Search
  • mari nymoen

Nugatti som opprør

Skjult bak et hverdagslig omslag og den tørre tittelen Omsorg befinner det seg en velskrevet og intelligent roman.

Omsorg

Kristin Buvik Sivertsen

Roman

153 sider

Cappelen Damm 2017

På en omsorgsbolig et sted i byen har det skjedd et mistenkelig dødsfall, og en høygravid politikvinne får oppdraget med å avslutte etterforskningen så raskt som mulig før hun går ut i permisjon – det er jo mest sannsynlig snakk om et enkelt selvmord. Hun begynner å avhøre både ansatte og brukere ved boligene, og det viser seg at det er en flere ting som foregår her som er vanskelig å forklare. Samtidig er ganske mange av dem opptatt av å snakke med politikvinnen om helt andre ting enn dødsfallet – for eksempel om det psykiatriske helsevernet i Norge, om vennskap og profesjonell pleie, eller om 22. juli.

Idéroman

Romanen er formet som en serie med avhør med ulike personer, bundet sammen av noen korte kapitler der politikvinnen selv kommer direkte til orde. De ulike stemmene som gestaltes er alle interessante, selv om noen av dem er mer karikerte enn andre. Det er antagelig en fordel å løsrive lesningen av fra ideen omslaget og tittelen inngir, nemlig at dette er en realistisk og hverdagslig roman, og i stedet lese den som en idéroman, der kravene om å fortelle en «troverdig» historie er underordnet andre hensyn. Sivertsen legger seg nærmere en forfatter som den franske provokatøren Michel Houllebecq enn norsk sosialrealistisk normalprosa, ikke fordi hun forsøker å sjokkere, men fordi hun ønsker å bruke litteraturen til å diskutere og fremstille tendenser i tiden vi lever i. Hva slags omsorg er det egentlig brukerne ved en slik bolig er gjenstand for? Er det omsorgsfullt å tvinge noen som opplever livet som utelukkende meningsløst og smertefullt til å fortsette å leve? Hvordan ble det å leve usunt et av de største tabuene i samfunnet vårt – i den grad at det å spise Nugatti kan bli en form for opprør mot den rådende korrektheten? Politikvinnen lar personene hun avhører komme med lange digresjoner rundt sine egne liv, og holde små foredrag om temaer som opptar dem – ting som er ganske uvedkommende for etterforskningen, men (stort sett) interessante for leseren. Her eksemplifisert med et utdrag fra et av avhørene, med karakteren Yngve, som tidligere har fortalt at han blir usynlig om natten og besøker de andre beboerne mens de ligger og sover:

Hvorfor er vi så opptatt av å være i live så lenge? Når jeg en gang skal snakke med min sønn om døden, skal jeg si at han ikke trenger å være bekymret. På visse tidspunkt i livet føles det som om man har levd flere liv uansett. Når man er 20, føles det som om man begynner på et tredje liv. Jeg venter på mitt sjette. Det er ikke nødvendigvis en kontinuitet fra man blir født til man dør. Jeg er en annen nå enn da jeg var femten, tjueen, førtini. Kontinuiteten brytes opp av katastrofene. Og katastrofene gjør det mulig å finne opp en ny, plastisk hud. En hud som kan males over kjøttet. Jeg venter på min sjette katastrofe. I mellomtiden er det bare tid, bare enkeltstående hverdager som kommer og går. Man går kanskje til butikken og later som om man ikke har gjort annet hele livet. Man røyker en sigarett, hører en fin låt, men det er bare enkelthendelser. Sekvenser mens jeg venter på bruddet. Når skal verden rase sammen igjen? Når kommer jordskjelvet? Se, nå tar jeg en kopp kaffe. Nå setter jeg meg i den andre stolen slik at jeg ser TV-en bedre. Det kan virke som om disse hendelsene hører sammen, men det er bare fordi jeg presenterer dem etter hverandre.

Prosa med dobbelt hensikt

Den nylig Nordisk-råds nominerte norske forfatteren Henrik Nor-Hansen rinner meg også i hu, med den tørre og saklige rammen, utformet som byråkratiske rapporter av ulikt slag. Grepet er altså brukt før, og krever en sterk språkbevissthet hos forfatteren, for å skrive noe som både fungerer som rapportprosa og kunstprosa på en gang. I Omsorg balanseres dette stort sett godt, Sivertsen gir mange av stemmene et ganske muntlig preg, mens andre snakker i mer formfullendte setninger. Dette brukes til å karakterisere den enkelte personen ytterligere, men også til å gi boken som helhet rytme og variasjon.

Mild skuffelse

Samtidig medfører det at forfatteren bruker etterforskningen av et mistenkelig dødsfall som utløsende faktor og motor i fortellingen med seg visse forventninger. Som leser ønsker jeg, forventer jeg, om enn aldri så svakt, en eller annen form for opp- eller avklaring på slutten. Det er derfor med en mild skuffelse jeg ved endt lesning må konstatere at politikvinnen ikke kommer frem til noen løsning. Sagt på annet vis: Det legges ut en rekke lovende tråder og temaer, men det samles ikke til noe genuint tilfredsstillende hele. Det er ikke så veldig ofte jeg tar meg i å ønske at bøkene jeg leser skulle vært lenger, men Omsorg føles som den slutter før historien er ferdig fortalt. Det er ment som et kompliment. Dette er en både velskrevet, veltenkt og interessant debutroman. Den viser med all tydelighet at vi har å gjøre med en debutant med en sterk formbevissthet og en vilje til å ta opp store temaer på en uvanlig måte. Det skulle ikke forundre meg om Sivertsens navn dukker opp på listene som etter hvert skal oppsummere 2017’s beste debutanter.

Ola Jostein Jørgensen

34 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: