Search
  • mari nymoen

Velskrevet om alderdom

Holvik gir oss et unikt innblikk i hvordan det kan være å bli gammel.

(foto: Samlaget)

Ingvild Holvik

Premien for alt

Samlaget, 2017

I en bygd sitter Mali Fredrikke Sjursen alene. Hun har folk rundt seg, ikke minst naboen, Inga og hennes datter, Veronika. Thomas, hennes eneste barn, er borte. Romanen Premien for alt fortelles fra Malis perspektiv – mye er indre monolog, hvor fortid og nåtid blandes i hverandre. Hennes hverdag mikses blant annet med kong Haralds nyttårstale, hvor særlig et ønsketre, hvor alle kunne henge sin ønskedrøm på lapper, står sentralt: «Og fra Ønsketreet i Slottsparken kommer det et aller siste håp: «At ønskene på treet skal gå i oppfyllelse» Godt nytt år. Det renn fra auga, nedover halsen, heile vegen ned i brysthaldaren. Utan at eg skjøner kva som har rørt meg».

Malis hverdag, hvor kroppen er i ferd med å svikte og fortiden uoppklarte hendelser kverner rundt i henne danner en fin og skarp kan mot kongens videreformidling av folkets drømmer for fremtiden. Den type ønsker som passer seg i en kongetale er jo helst de finpussede og striglede utopiene, ikke hverdagslige bekymringer rundt om du skal klare å gå på do for å tisse uten å ramle, for eksempel: «Alt eg ønskjer er å kvile.»

Uteblitte fremtider

Mali tenker for seg selv, husker tilbake, tenner seg en røyk – og snakker til personer som ikke lenger er til, særlig Jenny, søsteren som døde da hun bare var to år. Hadde hun levd videre hadde antagelig ikke Mali blitt født, for foreldrene hennes ville ikke ha flere barn enn ett, skjønner vi. Dette med et barn, og hvordan det er flettet inn i fremtider som aldri ble realisert, står sentralt i boka – også for Mali selv, som har mistet kontakten med sønnen, som antagelig er den «premien for alt» boktittelen henviser til. Med ham – etter to aborter – var livet verdt å leve, det fikk verdi: «Men Thomas kom og fylte dei. Lyste fred over senga si. Visste ikkje om nokon annan heim.»

Et tidlig rotasjonspunkt for de uteblitte fremtidene samles gjennom et sitat fra Stig Sæterbakkens Umuligheten av å leve, som Veronika leser fra for henne: «Vi går jo rundt og bærer på et barn, helt til vi dør. I den forstand er det allerede for sent å ta livet av seg, ettersom man, idet man kommer så langt som til å ønske sin egen død, allerede er død.»

Gamlehjemmets friksjonsflater

Men det meste av romanen foregår ikke i Malis hjem. Hun har begynt å få problemer med på bevege seg, helsa skranter, og snart får hun tilbud om å komme på sykehjem. Menneskene som passer på henne får overbevist henne om å takke ja, etter mye om og men.

Da hun får installert seg i sitt nye hjem oppstår nye friksjonsfelter mellom Malis indre monologer og omgivelsene. Ikke kongen denne gangen, men fra rutinene på gamlehjemmet som er andre enn dem Mali er vant med: hun kan ikke røyke på rommet, blant annet, som hun heller ikke får ha for seg selv. Snart dukker nemlig Sofie opp, en kvinne Mali kjenner fra før – som er nesten tjue år eldre enn henne men som, i kraft av de forskjellige menneskene de begge har kjent fra bygda de kommer fra, bidrar til å dra frem nye dimensjoner fra fremtiden. Når det avholdes en temakveld på gamlehjemmet om lokalhistorie, blir plutselig fortiden spesielt interessant når foredragsholderen ikke dukker opp.

Det er særlig Malis fosterbror Johan som blir et fokuspunkt i reorienteringen i fortiden. Han var en uregjerlig kar som – etter både vanskelige tider hjemme og på skolen – ble sendt til en skole for problematiske barn på Lægerøya. Oppholdet der er stygt, skjønner vi etterhvert, og Mali kjenner på samvittigheten sin, ikke minst i et langt brev mot slutten av romanen.

Viktig horisontutvidelse

Premien for alt er en nostalgisk roman om fortidens såre punkter, men det er særlig en fortelling om alderdom og hva som kommer på timeplanen når vi går inn i livets fase. Noe av de viktigste tingene litteratur kan gjøre er å utvide repertoaret om til enhver tid dominerer med undertrykte, bortglemte eller uønskede synsvinkler. Blant disse er gamle mennesker som, av en eller annen grunn, ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv: de glemmer, faller, skader seg, tisser på seg. Men også, om det fortsetter, havner på gamlehjem. Det er ikke mange bøker som lar oss få tilgang til en slik forestillingsverden – og Premien for alt er, etter min mening, blant det beste jeg har lest å bli gammel. Det er både sårt, tenksomt, morsomt og, fremfor alt, et intimt portrett av en gammel kvinnes tilbakeblikk på livet hun har levd.

Kjetil Røed

84 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: