Search
  • mari nymoen

Gaupa er en pusekatt

En ung kvinne sliter med å håndtere livet og relasjonene sine i en ganske god roman som dessverre mangler særpreg.

Lufte gaupene

Julie T. Stangebye

Roman

Gyldendal 2017

203 sider

Det finnes en karikatur av norsk samtidslitteratur man innimellom hører fremført: romanene som skrives er navlebeskuende og handler om privilegerte mennesker med bittesmå problemer, uten noe blikk for samfunnet eller verden rundt seg. De som fremsier slike synspunkter avslører først og fremst sin egen manglende kjennskap til temaet, for den norske litteraturen som skrives i dag er særdeles rik, og favner enormt mye, både stilistisk og tematisk. På den andre siden inneholder denne karikaturen en kjerne av sannhet – det er skrevet svært mange bøker om unge, privilegerte mennesker som sliter med å håndtere livet og ikke har øyne for så veldig mye annet enn sitt eget indre. Stillestående, innadvendte romaner, ofte uten særlig ytre handling. Lufte gaupene av Julie T. Stangebye er en debut som passer til denne beskrivelsen. Når en roman i utgangspunktet ligner så mye på flere andre romaner, stiller den på mange måter med et handikap man slipper dersom utgangspunktet er mer originalt. Spørsmålet blir om Stangebye klarer å få leseren til å riste av seg følelsen av å ha lest dette før, og tilføre noe mer, noe annet, i handling, form, språk eller tankestoff.

Stillstand

Lufte gaupene handler om en ung kvinne. I bokens første del møter vi henne i et samboerskap som ikke virker spesielt sunt. Jeg-fortelleren tilbringer dagene med å sove og gjøre ingenting, mens den kontrollerende kjæresten jobber hele tiden, og når han en sjelden gang er hjemme vil han heller spille data enn å være med henne. Stadig vekk refereres det til en Pernille, som har forsvunnet for hovedpersonen, og som kjæresten Viktor ikke liker å snakke om. De har absurde samtaler, og jeg-fortelleren blir stadig mer uforutsigbar og gjør merkelige ting som gjør kjæresten redd. Så hopper romanen tilbake i tid, til da jeg-fortelleren var god venninne med Pernille. Også hun blir skremt vekk av jeg-fortellerens stadig mer bisarre og uforutsigbare oppførsel.

Det er en fortelling som er preget av stillstand, av ønsketenking, av en manglende evne til å ta grep om sitt eget liv. Jeg-fortelleren har vondt i hodet, hun er slapp, hun er nervøs og har et stort behov for å bli tatt vare på. Hun lyver en hel del. Det er vanskelig å si om det er noe alvorlig galt med henne, eller om hun mest er tiltaksløs og selvopptatt. Boken er fortalt i korte, sceniske kapitler eller avsnitt, er skrevet i et klart og enkelt språk med mye dialog, og kan beskrives som lettlest. Den er tidvis ganske morsom, og mange av dialogene er fornøyelige i sin merkverdighet, samtidig som de har noe forstyrret over seg. Fra setning til setning og scene til scene er dette en formalt sett godt utført roman, som temmelig ofte er ganske vittig på en litt trist måte. Et eksempel fra første del av boken:

Postmannen kom i totiden, jeg så ham mellom persiennene. En gang hadde blikkene våre møttes mens jeg satt i sengen og løste kryssord med erteposen på hodet, etter det passet jeg på å sitte på kjøkkenet når klokken nærmet seg to. Katten smøg seg rundt beina mine og ville så gjerne løftes. Jeg la henne i fanget og rørte i tekoppen, hun presset klørne inn i lårene mine så de stakk helt gjennom joggebuksen. Men Viktor fikk så mye rart i posten: medlemsblad fra Norsk Spotter- og Flyentusiastforening, påminnelser om ting som skjedde i Human-Etisk Forbund. Jeg visste ikke at han var humanist engang, jeg fikk brev fra NAV, og det var det. Viktor visste ikke hvor jeg fikk pengene mine fra, en gang hadde han spurt:

«Hvor får du pengene dine fra?»

«Arv,» sa jeg.

«Arv?»

«Sparekonto. Brutto.»

«Brutto?»

«Netto.»

Hva det ligner på

Som nevnt minner dette om flere romaner fra nyere tid, en bølge med røtter i Erlend Loes generasjonsdefinerende Naiv. Super. Bøker fra de siste årene tankene mine streifer innom under lesningen er Victoria Durnaks Torget, Ingvild Lothes diktsamlinger, Ida Hegazi Høyers Unnskyld, Kenneth Moes to romaner og Eline Lund Fjærens Klokken og sengen – et knippe bøker som alle er ulike og har forskjellige styrker og svakheter, men allikevel har en noen felles trekk. Det er også noe ved denne romanen som får meg til å tenke på novelleformen – den begrensede personkretsen og tematikken gjør at dette på mange måter ligner mer på en lang novelle enn en faktisk roman – noe også den manglende polyfonien er et tegn på. Akkurat det skal ikke holdes mot Stangebye – korte romaner som antagelig hadde vært bedre dersom de var noveller er en vanlig blomst i den norske prosafloraen. Til og med mesteren Kjell Askildsen lot seg i sin tid lokke til å begå et par slike. Men den boken jeg tenker aller mest på under lesningen av Lufte gaupene er Helga Flatlands Vingebelastning fra i forfjor. Den beskrev en ung mann med problemer som lignet på den kvinnelige hovedpersonen i denne boka, men klarte å heve blikket og bli til en interessant og skarp analyse av visse trekk ved den norske samtiden. Et slik videre perspektiv mangler fullstendig i Lufte gaupene. Det vi da sitter igjen med er en fortelling om en ung kvinne som ikke helt får det til, som ikke finner sin plass, fortalt i en lett og ganske humoristisk tone, der affekter og de underliggende problemene i stor grad er underspilt.

Lufte gaupene kan leses som en roman om fremmedgjøring, og en beskrivelse av en følelse mange mennesker har i velferds-Norge: at livene man lever er uten retning og mening, eller at alle andre skjønner noe man selv går glipp av. Men det er rett og slett noe substansløst over denne boka. De snodige, lett kryptiske samtalene som i begynnelsen er romanens sterkeste kort blir etter hvert trettende. I det romanen er ferdiglest sitter jeg igjen med en følelse av å ha lest noe ganske likegyldig, en helt grei roman som til syvende og sist mangler skikkelige klør.

Ola Jostein Jørgensen

54 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: