Search
  • mari nymoen

Avmakt og overmakt

I sin sterke debut setter Therese Tungen fokus på menneskets maktesløshet i møte med krefter som er større enn det selv.

Therese Tungen

Ein gong var dei ulvar

Noveller

Aschehoug

Therese Tungens debutbok, novellesamlingen Ein gong var dei ulvar, åpner i et apokalyptisk scenario. Et norsk dalsamfunn står i overhengende fare for å bli slukt av flom og ras under et kraftig uvær. Dalen er så godt som mennesketom, lukten av fordervet kjøtt fra døde fugler henger i luften, den ville ulingen fra innesperrede hunder høres, og blodsugende fluer dukker opp overalt. Kun Tor og den lille datteren hans befinner seg fortsatt i dalen, fordi han nekter å la seg evakuere sammen med de andre. Han fortsetter å insistere på at det er trygt, også lenge etter at alt tyder på det motsatte, og Tor går rundt i dalen med følelsen av at grunnen når som helst kan gi etter under ham:

Jorda var metta av væte. For kvart skritt han tok, gynga det under føtene hans. Sjølv om det berre var ei svak helling, kjente han det som om han når som helst kunne falle. Rase nedover dalen til han kom til elva.

Denne utryggheten er fysisk knyttet til sterke og ukontrollerbare naturkrefter. Samtidig oppdager leseren raskt at den ytre dramatikken i historien gir gjenklang i den indre ­– det er en grunn til at han velger å bli i den livsfarlige dalen. Hans personlige traume og sorg speiles i de voldsomme naturkreftene og er med på å forklare hans (selv)destruktive handlinger i møte med disse kreftene: ”Kanskje var han, meir enn nokon, klar for det mørket som steig inn i alle hus og huset deira og la seg i alle krokar.”

Åpningsnovellen setter tonen for resten av boken, og følelsen av grunnleggende usikkerhet, at jorden når som helst kan bli revet bort under føttene, forfølger leseren videre gjennom de andre novellene, selv om undergangen er mindre bokstavelig i disse.

Avmakt og overmakt

De seks novellene foregår i ganske ulike verdener: noen nesten traust realistiske, andre i grenseland mellom realistisk og fantastisk, andre igjen tar et sprang inn i horrorlitteraturens overnaturlige univers. Mer enn sjanger eller innhold er det tematikken som knytter historiene til hverandre og gir dem en logisk indre sammenheng.

Sentralt i novellesamlingen står det lille menneskets avmakt i møte med krefter som er større enn dem selv, når de står overfor drastiske endringer i livet. Sara i novellen ”dyr som pustar” blir plutselig oppsagt fra kommunikasjonsjobben hun har hatt i et tiår, og opplever dette som både opprivende og dypt urettferdig. Men reaksjonen hennes blir møtt med liten forståelse og et nedlatende svar: ”Men Sara, det er konjunkturane, det har ingenting med deg å gjere.” Saras maktesløshet manifesterer seg i hennes egen kropp, og fører til en både absurd og ubehagelig forvandling, som etterlater leseren i uvisshet: skal denne forvandlingen leses som en fysisk endring, eller er det snakk om et psykisk sammenbrudd? Jeg er fullkomment fornøyd med å lese det som begge deler samtidig.

Uhyggen i det ukategoriserbare

I det hele tatt interesserer disse novellene seg for nettopp slike mellomposisjoner, for det som vanskelig lar seg definere. Tungen utviser kløktig innsikt i den uroen som oppstår i oss mennesker når noe faller utenfor kjente kategorier. I samme novelle dukker det for eksempel opp en dyrekropp, som kanskje lever, kanskje er død, og er av udefinerbart slag. Det er ”stort som ein grevling, men det er noko anna”, det har ”hodeskalle som hos ein labrador eller pitbull”, Sara lurer på om det kan være en sau, men det har fem tær, ”dei ser nesten ut som små fingrar”. Dette ubehaget ved det udefinerbare, merkelige, skal også gjenspeile seg i hennes egen forvandling mot slutten av novellen.

Boken er full av slike tilfeller hvor noe ikke lar seg innordne, men svever mellom levende og dødt, dyrisk og menneskelig, lek og alvor, vilt og tamt, omsorg og overgrep. Og det er i disse grensetilfellene at det virkelige ubehaget oppstår, en uhygge som kan kjennes langt inn i ryggmargen.

Når den indre spenningen mangler

Det er ingen mangel på ytre dramatikk i Tungens noveller. Her finnes drap på både dyr og mennesker, flust av døde dyrekropper, dramatiske forvandlinger, omsorgssvikt og et ras som tar med seg en hel bygd. Blant annet. Likevel er det mest vellykket der de ytre omstendighetene også speiler eller utløser noe på et indre plan. Flere steder gjør hun denne koblingen godt og uanstrengt, som i nevnte ”Flaumen”, eller i ”Ungane”, hvor omsorgssvikt, overgrep og døde dyr henger tett sammen med spenningene i den 12-årige hovedpersonens indre, og med dynamikken innad i søskenflokken som er overlatt til seg selv i en byleilighet uten strøm og mat.

Derimot er det steder i denne boken hvor den ytre dramatikken tar helt over, uten at det gjenspeiles i verken karakterer eller språk. For eksempel fremstår novellen ”Slutten på en karriere” som en ganske tam affære, til tross for at historien er av bokens ytre sett mest dramatiske. Historien om en leiemorder og hans offer blir fortalt uten så mye som en liten plot-tvist. Dette skal muligens fremkalle en følelse av uunngåelighet, eller kanskje vil forfatteren ganske enkelt løsrive seg fra den ytre dramatikkens tvang. Men selv om novellen inneholder både politisk brodd og en slags absurd situasjonskomikk i form av en leiemorder med mageproblemer, ender historien opp som mye flatere enn den behøver å være.

Men dette er heldigvis et unntak. Sett under ett er samlingen svært sterk, og Tungen utviser både misunnelsesverdig håndverksmessig kontroll og en frisk originalitet i sin debutbok.

Ine Sunde Lavik

50 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: