Search
  • mari nymoen

Landskap, håndverk, menneske

Språkbevisst og håndfast poesi om forfall og restaurering

(foto: Tiden)

Margrethe Aas

Eim

Lyrikk

Tiden forlag 2017

Margrethe Aas debuterte med diktsamlingen Vy i 2015, og om den skrev Mari Nymoen her på littkritikk: «Diktdebut som krever og fortjener en konsentrert leser, og som på sitt beste stiller viktige spørsmål om hvordan vi bosetter oss.» Aas arbeider som arkitekt, og også Eim bærer tydelige spor av det. I årets bok er den ytre rammen, om vi kan kalle den det, et par som flytter inn i et gammelt hus og pusser det opp. Samlingen er delt inn i åtte deler, som handler om ulike sider ved livet i et gammelt hus. Del fire handler for eksempel om verkstedet og om verktøy, del fem handler om utskiftingen av en gammel dør. Det er, som man skjønner, ikke en diktsamling preget av store fakter eller voldsomt drama, det handler om hverdager, om vedlikehold og møysommelig arbeide.

i veggen er det hol

der vi tok ut to vindaugsrammer

vi festa vindduken med klemlister

men det bles inn

for vi festa han feil veg

å legge vindauget under ei arbeidslampe

få med seg kva det snakkar om

trutning og rust

frostroser og sopp

å lytte til det som kjem fram

mellom pirking stift og strøk

vi gjorde ikkje meir den dagen

Språket

Aas’ største dikteriske styrke er det presise, gjennomarbeidede språket. Det er fristende å bruke ordet utmeislet, ikke i stein, men i trevirke: jeg ser for meg poeten som en som arbeider med stemjernet langs språkets egen struktur og varsomt avdekker noe nytt. Ikke alle diktsamlinger inspirerer til høytlesning, men Eim nærmest krever å bli lest opp enkelte steder, der rytmen i språket og kjeder med rett plasserte konsonanter skaper setninger som ligger usedvanlig godt i munnen.

var ingen vegar

var vann

båre skuve båt i land

tamp trædde pålestikk

staur stampa brygge

for lenge sidan faren

seinare sprengte berget

dyrka midtstripe skulder grøft

for grus og grastilkomst

Samlingen tar også for seg det omkringliggende landskapet, og den sakte formingen mennesker gjør av omgivelsene sine. Tematikken gjør at det er lett å tenke på tradisjonelle norske diktere som Hans Børli og Halldis Moren Vesaas, men Aas har ikke disse dikternes sentimentalitet. I stedet er det en distanse i Eim som noen sikkert vil kalle kjølig, men som etter mitt syn er en styrke. Forfatteren holder seg til det konkrete, og lar seg ikke friste til å utlede generell livsvisdom fra det håndfaste arbeidet. Selv om en slik nøyaktig beskrivelse av strevet med å vedlikeholde et gammelt hus naturlig nok målbærer et visst syn på verden, og på hva som er viktig her i livet. Det tjener boka at slike tanker først og fremst får lov til å befinne seg i underteksten og dannes hos leseren selv.

Det er rett og slett en fryd å lese en så konkret og samtidig rik samling med dikt, i et så lekkert og gjennomarbeidet språk. Eim er en diktsamling som både er umiddelbart givende og som også belønner tålmodig gjenlesning. Jeg har ingen substansielle innvendinger eller svakheter å påpeke i denne boka, som rett og slett må kalles et helstøpt dikterisk verk, avsluttet og hvilende i seg selv på en måte et gammelt trehus ikke er det:

sprokken og skjelven gamle døra vår

treng skøytast lappast bergast

Av Ola Jostein Jørgensen

24 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: