Search
  • mari nymoen

Sjukdom og død på bygda

Det språklige uttrykket er sterkt i Bjørnar Bergems burleske bygderoman, men fortellingen har et sprik i seg som ikke blir avklart.

Bjørnar Bergem

Gauphosta

Roman

Gyldendal

I ei lita bygd et sted i Østerdalen eller der omkring blir vi introdusert for en gjeng unge gutter som i en serie med korte kapitler forteller om store og små hendelser. Her er det sniffing av bensin, hysteriske skolelærerinner, tafatte forsøk på å sjekke opp jenter – men også satanister, parterte dyrelik og en mystisk sjukdom som tar livet av flere av dem – tittelens gauphoste. En kollektivroman skrevet på dialekt, en burlesk fortelling som på den ene siden føles som den trekker veksler på noen ekte opplevelser og på neste side beveger seg langt ut i det karikerte og overdrevne.

Dialekt

Det er den gjennomførte bruken av dialekt som er romanens mest umiddelbart slående aspekt. Her fra ganske tidlig i fortellingen, der den etter hvert ganske sentrale voksenpersonen Oddvin Gauslaa introduseres, den antagelig jævligste personen i et galleri av kjipinger:

Å nei, utbrøt Raymond hviskendes. Mot øss kom gamle Oddvin Gauslaa gåendes i langstøvla. Vi møtte på jæveren støtt. Det var utrulig så rask han fremdeles var på foten. Gammern hadde vøri ei betent vorte for ørten generasjoner. Sjøl bæssmor hadde historier. Oddvin hadde drevi en kolonial og han kunne itte dy seg for å servere kommentarer tell kunda. Morn ja Roger, det vatte lenge sia. Du er svak for potittgullet. Kvarte lønna fra fabrikken går rett tell Maarud. Ja det er bra for øss dét. Fru Fuglesang, så hyggelig å sjå deg. Fire flasker brus, det er fint å drekke nårn er gravid vettu. Kolonialen gjekk konkurs da det dukka opp en matbutikk et stenkast unna. Istellet for å finne nytt arbe brukte han fritida si på å plage følk. I år var det tredve år sia konkursen. Han bodde alene i ei hytte langt uti gokk. Ældri hatt et kvinnfølk. Gjeddeleppen hass rykka i spott da han fekk aue på øss. Je fekk stadig følelsen tå at han var på jakt etter no. Det dufta moskus tån.

Bergem har ikke noe voldsomt slektskap til norske skittenrealister som Kyrre Andreassen, Vidar Kvalshaug eller Levi Henriken. Tankene går snarere i retning burleske overdrivelser som Frank Bills noveller fra sydstatene i samlingen Forbrytelser i Southern Indiana, Nikanor Terratologens pedofascistiske groteskerier fra den svenske bygda og kanskje også Thure Erik Lunds Elvestengfolket. Om det er disse som er Bergems forbilder vet jeg ikke, men det ville være overraskende om han ikke i det minste kjenner til dem.

Problematisk sprik

Som romanfortelling har Gauphosta betydelige mangler. Det er for mange karakterer her, for mange stemmer, og de er alt for like. Det er få av skikkelsene som fester seg. De som kommer nærmest er de to brødrene Kevin og Embret som til en viss grad trer frem fra sidene med et slags indre liv, men også de er til syvende og siste temmelig endimensjonale. På handlingsplanet er problemet den uavklarte balansen mellom det som føles autentisk og det som er fri fantasi – her synes jeg Bergem rett og slett ikke går langt nok. Det er ikke vilt nok, ekkelt nok, utspekulert nok. Først helt mot slutten, med en overdådig skildret analvoldtekt, hever boka seg opp mot et nivå som tåler sammenligning med de før nevnte forfatterne, og hvor form og innhold virkelig svinger, og jævelskapen faktisk blir ganske ubehagelig også for leseren.

Språk

Så står vi da igjen med det særegne språket. Alle som noen gang har forsøkt å gjøre et oppdag av en hverdagssamtale og deretter transkribert ned det som sies, eksakt ord for ord med alle pauser og ufullførte setninger har innsett at det man i litteraturen kaller «naturtro dialoger» er et oppkonstruert påfunn – å lese i tekst slik vi faktisk samtaler er uutholdelig. Når et talemål skal overføres i skrift kreves det dermed et ikke ubetydelig stilistisk talent og godt språkøre for å skape noe som både fungerer som litteratur samtidig som det oppfattes som «ekte». Bergem lykkes etter min mening godt med dette. Språket sitter. Dialogene og obeservasjonene karakterene gjør seg er også ofte vittige, og de korte kapitlene og den kjappe vekslingen mellom ulike personer skaper en dynamisk, lett- og kjapplest bok. Gauphosta er et friskt innslag blant årets debutanter.

Ola Jostein Jørgensen

32 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: