Search
  • mari nymoen

Morsom og enerverende

38 korte tekster der ingen setninger følger etter hverandre på en forutsigbar måte.

(Foto: Flamme forlag)

Det ble en rotte!

Maia Kjeldset Siverts

Prosa, Flamme forlag 2017

Det finnes ganske mange bøker der man ganske raskt skjønner hvor veien går. Du kommer, som leser, inn i en rytme, forfatteren følger gjerne en kjent oppskrift, og ganske raskt sklir du gjennom boksidene på en måte der det ikke føles så veldig nødvendig å følge med på akkurat hva som skjer fra setning til setning. Det slurer og går på et vis du har sett mange ganger før. Så finnes det bøker det er mer eller mindre umulig å si hva som kommer i neste setning. Det ble en rotte! av Maia Kjeldset Siverts tilhører den siste kategorien.

Kharms og Schade

Første gang jeg leste den russiske absurdisten Daniil Kharms (i norsk oversettelse med tittelen Knakk! ved Ulla Backlund og Thorvald Steen, Tiden forlag 1997) visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Makan til merkelig bok! Korte, spinnville tekster som ikke hang på greip, men som var vanvittig morsomme. Kan man virkelig skrive litteratur på denne måten, tenkte jeg. Og det kan man jo. Ikke vet jeg, men jeg gjetter at Siverts har lest Kharms, og antagelig også norske Ingvild Schade, som debuterte for et par år siden med den usedvanlig morsomme romanen Drammens rekordbok (Oktober forlag 2014). I likhet med russiske sensurmyndigheter vet ikke norske anmeldere hva de skal gjøre med det humoristiske og absurde (uten sammenligning for øvrig), så Schade fikk ikke den oppmerksomheten hun hadde fortjent. Vil Siverts lide samme skjebne? Og er hun like morsom?

Er det rom for humor i litteraturen?

Siverts har skrevet en bok som allerede på forsiden bryter med forestillingen om hva som er «god litteratur». Dannede, skriveføre mennesker bruker helst ikke utropstegn i det hele tatt, og i hvert fall ikke en hel rekke etter hverandre!!!!!!!! Til og med etter forfatternavnet!!!!!! I tittelteksten er det en rotte som bare brøler i STORE BOKSTAVER, SLIK SOM DETTE. Det er ganske morsomt, og litt enerverende. Når det er morsomt er det skikkelig morsomt, og når det er enerverende er det skikkelig enerverende. Ulike lesere vil sikkert ha ulikt toleransenivå. Selv flirte jeg godt av rundt en fjerdedel av boka, og slet med å holde interessen oppe i en annen fjerdedel. Den resterende halvparten falt et sted imellom de to ytterpunktene. De beste tekstene er de som, alle sine innfall til tross, har en rød tråd, som for eksempel denne leserens to favoritter, «Biltema» og «En venn er en av samme kjønn». Denne siste trekker opp livene til to glade karer, Tore og Alf, bestevenner, som har kjent hverandre siden de var små, og er glade i å brøle:

De pratet ofte om jenter og deres reproduktive organer. På nachspiel pratet de enten om jenter eller våpen. De røykte og drakk pilsner. De tisset i parken på vei hjem. De tisset hjemme i dusjen. Når de våknet, kunne det være oppkast i senga.

På slaget tolv ble de voksne menn med skjegg og fiskepust. De kunne rive over kjettinger. De kunne skyve pianoer ut av vinduer. De kunne sparke inn dører og kaste kvinner så hardt i bakken at kragebeinet brakk. De hadde sterke kropper som stammet fra steinalderen. Når de kom hjem til de bitte små leilighetene sine, var de så store at de stanget i taket. De måtte sitte krumbøyd i sofaen med knærne trykket opp mot brystet.

Her balanseres den absurde komikken opp mot noe som virker ganske alvorlig, og som handler om menn som er brutale og voldelige mot kvinner, fysisk og psykisk. Flere av tekstene har dette i seg. Menn som er kjipe og kvinner som ikke tør å si dem imot. Én måte å håndtere en kjip situasjon på er selvfølgelig å forsøke å ufarliggjøre den ved å bruke humor eller få den til å fremstå som latterlig. Dette er påfallende underspilt, men også tydelig til stede gjennom boka, og fører til at latteren ikke helt sjelden sitter litt fast i halsen. Men hva er det egentlig jeg prøver på nå? Må jeg lese inn noen «alvorlige temaer» for å rettferdiggjøre at jeg liker denne tøvete boka temmelig godt? Er det liksom ikke bra nok at den «bare» er morsom, preget av fandenivoldskhet og språklig overskudd, særegne innfall og overraskende utfall?

En pose smågodt

Helt sikkert er det i hvert fall at det er en bok som vil tiltale dem som liker ting som ikke tiltaler alle. Det kan anbefales å ikke sluke alle de 38 tekstene i ett eneste jafs, men heller fordele det ut over flere dager, som en pose med smågodt. Det ble en rotte! er en bok som fungerer framifrå på sine egne premisser.

Ola Jostein Jørgensen

72 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: