Search
  • mari nymoen

Solid beretning om overgrepets spøkelser

Lillian B er en øvelse i å tenke andres lidelse.

Lisa Marie Johansson

Lillian B

Liv Forlag, 2016

Hvordan former overgrepserfaringer oss? På hvilken måte preges våre holdninger – hvordan vi forholder oss til vår egen kropp og andre mennesker –av traumatiske opplevelser? Romanen Lillian B, utgitt på det lille Liv Forlag, forteller historien om Lillian B. Urnes, som helt fra hun var liten har hatt et svært problematisk forhold til egen seksualitet. Grunnen er menns behandling av hennes, men også hennes egen ambivalente forhold til deres misbruk.

Selv om det ikke er tvil om at det er mennene rundt Lillian B som har ansvar for misbruk er det likevel uklart om Lillian B, i enkelte tilfeller, enten oppsøker eller delvis skaper de ubehagelige situasjonene selv.

Narrative hopp

Lillian B er ingen lystig historie, men fungerer godt som en anskueliggjøring av hvordan et menneske erfarer å settes til side og undertrykkes både som sosialt og seksuelt vesen. Den foregår i små sprang, må vi nesten kalle det, for kapitlene er ofte bare et par-tre sider lange. Det er også temporale sprang hele veien, hvor vi hopper frem og tilbake mellom de forskjellige epokene i Lillian Bs liv. Dette kan sikkert virke forvirrende på noen, men som fortellergrep fungerer det utmerket: det er ingen allvitende forteller som legger frem hele sannheten for oss, men brikkene legges på plass gradvis, bit for bit. Slik kommer leseren på innsiden av Lillians opplevelse av eget liv og hvordan hun delvis skjuler og fortrenger de overgrepene hun er utsatt for.

Flere scener og følelser kommer tilbake igjen og igjen, de gir en rytme i fortellingen. Men de er også markører for episoder hun enten ikke blir ferdig med eller ikke har forstått. En av dem – og den er stygg – finner sted etter hun har blitt kjæreste med den noen år eldre Roy. Ettertraktet som han er blant de andre jentene er Lillian stolt – ikke minst fordi hennes selvbilde er fylt av sprekker på grunn av mobbing og overgrep. Men Roy er intet glansbilde. Han viser seg fra sin mest bestialske side når han, ute i skogen, skal forføre henne, men også har invitert venner med på hyrdestunden: «Som ei filledokke ligger hund er på gresset. Tar imot den ene etter den andre. Tenker ingenting. Aner ikke hvor lang tid det tar. Hvor mange de er.»

Tankevekkende og nøktern

Lillian havner i slike situasjoner igjen og igjen og går inn i derealiseringsmodus når de inntreffer, hun blir nummen og spiller en rolle, tar på seg en maske.

Men er det for å få anerkjennelse, tross alt? For å bli sett? Hvorfor finner hun seg i det? Har hun noe valg og om ikke, så hvorfor ikke? Lisa Marie Johansson åpner alle disse spørsmålene for oss, i fortellingens form – utforskende, dobbeltbunnet, ambivalent. Lillian B er designet for å få oss til å tenke, snarere enn å falle ned på forenklede helter og skurker – selv om det ikke er noen tvil om hvor kjipe noen av mennene er.

Dette hever boka fra en skjebne som kunne blitt den til del, nemlig melodramaet, som den ligger lovlig tett på noen ganger. Men den nøkterne og observerende tonen holder seg hele tiden på den riktige siden. Dette er blitt en velskrevet og solid – om enn trist – liten roman.

Dobbelt klimaks

Lillian B er ikke spesielt original litterær sett, men det trenger den heller ikke være. Dette er en øvelse i empati, i å strekke seg mot en annen persons skjebne gjennom fortellingen – og da kommer litterære krumspring, med rette, i annen rekke.

Likevel er det ingen tvil om at Marie Johansson vet hva hun driver med, for den dryppvise avdekkingen av Lillian Bs skjebne – hvordan den er porsjonert ut som små glimt gjennom hele boka – skaper en spenning innad i lesningen som bygges opp mot et dramatisk klimaks i to deler. Den første delen av bokens slutt hekter seg umiddelbart til fortellingens begynnelse, slik at romanen får en syklisk form – ja, du kan begynne forfra igjen om du vil – noe som understreker det allmenne i Lillian Bs erfaringer.

Det gjentagbare i fortellingen, hvordan opplevelser og scener kommer tilbake speiler den sykliske komposisjonen, men den viser også til en større gjentagelse av en sosial virkelighet utenfor romanen: at dette ikke er erfaringer Lillian B er alene om.

Traumatisk kjerne

Hennes liv, eller det vi får beskrevet fra det, er også en gjentagelse av andre kvinners overgrepserfaringer også utenfor bokpermene. Så, igjen, er dette en øvelse i empati og en invitasjon til å tenke gjennom et samfunnsanliggende i detalj: hvordan kvinner, helt fra de er små, blir seksualisert og trakassert av menn.

Det andre elementet i bokas klimaks – og som ender det hele – fører oss rett til traumets kjerne. Det er her hvor selve sammenbruddet av tillitt til andre og Lillian B har sitt opphav. Det er også her enkelte scener, og rollen de spiller i hovedpersonens liv, faller på plass slik at hele bildet blir synlig. Jeg skal ikke si hva denne traumatiske kjernen består i, men det er mørkt. Men la ikke det skremme deg fra å lese boka.

Kjetil Røed

17 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: