Search
  • mari nymoen

Weed på høygir

Et fint innspill til ruspolitikken, men hyppig og for massiv replikkutveksling står i veien for innholdet.

Tobias Nordbø

Hasj og høykultur

Roman

Aschehoug

En undersøkelse gjort av Sentio for Klassekampen i fjor høst, viser at det kan være lenge til det blir lov å ta seg en joint - nær 80% svarte nei på spørsmålet om hvorvidt det skal være lov å selge, ha og bruke cannabis i Norge, og kvinner er strengere enn menn når det kommer til narkotikapolitikk, skal vi tro undersøkelsen. Det siste underbygges i Tobias Nordbøs debutroman, som er både full av hasjdis og høykultur. Her møter vi mennesker i alle samfunnsposisjoner, fra studenten Sebastian til Utenriksministeren, som begge er glad i å fyre opp en rev. Forskjellen på dem er imidlertid at Sebastian havner i fengsel og sannsynligvis får ødelagt yrkeskarrieren sin for salg og besittelse av narkotika.

Det celebre selskap

Fortelleren forklarer alt innledningsvis, i en tilstående form:

Jeg skriver denne teksten i påvente av rettsaken, og har ikke lenger noe å skjule. Jeg har tilstått, sagt meg skyldig i medvirkning til salg av fem hundre gram marihuana og oppbevaring av hundre gram hasj, en forbrytelse med en strafferamme på fem år. Jeg påberoper meg heller ikke full objektivitet i gjenfortellingen av det som skjedde denne unormalt varme Oslo-sommeren 2014, dett er kun mitt vitnesbyrd.

Heretter følger fortellingen om hvordan Sebastian som ”fattig” student sper på inntekten ved å selge hasj. Det blir bedre middager av sånt. Det er ikke vanskelig heller, og kameratgjengen får god hjelp fra ringrever, først og fremst Preben som kan fortelle dem at det er nærmest umulig å bli tatt av politiet når man ser ut som sunn, norsk, hvit ungdom. Preben skriver på masteroppgaven med tittelen «Sjalusi og mindreverdighetskomplekser i Dag Solstad og Jon Michelets VM-kvintett», og er med i det norske Lazunforbund – et forbund fra preget av både rus og høykultur. Historien om det fiktive forbundet gir romanen et interessant historisk og kulturell klangbunn, fra tiden mange norske kunstnere bodde i Paris. Den forteller at Det Norske Lauzun-forbund har tiltrukket seg mange intellektuelle i tidens løp: Edvard Munch, Hans Jæger, Oda og Christian Krogh. Opium, hasj og absint var endel av vorspielet. Forbundet skal angivelig ha blitt startet av maleren Frits Thaulow i Paris i 1879, der Thaulow leste Jacques-Joseph Moreau, den første medisineren som gjorde systematiske forsøk med narkotika. Moreau skal ha startet det hemmelige ruskulturforbundet, Club des Hashishins, noe som imidlertid ikke er fiksjon. I romanen legges forbundet til operaen, kanskje vår tids bilde av høykultur.

Forbundet gir Sebastian et liv som kombinerer akkurat det han ønsker seg: småborgerligheten kombinert med et friere liv. Han streber mot en karriere som diplomat ved Utenriksdepartementet, men vil samtidig ikke drive med strømmen. Han nekter å la seg definere som misbruker, men som en normalbruker. Dette er gjenkjennbart for mange, og romanen forklarer godt dynamikken mellom det som hos mange oppfattes som ytterligheter, men for hovedpersonen ses som en fullt ut realiserbar kombinasjon.

Konsentrasjonsproblemer

Kombinasjonen høykultur, diplomati og hasj er selvfølgelig ikke så enkel som antatt. Etter å ha bli tatt opp i det ærverdige Lazunforbundet, viet «dopen og kunstens symbiose», starter en hverdag som ikke mangler spenning, men som samtidig sper på spenningen og konsentrasjonen på lesesalen med angst og intellektuell nedoverbakke:

Torgeir gjorde ingen hemmelighet av at han var vokst opp på Skillebekk, og kjente utallige diplomater, direktører og toppbyråkrater som kunne hjelpe ham med sommerjobber og praktikantstillinger gjennom familiekontakter. Det virket som om Torgeir forventet å få en plass ved aspirantkurset til Utenriksdepartementet etter endt studium - en selvsikkerhet jeg både misunte og hatet. For det var ufattelig demotiverende å vite at det var familiekontakter og nettverk som bestemte hvorvidt du havnet i en toppjobb eller på NAV, et faktum som gjorde at det føltes demotiverende å skulle anstrenge seg for å få en A. Samtidig begynte jeg å røyke mer og lese mindre. Og dess mer jeg røykte, dess mindre husket jeg av det lille jeg leste. På det verste ville jeg fyre opp hver gang jeg tenkte på lesesalene på Blindern - de tørre hostene, kaffe på termos, tunge bøker, sure bibliotekarer, hysjing - og glemme at jeg var en middelmådig statsvitenskapsstudent på et middelmådig universitet i verdens rikeste land, uten forhåpninger om å få en spesielt givende, lønnsom eller studierelevant karriere.

Foreldre med knuste hjerter, pengeproblemer, pistoler og tapet av den store kjærligheten Kaja blir konsekvensene av Sebastians nye deltidsjobb. I dette stiller romanen også endel spørsmål som er interessante, knyttet til ruspolitikk, klasse og gir representative samfunnsportretter av liberale unge voksne. Tidvis morsomt er det også. Synd er det derfor at det går for fort i svingene, takket være for mye replikkutveksling og en handling som flytter seg hit og dit i rekordfart. For mye telling, for lite showing. Jeg sitter igjen med en del spørsmål jeg tror romanen kunne besvart hadde den gitt seg selv litt mer rom til tiden den beskriver. Forelskelsen, tvilen, sinnet, angsten og urettferdigheten Sebastian opplever, kommer ikke frem tilstrekkelig til at det oppleves også for leseren.

Hasj og høylturs forsøk på å vise konsekvensene ved narkotikaloven – som er større enn å røyke en joint på Øyafestivalen er et kjærkomment litterært tilskudd til narkotikadebatten, men jeg kunne ønske den gjorde det enda mer til en enda sterkere del av sitt eget stoff.

Mari Nymoen

16 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: