Search
  • mari nymoen

Ensomhetens mange uttrykk

Hvordan holder man en familie sammen? Og hvis den allerede er tapt, hvordan skaffer man seg en ny?

Nora Eide

Familien din

Noveller

Flamme forlagI tekstene til Nora Eide møter vi mennesker som på en eller annen måte strever med disse spørsmålene. Tekstene som utgjør boka er frittstående, noen tar form av noveller, andre er mer som anekdoter å regne. Gjennomgående for dem alle er lengselen etter relasjoner, de forskjellige forsøkene på å få dem til å holde stand, enten relasjonene er gamle eller nye, og dette kommer til uttrykk i historier gjerne litt utenom det vanlige. Den første teksten handler om mennesker som averterer etter nye familiemedlemmer, og vi følger en dame på snart trettito som skal besøke sine nye foreldre, Anne og mannen hennes. De har utvekslet historier og informasjon om hverandre over e-post, så de «vet alt om hverandre». Det viser seg imidlertid at disse foreldrene allerede har fått øye opp for nabojenta, Lisa, en arbeidsom, flink og ekstremt morsom jente, en egnet datter. Dessuten klarer ikke hovedpersonen å stå til de forventningene hun selv har skapt over e-post: at hun er livlig og morsom. Allerede fra første stund virker det nærmest håpløst fra begge parters side. I teksten Broren din leier en kvinne inn skuespilleren Steffen fra Bårdar til bursdagsfesten sin. Han skal spille broren hennes (som egentlig har forsvunnet). Hun vil vise gjestene at han finnes, holder seg i nærheten, at han ser henne og omtaler henne på en familiær måte (kjærlig og ertende). Hun trener opp skuespilleren i brorens holdning, gange og språkbruk. Likevel går det ikke helt etter planen, ikke fordi skuespillet ikke er godt gjennomført, men fordi savnet etter den virkelige broren til slutt trumfer behovet for ikke å miste ansikt overfor gjestene. Videre finnes tekster om en tidligere barnestjerne som i voksen alder tar seg av barn som ønsker å bli artister, en mann med en dement mor, en familie som også er et band, og en far med et forvrengt bilde på oppdragelse. Ut til menneskene Når den mer vanlige fremstillingen av ensomhet, mennesket som fysisk isolert, viker, får ensomheten nye ansikt. Den såre og overspilte ensomheten, ikke overspilt av forfatteren, men av ensomheten selv, forvandler seg i tekstene i mange tilfeller til ekstrem selskapssyke. Menneskene i tekstene til Eide forsøker alle ganske desperat å forholde seg til noen på en måte, koste hva det koste vil av moral, anstendighet, og forståelse for egne behov. Slike fortellinger er ofte avhengige av om forfatteren har en viss psykologisk innsikt i hva det innebærer å være et menneske som forsøker å leve med andre. Tekstene vitner som oftest om det. Ut av situasjonene trer både ubehaget, rådvillheten, det komiske og det rørende, uten at det insisteres eksplisitt. De fleste tekstene er lagt i en poetisk tone, som verken føles påklistret eller overdreven, som her fra teksten Barnet ditt: Han sparker mot hoftene mine, borer seg inn i leddene, får meg til å svulme opp rundt bekkenet, og jeg kjenner lufta som putrer opp fra nakken hans. Han lukter varm melk og hyssing. Boller med kanel og sukker i svingene, frisk og varm og våken, jeg legger ham på stellebordet med en håndduk under rumpa, og han griper etter håret mitt, drar meg ned mot munnen hans, det vidåpne, rosa gapet som bare har plass til to, tre voksenfingre. Jeg vet ikke, men kanskje er ikke språkets evne til å beskrive noe slik at man kan se det for seg nødvendigvis en kvalitet i seg selv, men dets evne til faktisk å få en til å gidde å se noe for seg. Eides språk gjør ofte det, også her i beskrivelsen av en som ser på et kunstverk: Han liker hvordan hun stirrer på det. Som om hun vet hva hun skal se etter, en person som har gjort det mange ganger før, måten hun lener seg inn for å få med seg detaljene, baugen på båten som kapper gjennom tre lag med oljemaling. Ikke alle historiene er like vellykkede. Ofte synes jeg de minste tekstene ikke gir så mye til samlingen som helhet. Men bokens blanding av poetisk språk, troverdig dialog, og viljen til å utforske relasjoner litt utenom det vanlige er absolutt nok til å holde på oppmerksomheten min.

Maiken H. Bolset

170 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: