Search
  • mari nymoen

Overfladisk fortellerkunst

Hvordan kan en såpass velskrevet og velformet roman allikevel være mislykket?

Therese Aasvik

Noe skal skje

Roman

Vigmostad & Bjørke 2017

Therese Aasvik debuterte med chicklit-romanen Fie faller i 2016, og følger nå opp med noe som kanskje kan kalles en slags litterær spenningsroman. Noe skal skje handler om Fred, en (antar jeg) rundt førti år gammel mann som bor alene og lever av å oversette manualer for medisinske hjelpemidler. Han liker å fiske, og trives veldig godt på egen hånd – den eneste han ser jevnlig er søsteren Lisbeth og hennes to barn. Vi aner ganske raskt at det er et eller annet som plager Fred, og parallelt med nåtidshandlingen rulles hendelser fra ungdomstiden opp, særlig sentrert rundt kompisene Stian og Kai. Kai døde som ung på en måte som har påvirket Fred, men nøyaktig hva og hvordan det har skjedd avsløres ikke før helt til slutt. På nåtidsplanet begynner Fred å finne mystiske lapper og beskjeder til seg selv – det er noen som prøver å kontakte ham og få noe til å skje i livet hans. Men hvem er det som legger igjen disse beskjedene rundt om der han ferdes? Dette er de to spenningsmomentene i romanen, og motoren for fortellingen. Og selvfølgelig henger alt sammen med alt.

Godt håndverk

Språket i romanen er godt og gjennomarbeidet. Særlig er en del av passasjene som handler om de tre unge kompisene riktig gode. Noe skal skje minner i stil og oppbygning en hel del om bøkene til Per Petterson, uten sammenligning for øvrig. En litt ensom mann tenker tilbake på noe som skjedde da han var ung, og det rulles opp flere historier som henger sammen. Jeg tar meg i å lure på om forfatteren har vært opptatt av Henrik Langelands skrivehåndbok Fortellekunst, som tar for seg Ut og stjæle hester og viser frem det underliggende reisverket i den romanen. Et utdrag fra et av tilbakeblikkene på ungdomstiden, fra litt over halvveis i romanen, kan tjene som et eksempel på Aasviks språk og stil:

Jeg skulle aldri besøke Stian igjen. Jeg skulle ikke sykle forbi huset hans heller, jeg holdt meg bare hjemme til skorpene på kneet og albuen lot seg pelle av uten at det gjorde vondt. Men så gjorde det vondt allikevel, at ingen ringte og spurte etter meg, og hjemme var jeg bare i veien så lenge jeg ikke gjorde noe fornuftig.

Etter noen dager gikk det ikke mer. Jeg måtte innover til Son. Sykkelen bevega seg mot stranda, det var ingen andre steder å dra. Jeg bremsa nedover stien og stoppa ved treet der sykkelen min pleide å ligge.

De andre var nede ved stupebrettet. De satt der uten meg, fordelt på håndklær i mange farger, og på en måte var jeg forundra over at de hadde funnet hverandre uten min hjelp. Jeg lente sykkelen opp mot treet, hekta plastposen med badebukse og håndkle av styret og tusla ned til dem.

Allikevel ikke vellykket

Det ytre maskineriet i fortellingen er upåklagelig. Vekslingen mellom tidsplanene, inndelingen i scener og kapitler – alt dette gjør Aasvik på en håndverksmessig god måte. Det er god flyt og lett å følge historien. Men selv om både språket og det fortellertekniske i stor grad er på plass, er dette allikevel ikke en særlig vellykket roman.

Historien om Fred er ganske enkelt ikke troverdig, selv ikke innenfor fiksjonens rammer. Han, og de andre karakterene, oppfører seg som brikker i et plot, snarere enn som personer man på et eller annet plan kan tro på. De sier og gjør de tingene som kreves for at historien skal rulle videre. Ingen av dem har noen dybde, og selv om det skjer en hel del med Fred gjennomgår heller ikke han noen troverdig utvikling. Resultatet er at leseren ikke tror på menneskene i boka, og dermed er det heller ikke mulig å bry seg om dem. Hva var det som skjedde med kompisen Kai den sommeren? Hvem er det som kontakter Fred på så mystisk vis? Det kan egentlig like godt være det samme.

Oppkonstruert

I tillegg er løsningen på mysteriene i Noe skal skje svært lite tilfredsstillende, og ville vært det selv om karakterene hadde vekket interesse og sympati. Avsløringene, som porsjoneres ut på en måte som er helt etter dreieboka, er tydelig ment å virke rystende eller sjokkerende, men er så oppkonstruerte at de ikke har noen effekt. Det er rett og slett vanskelig å forstå hva forfatteren vil med denne boka. Det virker ikke som om Aasvik har noe på hjertet, noe det er nødvendig å si, eller noe det er nødvendig å utforske. Hverken om ensomhet, om å forsone seg med fortiden eller hvordan man skal leve sammen med andre mennesker, for å antyde noen av temaene som det ligger en kime til her. Alt er bare overflate. Det er nesten så jeg lurer på om det er en slags pastisj, men det finnes ingen elementer i teksten som tilsier at forfatteren leker seg med konvensjonene, ei heller noe metaperspektiv som tilfører noen ekstra dimensjon. Et lite tilløp til diskusjon rundt kommunikasjon og meningsdannelse i språket finnes i Freds gjerning som oversetter av tekniske manualer, men dette antydes bare et par steder i første halvdel av boka og skusles så bort uten å utvikles videre. Noe skal skje føles mest av alt som en skriveøvelse fra en forfatter med et visst talent men uten noe særlig på hjertet.

Ola Jostein Jøregensen

117 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: