Search
  • mari nymoen

Delingspoesi og voksenfobi

Flere av årets debutanter skriver poesi som befinner seg i spenningsfeltet mellom kropp, kjønn og subjektivitet, og flere av dem blir stjerner i sosiale medier.

Ida Lórien Ringdal

Dette skjer ikke

Lyrikk

Tiden

Nora Aschim

Unngå øyekontakt

Lyrikk

Flamme Forlag

Tidligere i år skrev Vårt Land (23.01.17) om lyrikkens gullalder i sosiale medier. Flere forfattere deles hyppig, spesielt på Instagram og Twitterkontoer, eksempelvis gjennom kontoen Renpoesi, med over 75 000 følgere, for øvrig en konto som har tatt suksessen ut i den virkelige og taktile virkeligheten, gjennom bokutgivelsen med samme navn.

Skal vi tro bransjen, er suksessen likevel ikke gjeldende i alle ledd i det litterære kretsløpet, sier forfatter og forlegger Nils Øyvind Haagensen:

Men å slutte ut fra det at sjangeren er i medvind, når du kjenner motstanden, er vanskelig. Bokhandlerleddet tar ikke inn eller gjemmer bort bøkene. Fra politisk hold kommer det heller ikke vennlige signaler. I avisene er kritikerleddet svakere. Lyrikkdebutanter blir veldig sjeldent anmeldt, bok nummer to enda mindre, så bare på å bli registrert er det motstand. En kan håpe at den nye delingen kan skape en reell, kommersiell interesse, men det er ingenting som tyder på det foreløpig.

To av vårens debutanter, Ida Lorién Ringdal og Nora Aschim, (sistnevnte er årets yngste med sine 18 år), er begge poeter som har dukket opp i sosiale medier i første halvdel av 2017. Begge har skrevet samlinger med en forteller som er en ung kvinne, og Ringdals samling kom nylig ut i sitt tredje opplag. Kanskje kan Instagram gis noe av æren, i alle fall kan ikke kritikerstanden få en særlig stor av den - lyrikkdebutanter anmeldes sjeldnere og sjeldnere i dagspressen.

Begge disse utgivelsene, sammen med for eksempel Ingvild Lothes Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt (Kolon, 2017) får meg til å se til Danmark og poesiboomen med forfattere som Olga Ravn, Asta Olivia Nordenhof, Amalie Smith og Bjørn Rasmussen. Her undersøkes blant annet hvordan besitte en kropp og et kjønn og samtidig befinne seg i en overgang fra barn til voksen i en senkapitalistisk velferdsstat. Eller som den danske kritikeren Tue Andersen Nexø beskriver den nye forfattergenerasjonen: «som psykisk syge står de lige udenfor døren, ganske tæt på det forjættede land, men de kan ikke komme ind»

Barn av senkapitalismen, en tid hvor idealiseringen av den unge kroppen står sterkere enn noensinne, men med unge mennesker som ikke vil - eller kan - innrette seg, med andre ord. I flere av disse bøkene skildres overgangen fra barn til voksen på en vegrende og parodisk måte, og det samme kan sies om Ringdal og Aschim, som likevel er to høyst ulike utgivelser.

I begge disse bøkene er det et forsøk fra det unge jeget på å navigere inn i det nye livet som voksen, med to parallelle bevegelser: en nesten parodisk voksenfobi og et fokus på kroppen som ligner det fokuset man ønsker å opponere mot, som hos Ringdal:

jeg gruer meg til det ikke lenger er søtt

å være blakk

å ikke vite hva jeg skal gjøre med livet mitt

å ikke ville ha barn

og at det eneste såkalte voksenpoenget jeg har

er at monstera-planten min er fem år gammel

Felles for de to bøkene er et blikk mot kropp, subjektivitet og psykiske problemer som forsøker å forenes med det samfunnet og politiske systemet det er en del av, men samtidig er det samfunnet som har påført det skader. Hos begge to skjer dette i beskrivelsene av spiseforstyrrelsen, en effektiv måte å unngå den voksne kroppen på.

Hos Aschim finner vi også det lett ironiske og parodiske i språket, men tematikken er mørkere i sin beskrivelse av en ung jentes siste bevegelser før hun skal ta sitt eget liv. Det er en samling full av motsetninger, sine lett gjenkjennelige smilebåndreferanser til Mummimamma og skoledagbøker, mot setninger som "Velkommen til/de siste dagene". At boken utsier dette såpass tidlig skaper et sterkt utgangspunkt for lesningen, og de ellers gjenkjennelige beskrivelser fra barndommen blir nærmest uutholdelige å lese. Spiseforstyrrelser og apatisk sorg skildres i bilder som:

Det står ei dame, ei jente

i speilet

som kanskje er meg

vi treffes nå og da

hilser, nikker

har lite å snakke om

og senere:

Jenta i speilet

Ber meg fortelle

Om den dagen

Vi ikke lenger

Ser på meg

Det er en en blanding av apati knyttet til samfunn og kropp, som kommer til uttrykk i tekstenes insistering på å beskrive den psykiske sykdommen, selvhatet og det udispilinerte som noe det også skal være plass til, hos Ringdal nesten gjennomgående bearbeidet i et trassent og barnlig språk:

når man er psykisk syk

er det sykt koselig

å ha influensa

eller omgangssyken

det er litt som å ha fri

bare ha det vondt

uten at hjernen

kan gjøre det verre

spise godteri

se på mad men, seinfeld, girls

og vite at det går over

visse ting

går faktisk helt over

Kjærlighetssorgen i Dette skjer ikke går kanskje over, men hos Aschim hviler et langt større mørke. Det kulturelle fenomenene fortellerne i disse bøkene er omringet av gir imidlertid en kvelningsfornemmelse gjennom begge lesningene. I Danmark har forfatterne som tematiserer noe av det samme fått større plass, både som forfattere og samfunnskritikere, og jeg kunne ønske flere av disse unge, norske forfattere gjorde det samme, selv om de ikke oppleves som like fryktløse, for eksempel i sine beskrivelser av kroppens kulturelle inskripsjoner. Men begge diktsamlingene er gode eksempler på at spiseforstyrrelser, selvmord, kjønn og kropp trenger et språk som er noe annet enn diagnose, noe annet enn konsum og kapital, noe annet enn det vi kan lese i avisspaltene eller faglitteraturen. Forventningene knyttet til den unge kroppens kulturelle inskripsjoner i 2017 er tung å bære, og jeg tror ikke det bare er Ringdals ofte korte setninger som gjør henne til en hyppig delt poet på Instagram:

snart er jeg ikke ung og lovende lenger

det blir en lettelse

Mari Nymoen

85 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: