det som er interessant i forholdet mellom Lara og Ly, som ser ut til å bedre Laras situasjon, er at det også finnes en type distanse. Det er tydelig at Ly vil hjelpe Lara, men aldri direkte emosjonellt. Det er enten penger for å gjøre husarbeid, eller gjennom mat, te og diverse urter. Selv da Ly er redd for at Lara er gravid er det, det fysiske som må fikses.

Det er et gjentagende element, denne distansen Lara føler i møte med andre. I en av de første scenene står Lara passivt og ser på mens bestevenninnen Signe blir angrepet av en guttegjeng. Lara angrer på at hun ikke gjorde noe. Hun søker tilgivelse, men får det ikke. Situasjonene Lara opplever ute i verden er ofte veldig fastlåste og er en interessant parallell til hvordan Lara har det hjemme. Paramalingam er flink til å både appellere til følelsene hos leseren, men også, ved å bruke bevisste virkemidler til å kommunisere mellom linjene, appellere til fortolkningslysten.

Laras tilstand beskrives i kroppslige funksjoner. Hun spiser, sover og går på do. Hun fungerer som en mekanisk maskin. Selv i isolasjonen trekker hun seg bort fra sitt eget liv fordi det er uhåndterlig. Paramalingam illustrer på en subtil måte hvordan Lara ikke har de nødvendige verktøyene til å håndtere det som skjer med henne eller rundt henne. Hun har ikke lært hva som er normalt, hun har ikke noe ideal eller moralsk kompass å tenke ut fra. Hun vet ikke hvordan hun skal kunne jobbe seg gjennom det vonde som skjer. Alle de negative tingene samler seg opp som i en taus trykk-koker.

Stillstand

Ofte fremstilles det som om hovedpersonen bare overgir seg til det som skjer med henne, noen ganger virker på grensen til implausibelt. Språkbruken i boken er til tider forvirrende poetisk og Laras karakter er skrevet frem på en naiv måte hvor det eksplisitte fokuset er på hendelser og omgivelser, ikke på indre refleksjoner. Denne skrivemåten fungerer noen ganger veldig godt, fordi leseren selv må gjette seg frem til hva Lara tenker. Andre ganger virker det mest som om hovedpersonen i realiteten er urealistisk tom og ureflektert. Det er ikke alltid dette stille rommet passer med handlingen. På dette området kunne boken vært mindre vaklende. Det legges så stor vekt på å formidle hvordan Lara føler seg, at alt det andre blir litt glemt. Og når man ser hele romanen i sammenheng blir det nesten frustrerende å lese beskrivelsen av en tilstand og enkelthendelser som ikke fører noe sted.

Etter hvert avdekkes også mer dramatiske temaer som vold og grov omsorgssvikt. Denne gradvis avslørende taktikken for å avsløre Laras livssituasjon har blandede resultater. Noen ganger er det fint og timingen er perfekt. Det blir en sår skildring av fattigdom og barn som ikke får være barn, en mor som misbruker dem psykisk og fysisk og hvordan mangelen på kjærlighet påvirker et barn. Flere ganger etteraper Lara de negative tingene som har skjedd, og det hender Lara oppfører seg på samme måte som moren, spesielt hvis hun blir sint på broren. Dessuten ligner hun moren i profil, kanskje det er derfor hun lar historien gjenta seg?

Flat tekst

Andre ganger fremstår avsløringsteknikken som lite kreativt og lite hensiktsmessig. I noen tilfeller virker det som det bygges opp spenning for spenningens skyld. Spesielt siden leseren ofte lett kan gjette seg frem til hva som har skjedd halvveis ute i avsløringen. Det gjør dessverre boken litt flat og man begynner å lese mer for å få vite hva som kommer til å skje, enn å søke innover i teksten.

Denne trangen til å avsløre det dramatiske gjør at romanen kan oppleves som ”gripende” fordi den tematiserer noe traumatisk. Det blir ikke teksten som gjør jobben, men det er heller hendelsene i seg selv som får leseren til å responderer emosjonelt.

Linda Therese Utstøl

123 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: